At Total War: Rome 2 skulle få en helt ny utvidelsespakke nærmere tre år etter at Creative Assemblys støtte endte, kom som en aldri så liten overraskelse på mange. At utvidelsen har å gjøre med en av de største krisene i romersk historie – og ganske så sent i antikken attpåtil – gjør at man kan undre seg over hvorfor de ikke valgte å bygge på det sterkere Total War: Attila i stedet. Dette spørsmålet har jeg stilt meg flere ganger under gjennomspillingen, og selv om det finnes sterke sider ved Empire Divided, blir det likevel tydelig at hovedspillet veier litt for tungt på en utvidelse som forsøker å gjøre store ting.
Krise
Perioden under lupen heter ikke «krisen i det tredje århundret» for ingenting. Det en gang så mektige Romerriket har etter flere tiår med eksterne kriger og administrative kriser blitt splittet i flere enorme deler, og de færreste har lyst til å bøye seg for de andre. I vest leder galler-keiseren Tetricus det galler-romerske imperiet, og kaller hærførere i både Britannia og Iberia sine vasaller. I øst har dronning Zenobia av Palmyra tatt makten, og selv om hun må hamle opp med Sasanideriket i Irak og Iran, utgjør hun en stor trussel mot romerne. Sist, men ikke minst, leder keiser Aurelian det som er igjen av Romerriket. Med et solid antall provinser i sørøst-Europa og Nord-Afrika, samt vasaller i Anatolia og Egypt, er han fullt innstilt på å vinne borgerkrigen. Først må han imidlertid kue innpåslitne germanere i nord, kvitte seg med separatistene som holder makten i Italia, og passe på at kultsamfunn og banditter ikke skaper splid innad i riket.
Krisen i det tredje århundre er sådan en tid med ekstreme konflikter, enorme armeer og massive riker – mye av det helt fra starten av. Å begynne med nærmere 30 byer er et stort hopp fra å starte med under 10 i hovedspillet, spesielt når man må tenke på beskyttelsen av samtlige av dem hva eksterne og interne trusler angår. Derfor føles det også ut som noe helt annet. At Aurelians kampanje i Empire Divided – men også til en viss grad den til Tetricus – føles ut som en lagringsfil som i første runde allerede har vart i 80, gjør at man må tenke helt nytt. At pengepungen virker altfor lett og at folket ditt ikke akkurat jubler av glede forsterker håpløshetsfølelsen ytterligere.
Hva krigføringen angår, er den svært lik som i en ordinær Rome 2-kampanje. De romerske legionærene ser smått annerledes ut, men oppfører seg på samme måte. Avhengig av hvilken romersk fraksjon du velger, vil du også oppleve å måtte benytte deg av tyngre eller lettere soldater. Der for eksempel Aurelians hærer er tyngre og mer stasjonære, er Tetricus og Zenobias en del mer mobile.
Selv om det er mye spennende ved å begynne som et imperium, kan det også virke overveldende. Samtidig går følelsen av å bygge seg opp fra en ubetydelig bystat til en verdensomspennende supermakt naturligvis tapt, og derfor burde man nok tenke seg godt om før man velger å prøve seg på en kampanje som dette.
Historiedrevet
Empire Divided byr på visse fraksjoner med heroiske ledere. Det vil si at de ikke kan dø i løpet av kampanjen (så lenge staten består), men at de heller blir skadet og ubrukelige i et bestemt antall runder. Disse lederne kommer også med helt egne oppdrag og fortellinger, som gjør at disse statene – i teorien – skal bli ekstra morsomme å spille som. Dessverre er ikke oppdragene og fortellingene så spennende og givende som de burde være. For selv om de ofte er godt skrevet og kommer med potensielt kule valgmuligheter, er det resultatene og belønningene som skuffer. Å fullføre en fortelling kan komme med noen episke lovord, men følelsen av storhet svinner fort hen når alt man får for det harde arbeidet sitt er noen prosentpoeng sterkere soldater i fem runder. Det er liksom ikke det helt store.
Det som imidlertid gjør at utvidelsen føles mer særegent, er forbedringene gjort på politikk-mekanismene. Power and Politics-patchen – som også gjelder for de fleste andre kampanjene i spillet – legger nemlig til funksjoner og intriger i senatet i Roma så vel som forsamlingene i stammesamfunnene rundt om i verden. De forskjellige fraksjonene i senatet eier nå egne territorier, og man kan sende ledere ut på oppdrag blant annet ved å knytte bånd til andre stater, eller sikre matforsyninger i egne provinser.
Det er gode intensjoner Creative Assembly har hatt her, og jeg setter pris på endringene. Samtidig var politikk-systemet dårlig til å begynne med, og dessverre mener jeg at forbedringene som er tilføyet spillet på dette området lander litt i skyggen av hvor lite det er man kan gjøre, og hvor ubetydelig det man gjør er.
