Jeg tror ikke jeg var den eneste som klødde meg litt hodet da Nintendo tidligere i år annonserte sitt neste oppussingsprosjekt i Zelda-serien. Etter de oppdaterte versjonene av Wind Waker og Twilight Princess var det kanskje naturlig å forvente mer, men jeg tok meg selv i å tenke «hvor mange er det egentlig som går rundt og ønsker seg en oppussing av Skyward Sword?»
Siden Breath of the Wild kastet mye av den godt etablerte Zelda-formelen ut av vinduet til fordel for et mer åpent nivådesign var jeg spent på å se hvordan det ville bli å gå tilbake til det forrige hovedspillet nå. Vår anmelder ble mektig imponert av originalversjonen i sin tid, til tross for noen frustrerende elementer. Selv om frustrasjonene veier litt tyngre på opplevelsen for meg i dag, er Skyward Sword fortsatt et sjarmerende spill med flere gode sider enn dårlige.
Det skjedde i de dager
Spillverdenen var ikke den samme i 2011. Vi var langt uti den daværende konsollgenerasjonen, og Zelda-serien hadde allerede rukket å få ut et kapittel til Nintendo Wii. Riktignok ble Twilight Princess også sluppet på Gamecube samtidig, med noen forskjeller i kontrolleroppsettet. Derfor var det fortsatt mange som spekulerte i om det var et potensial i Nintendo Wii som ikke hadde blitt innfridd enda i Zelda-sammenheng.
Rundt samme tid ble de oppdaterte bevegelseskontrollerne Wii Motion Plus sluppet. Motion plus kunne skilte med en bedre sensor og en betydelig mer detaljert bevegelsessporing. Det kom ikke som et sjokk at Nintendos mest kjente sverd-kriger måtte i ilden igjen for å bevise hva disse nye veivedingsene var gode for.
Med veivingen satt til side føles Skyward Sword ganske kjent ut om man har spilt et tredimensjonalt Zelda-spill før. Handlingen er satt helt i starten av den stadig mer kompliserte tidslinjen, og Link befinner seg i Skyloft, en svevende landsby hvor beboerne rir på fugler. Historien begynner rett før en stor seremoni skal gå av stabelen, men det tar ikke lang tid før ting skjærer seg. Nok en gang (eller teknisk sett for første gang) må Link legge ut på eventyr for å redde verdenen.
Ferden tar deg til en lang rekke av grotter og templer som inneholder gåter, utforsking og sjefskamper, satt til en av de aller mest fargesprakende verdenene i spillserien. Måten du reiser mellom de forskjellige områdene tar inspirasjon fra det åpne havet vi så i Wind Waker, men denne gangen flyr man heller mellom skyene og lander på nye steder etter hvert som de blir låst opp.
Til sammenlikning med andre spill i serien er Skyward Sword et meget lineært eventyr. Det er valgfrie oppdrag og gjenstander som kan finnes underveis, men i all hovedsak fullføres de forskjellige områdene i en fast rekkefølge. Sammenliknet med den nye retningen serien har tatt i ettertid blir dette ganske påfallende med moderne øyemed.
I tillegg er det av de mest dialogbaserte og eksposisjonsfylte spillene i serien. Mye av dette passer naturlig med den ambisiøse historien som blir fortalt, men det er vanskelig å komme unna at store deler av spillopplevelsen går til å trykke seg gjennom tekst.
Betydelig ansiktsløft
Man trenger ikke se stort lengre enn introduksjonssekvensen for å merke effekten av oppussingsarbeidet som har blitt gjort. Den grøtete, lavoppløste bildekvaliteten har nå fått et skikkelig ansiktsløft, og med både Full HD-oppløsning og 60 bilder i sekundet ser Skyward Sword bedre ut enn det noen gang har gjort før.
Selv om det fortsatt er noen kjipe teksturer og stive ansiktsanimasjoner å spore er denne versjonen av Skyward Sword lett et av de peneste spillene i serien. Den grafiske stilen tar seg fortsatt veldig godt ut, og med et nytt malingsstrøk føles det mindre utdatert enn man skulle tro. 60 bilder i sekundet har ikke vært normen for denne serien på svært lenge, så det var en glede å se dette spillet flyte så godt som det gjør.
