Det er få utgivelser i spillbransjen som vekker større spenning og glede enn et godt, gammeldags Mario-spill, og forventningene til det neste store sandkassespillet fra Nintendo var enorme etter at Super Mario Odyssey ble vist fram flere gangertidligere i år.
Undertegnede var blant de som øyeblikkelig forelsket seg i det herlige utseendet og det lettere sinnssyke konseptet som gikk i bresjen for spillets promotering. Å bruke en åndelige hatt for å ta over og kontrollere sjela til frosker, «goomba»-er og dinosaurer virket nesten for merkelig (og for bra) til å være sant.
Men nei, det er sant, og Super Mario Odyssey er alt man kunne håpe at det skulle være (selv om at par åpenbare irritasjonsmomenter hindrer det fra å være en perfekt spillopplevelse).
Så hatten passer
Spillet sparker i gang med en aldri så liten overraskelse: Peach er i ferd med å bli kidnappet av Bowser – hvem skulle trodd! Etter et lite basketak med den forvokste skilpadda blir Mario skipbrudden i Cap-riket, hvor en hvit flosshatt vekker ham fra dvalen.
Det viser seg fort at hatten, kjent som Cappy blant venner, også har en høne å plukke med Bowser, og slik har det seg at Mario denne gangen får med seg en splitter ny kamerat på tur.
Cappy viser seg imidlertid fort å være mer enn bare snakkende hodepryd og står for det meste nye Mario kan gjøre på sin seneste odyssé. Ved å slenge av gårde hatten sin, kan nemlig hovedpersonen nå besette andre vesener. Dette gir Mario full kontroll over disse skapningene, slik at han for eksempel kan knuse steinblokker som en «chain chomp», fly omkring som en eksplosiv «bullet bill» og fiske etter skatter som en svevende «lakitu».
Hatten og de egenskapene man tilegner seg fra andre skapninger er kjernen i Super Mario Odyssey og viser seg fort å være langt mer enn en skarve «gimmick». Tvert imot er det bakt inn i så godt som alt man gjør, og brorparten av gåtene og utfordringene man får prøve seg på er tett knyttet til hva man kan gjøre som disse unike personlighetene.
Korok-måner
Og det formelig kryr av slike utfordringer og ting å samle på, enten du leter etter gullmynter, lilla mynter eller de essensielle månene som har blitt spredt for alle vinder i Mario-land.
Hvert sted man besøker har et tydelig tema og krever at du løser et par hovedoppdrag og samler et bestemt antall måner før du kan fly videre. Dette innebærer ofte at man må hamle opp med de innpåslitne kaninskikkelsene som planlegger Bowser og Peachs bryllup – glemte jeg å nevne at Bowser prøver å tvangsgifte seg med Peach denne gangen? – og dette er kanskje spillets svakeste side. Kaninene er kjedelige, dårlig designet og blir brukt om og om igjen i løpet av historiens gang. Enda verre er det faktum at de ikke engang er spesielt utfordrende.
Nei, da er det mye mer fornøyelig å løpe fritt rundt omkring i spillets mange sandkasser for å lete etter måner. Denne gangen er det nemlig ikke stjerner det går i, men i stedet såkalte «power moons» – halvmåner som ligger strødd jevnt omkring i de ulike verdenene.
Noen av månene skjuler seg bak klassiske plattformutfordringer; andre er gjemt bak tilforlatelige avvik i omgivelsene (omtrent nøyaktig som korok-frøene fra Breath of the Wild); mens enda noen krever at du løser enkle, men fornøyelige gåter. For eksempel kan man skaffe seg én måne ved å kle seg i sombrero og spille kassegitar for innbyggerne i Sand-riket, mens en annen krever at du svinger deg fra stolpe til stolpe høyt over skyene i Metro-riket. En annen måne kunne jeg kun få tak i ved å stable åtte goomba-er oppå hverandre, mens en fjerde lå gjemt bak en diger sfinks. Og slik gikk no dagan.
Ved historiens slutt (som det tok meg et sted mellom 12 og 15 timer å nå fram til) hadde jeg klart å samle inn godt over 300 måner, men det er visstnok bare en tredjedel av alt det som skjuler seg i Odyssey. Etter at rulleteksten har sagt sitt låser man opp hundrevis av nye måner man kan lete etter, og dette er noe jeg helt klart kommer til å gjøre – så gøy er det nemlig å oppdage nye ting rundt omkring i spillets mange univers.
Som en liten gulrot kan man også låse opp stadig nye kostymer, suvenirer og litt attåt mens man spiller. Da kan man velge om man vil kle seg ut som en polfarer, en forsker, en cowboy eller noe helt annet, og dette gir opplevelsen et litt mer personlig preg. Det liker vi.
Mario i fin form
Til tross for all mulig ugagn man kan gjøre med Cappy, er dette fortsatt et ganske så tradisjonelt Mario-spill. Den forhenværende rørleggeren hopper og spretter med all den enkle elegansen han er kjent for og byr samtidig på et par klassiske knep, slik som trippelhopp, baklengs salto og vegghopping.
Ved siden av dette har Mario riktignok lært seg et par nye triks siden sist, inkludert muligheten til å rulle seg sammen til en ball for å komme seg fortere av gårde og å hoppe på Cappy for å nå høyere opp, men stort sett er dette plattformmekanikker vi kjenner godt til fra før av.
Og det fungerer utrolig godt. Mario lystrer enhver kommando med den største selvfølge. Noen bevegelser er riktignok litt vanskeligere å få til enn andre, men det er bare øvelse som må til.