For eksempel kan man nå bruke senatorer til å – for en relativt billig penge – sikre matforsyninger i en provins, slik at man forhindrer opprør og utilfredshet. I tillegg er det nå mulig å sende en agent til andre stater for å forbedre forholdet mellom seg og dem, noe jeg faktisk synes er veldig kult. Attpåtil må man man følge med på de andre fraksjonene i senatet, da ulojale ledere kan starte borgerkriger. Jeg er en stor tilhenger av mikro-administrasjon og fordypning av mekanismer, spesielt i et relativt grunt og strømlinjeformet spill som Total War: Rome 2.
Dessverre blir det litt for tydelig at Creative Assembly ikke har tenkt seg godt nok om før de legger til nye mekanismer, da det enten blir svært lett å utnytte dem, eller at de bare ikke fungerer som de burde. Matforsynings-trikset gjør at man så godt som aldri har problemer med mat lenger, og det føles nesten kunstig enkelt å kunne bruke noen mynter på å blidgjøre folk i en slik fart. På diplomatisiden er det nesten umulig å få en senator til å fullføre et møte med en annen fraksjon på en vellykket måte, uansett hvor god denne figuren måtte være. Kombinert med det faktum at mange av valgmulighetene i fortellingene ikke kommer med klare, presenterte konsekvenser, men holder disse skjult for spilleren, virker mange av resultatene arbitrære og utenfor spillerens kontroll.
Attila, er det deg?
Empire Divided foregår som sagt i en tid der lovløshet og nye religioner preger samfunnet, hvilket blir gjenspeilet i bygninger, ordensproblemer og ofte negative hendelser. For å motvirke banditter kan man reise bygg som oppretter orden, som igjen forbedrer tilværelsen i en provins. Det som utgjør en minst like stor trussel som lovløse skurker, er imidlertid nye kult- og trossamfunn rundt om i riket. Der man tidligere ikke kunne bygge annet enn templer som fremmet kulturen din, er det nå mulig å opprette bygg som blidgjør disse gruppene som holder til på samfunnets ytterkanter. De kristne er en slik gruppe, og å konstruere bygg som bringer kristendommen til landet kan derfor bringe problemer i møtet med den etablerte kulturen i landet.
Spørsmålet blir derfor hvorfor man ønsker å etablere trossamfunn som skaper problemer i landet ditt. Svaret er at disse byggene er helt gratis, og kommer andre, gode fordeler. Denne dynamikken er veldig kul, men enda en gang blir en av Empire Divideds nyvinninger stoppet i sporene av at spillets fundamentale mekanikker enten ikke er gode nok, eller mangler fullstendig. For i motsetning til i Total War: Attila, der man kan konvertere fra en religion til en annen, er det ikke mulig å gjøre dette i Rome 2. Kristendommen og de andre trossamfunnene blir her markert som kulturer, og det er umulig å forandre kultur. Man kan dermed ikke både være latiner og kristen på samme tid, som er frustrerende og ulogisk, og bidrar til å skape det som føles som falske problemstillinger.
I tillegg til at man befinner seg i en tid der Romerriket er splittet samtidig som det forblir enormt – og er truet med utslettelse fra både seg selv, germanere og sasanider – er det mye som både ser og føles ut som Total War: Attila. Jeg har på flere tidspunkt klødd meg i hodet og fundert over hvorfor Creative Assembly ikke utvidet nettopp Attila, da dette nyere spillet kom med forbedringer som utdanket Rome 2s mekanikker. I tillegg til den generelle følelsen av mørketid og enorme utfordringer, ville Empire Divided sådan passet mye bedre til Total War: Attila.
Litt slapt er det også at vi verken får nye lydspor, nytt stemmeskuespill eller nye mekanikker enn de som allerede er nevnt. Denne mangelen på kosmetiske så vel som større funksjonsendringer gjør ikke bare at Empire Divided mangler sjarmen og spenningen som ofte følger med en ny utvidelse, men fører til at Rome 2s alder virkelig kommer til syne. Det hjelper heller ikke at den kunstige intelligensen oppfører seg på merkelige måter, noe som fører til at i utgangspunktet mektige allierte blir fullstendig overkjørt av fiendtlige stater.
Konklusjon
Empire Divided er en utfordrende ny kampanje til Total War: Rome 2, mye på grunn av størrelsen på fraksjonene og følelsen av å alltid ha noe å følge med på. Utvidelsen av politikk-mekanismen er velkommen, men sammen med mangelen på de helt nye funksjonene og en del grunne, korttenkte valg, blir det fort klart at kampanjen blir holdt tilbake av et spill som rett og slett ikke er godt nok. Ettersom fundamentet er svakere enn i etterkommeren Total War: Attila – og fordi Empire Divided minner veldig om sistnevnte – opplever jeg det som synd at det var Rome 2 det ble bygget på.
Jeg har hatt noen morsomme timer med Empire Divided, men irriterer meg stadig over manglene som nærmest konstant får meg til å ønske at hovedspillet hadde blitt fikset på først.
Total War: Rome 2 - Empire Divided er tilgjengelig på Windows PC.