I tillegg til de grafiske forbedringene har det blitt gjort en en håndfull livskvalitetsforbedringer. Gjenstandene du plukker opp blir ikke lengre forklart hver bidige gang du plukker dem opp, og medhjelperen Fi har blitt tonet kraftig ned fra de konstante avbrytelsene i originalversjonen. Til manges store glede har man nå også muligheten til å styre kameraet helt fritt. I det store og hele har vi fortsatt med det samme spillet å gjøre, men disse små forbedringene fjerner mye av friksjonen man opplever om man forsøker å gå tilbake til Nintendo Wii-utgaven i dag.
Bevegelsesstyring og kameraknot
En av de store (og litt kontroversielle) nyvinningene til det originale spillet var hvordan man brukte bevegelsesstyring for å sloss. I stedet for å bruke en knapp til å angripe, tok Skyward Sword i bruk de nye mulighetene som kom med den oppdaterte bevegelseskontrolleren. Dette gjorde at man kunne styre sverdet til Link mer direkte enn noen andre spill i serien har prøvd på hverken før eller siden. I praksis betyr dette at hele kampsystemet ble bygget på nytt for å passe med denne nye styremåten.
Du må se etter åpninger i motstandernes forsvar, og svinge sverdet på riktig måte for å overvinne dem. Andre tradisjonelle gjenstander som bomber, spretterten og buen kan også brukes med begevelsesstyringen. Dette fungerte ganske bra i 2011, og det fungerer omtrent like bra nå. Joy-Con-kontrollerne på Switch er utstyrt med en tilsvarende bevegelsessensor, som for det meste fungerer helt likt. Du må regne med å stille inn sensoren på nytt en gang eller to, men for det meste fungerte veivestyringen akkurat som den skulle i min gjennomspilling.
Det som er nytt denne gangen er at du også har muligheten til å skru av bevegelsesstyringen om du ønsker det. Siden kampsystemet i utgangspunktet er bygget rundt bevegelsesstyring er det ikke fult så enkelt som å tildele en knapp for å angripe. I knappemodusen brukes derfor høyre analogspak til å svinge sverdet.
Dette føles ikke som en optimal måte å spille på, men for de som liker å ha muligheten til å bruke Switchen i håndholdt-modus eller spiller med Pro-kontrolleren er det fint at muligheten er der. En svakhet med denne modusen er at man må holde inne en knapp for å frigjøre analogspaken til å styre kameraet igjen, noe som kan by på noen nye frustrasjoner om man for eksempel bytter mellom knappestyring og bevegelsesstyring. Det kan føles litt som om kampsystemet mister noe når man tar bort bevegelseselementet, men for hva det er verdt er også knappemodusen en helt grei måte å spille gjennom spillet på.
Konklusjon
Uansett hvilken modus man velger å gå for er det mye spennende å oppleve i Skyward Sword, og det er godt ivaretatt i denne nye HD-versjonen. Det er fortsatt ikke det sterkeste kapittelet i Zelda-serien, men det har absolutt sine lyspunkter, som noen av de aller beste grottene i hele serien, et sjarmerende rollegalleri og en overraskende godt fortalt historie.
Noen elementer er det vanskelig å ikke plukke på, men så lenge man klarer å legge disse bak seg er det mye kos å finne her også. Den grafiske overhalingen gjør det mye lettere å gå tilbake til spillet, selv om man må være innforstått med at opplevelsen er av det mer lineære slaget. Selv om det ikke var dette som sto øverst på min ønskeliste over Zelda-spill som kunne lempes over, til Switch, er jeg glad for at det fikk en sjanse til.
For de med lang fartstid i tredimensjonale Zelda-spill er det mye som trolig vil føles kjent. Men dette gjensynet har også gjort det mer klart for meg hvorfor Nintendo holdt seg til denne formelen så lenge som de gjorde: den fungerer for det meste veldig, veldig godt. Gjemt under begrensningene ligger det et sjarmerende og vakkert eventyr som fortsatt er i stand til å fengsle både gamle travere og nykommere som opplever det hele for første gang.
The Legend of Zelda: Skyward Sword HD er tilgjengelig på Nintendo Switch nå. Dersom du er ute etter flere fargerike spillopplevelser på Switch kan vi anbefale den oppussede utgaven av Link's Awakening fra 2019.