Da er det man kan gjøre med vesener man tar kontroll over med Cappy litt mindre elegant. Det er ikke store forskjellen, men man mister litt presisjon idet man går fra å kontrollere Mario til å kontrollere en glideøgle, en «hammer bro» eller en stridsvogn.
Det er verdt å merke seg at flere av disse andre skapningenes bevegelser også har en ekstra funksjon som kun kan aktiveres ved bruk av bevegelsesstyring. Dette er for så vidt greit, men det fordrer at man spiller med Switch-en godt plantet i avlukket sitt og med adskilte joy-con-kontrollere. Og det passer ikke meg, ikke bare fordi jeg foretrekker å spille i håndholdtmodus, men også fordi de bevegelsestriksene som er her ikke alltid er like pålitelige.
Å få Mario til å kaste Cappy i en diger sirkel rundt seg er for eksempel et knep jeg gjerne skulle benyttet meg av langt oftere, men det lar seg liksom ikke gjøre uten en hel masse styr, og selv da er det ikke alltid de bevegelsene jeg gjør blir oppfattet riktig.
Det er greit nok at de fleste av disse funksjonene ikke er spesielt viktige i det store og det hele (de lar deg for eksempel klatre fortere, hoppe høyere eller kaste ting lenger), men det faktum at de blir tilnærmet umulige å gjennomføre med noen som helst form for komfort når man spiller i håndholdtmodus er et stort minus – dette er jo tross alt en viktig del av Switch-konsollen, og det er merkelig at et spill som er lagd fra grunn av for nettopp denne konsollen ikke lar spillerne selv velge andre styringsmuligheter.
(Nesten) bare kos
Det er nesten litt urovekkende hvor koselig det er å spille Super Mario Odyssey. Det visuelle er i en klasse for seg selv, hvor kreative og fargerike skikkelser stikker seg fram blant lyse og glattpolerte omgivelser. Alt man snubler over er liksom bare utrolig pent å se på, enten man løper rundt som en Tyrannosaurus rex i Cascade-riket, klatrer oppover i næringskjeden i Lost-riket eller svømmer under overflaten i Lake-riket.
Sistnevnte tok meg for øvrig helt på senga, med et lydspor og et utseende som nesten fikk meg til å tute av ren og skjær spillglede. Det var bare så enormt koselig, og Nintendo skal ha mye skryt for det de har stelt i stand på det audiovisuelle planet.
Sånn sett er noen riker langt mer tiltalende enn andre, og dette merket jeg fort når det skulle telles opp innsamlede måner etter hver heisatur.
Wooded-, Sand-, Lake- og Seaside-rikene fikk alle kjørt seg kraftig, hvor jeg samlet godt over halvparten av de tilgjengelige månene på første rundtur, mens andre, slik som Luncheon- og Metro-riket, ikke vakte like stor entusiasme. Med så mange forskjellige omgivelser å utforske, er det naturlig at noen ikke faller like godt i smak, og for meg ble disse rikene litt for monotone for sitt eget beste til tider.
Dette er likevel unntaket, og stort sett la jeg alltid ut på oppdrag med stor iver og enorm motivasjon for å se hva som ventet rundt neste sving.
Konklusjon
Super Mario Odyssey er et fantastisk spill som bruker enhver anledning til å gi spilleren noe nytt og spennende å se på, gjøre eller oppdage. Opplevelsen er formet som et ganske så tradisjonelt tredimensjonalt Mario-spill (i samme gate som Super Mario 64 og Super Mario Sunshine), men klarer likevel å overraske takket være elegant design, fargerike omgivelser og konstant utforskning, lek og oppdagelse.
Det er rett og slett bare utrolig gøy å se alt det rare som ligger strødd rundt omkring i spillets unike verdener. Og det er ikke rent lite heller: Måner, mynter og andre hemmeligheter finnes overalt, og det er som regel stor stas å oppdage disse. Gåtene og utfordringene som skjuler dem er nemlig både naturlig plassert i omgivelsene og svært engasjerende å bryne seg på.
Til tider falt jeg nesten inn i en slags koselig transe – utvilsomt påvirket av den herlige musikken og den fantastiske visuelle presentasjonen. Da kastet jeg meg frivolt og uanstrengt rundt i Mario-land på jakt etter stadig nye måner og kostymer.
Å kontrollere den hatteglade hovedpersonen er som regel ingen sak, selv om noen av de nye formene man kan innta ikke egner seg like godt til presise plattformsprang og akrobatiske problemløsninger som andre.
Samme hva man gjør, er Super Mario Odyssey et spill det kan være vanskelig å legge fra seg til tider, og spesielt når man kommer inn i en slags herlig rytme. Noen riker engasjerer da rett og slett mer enn andre, og legger bedre opp til slik spilling, men heldigvis er det mer enn nok riker til å veie opp for de få som kommer litt til kort.
Noen ting kan man imidlertid ikke overse like lett: Jeg merker for eksempel at jeg irriterer meg over flere ting i løpet av spillets gang, deriblant resirkulerte og kjedelige sjefsfiender, unødvendig klønete bevegelsesstyring og et par monotone sekvenser. Det hindrer Odyssey fra å være en komplett innertier, men det er likevel ikke langt unna – et spill som er så sjarmerende og tettpakket med herlig spillmoro som dette, fortjener all den positive oppmerksomheten det kan få. For det å legge ut på tur med Mario i 2017 er like hyggelig som det alltid har vært – om ikke hyggeligere.
Super Mario Odyssey er tilgjengelig på Nintendo Switch (testet). Leter du etter andre solide Switch-spill? Da har vi tidligere snakket hyggelig om både Splatoon 2 og Pokkén Tournament DX.
