Zombier og livet etter en apokalypse er vel anvendt tematikk i både spill, film og TV. Det er et eller annet med de hjernedøde, hjernespisende monstrene som tidligere var mødre, fedre eller barn som tilsynelatende aldri slutter å fascinere.
Det kan nesten virke som om utviklerne av State of Decay 2 prøver å stagge fascinasjonen, for maken til repeterende og traurig hverdag skal du lete lenge etter. Hvis zombieapokalypsen blir noe i nærheten av dette, har jeg veldig lite problemer med å finne mer spenning i en hverdag fylt av 8 - 16 jobbing, klesvask, gressklipping og småunger.
Det starter bra
I starten er det imidlertid ikke så ille. Du kan velge mellom tre ulike par med overlevende, med sine unike personligheter og historier. Jeg valgte de to skolekompisene, mer eller mindre utelukkende fordi en av dem var superinteressert i «Ultimate Frisbee», og det er jo verdt å utforske alene hvor dette stammer fra.
Etter en liten introduksjonssekvens, der jeg finner et par andre overlevende, befinner vi oss i det som er vårt første tilholdssted. Dette er et koselig toetasjers hus, med sklie i hagen og sengeplass til alle. Viktigst av alt er gjerdet som omkranser hele boligen, og som gjør at alle de fæle zombiene som reker rundt ikke kommer seg inn så lett.
Men alt er allikevel ikke fryd og gammen. I State of Decay 2 må du ut av huset for å samle inn mat, medisinsk utstyr eller andre ting for å greie å overleve. Du får hele tiden en oversikt over hvor behovet er mest prekært, og hva du burde lete etter. Når du så stikker ut på tur må du utstyre deg med en sekk med begrenset plass, gjerne et nærkampsvåpen à la sverd eller dekkjern, et skytevåpen hvis du skulle havne i skikkelig trøbbel, og eventuelt bandasje eller andre ting. Så bærer det ut til zombiene, og inn i et hus, butikk, fabrikk eller lignende i nærheten.
Når du så kommer deg til nevnte oppholdssted, må du ta hånd om alle zombiene som befinner seg der. Kampene foregår stort sett ved å trykke på en knapp for å svinge våpenet ditt. Du kan hoppe unna angrep, eller velge å bruke skytevåpen. Men lyd tiltrekker seg flere zombier, så dette brukte i det minste jeg veldig sjelden, og kun da nøden var størst. Sekken din blir fort full, og er du riktig heldig finner du en sekk fylt ammunisjon, byggemateriale, medisin eller mat som kan dumpes i lageret hjemme. Du kan kun bære en slik sekk om gangen, i tillegg til antall plasser du har i sekken.
Mange rare personligheter
I starten er det ganske gøy å utforske rundt basen, rydde opp zombier og gjøre livet litt bedre for gjengen din. For dette er også en ting som skal balanseres i State of Decay 2. Dine kompanjonger er humørsyke, ikke redd for å si ifra, og lar seg lett påvirke av manglende mat eller andre ting. Det kan også oppstå disputter og krangler mellom figurene. Men humøret blir fort bedre med nok mat og drikke, en seng og sove i og at man stadig tar seg av zombiene i nærområdet.
Som i forgjengeren kan du fritt velge hvem av figurene du vil styre til enhver tid, og du får også ta med deg en hjelper ut på oppdrag. De ulike figurene er også gode og dårlige til forskjellige ting, der en kanskje er smart og flink til å snike seg rundt, er en annen god med sverd. Du øker ferdighetene dine når du bruker de, og figurene blir etter hvert spesialisert. Også dette er morsomt å utforske og følge utviklingen på i begynnelsen.
Men etter ikke veldig lang tid i spillet begynner ting å bli repetitivt og kjedelig. Jeg må gå på de samme raidene for å samle materiale hele tiden, og moroa forsvinner mer og mer. Uansett hvor man går, om det er fabrikk eller hus, er prosessen den samme. Drepe zombiene, grave seg gjennom 3 - 4 bokser etter materialer og gjenstander, putte ting i bilen, kjøre til nytt sted, gjøre det samme og dra tilbake til kåken for å droppe av alt.
Zombiene er de samme, tingene man henter ut er de samme, og hvis ikke jeg gjør det, så er det ingen andre som gjør det. Alle menneskene jeg tar inn i gruppa er nesten like hjernedøde og lite effektive som zombiene på utsiden av gjerdet. De samler ikke inn noe nevneverdig, de gjør ingenting når jeg ikke har de med ut av huset, og selv krangler og friksjon som oppstår når jeg er borte resulterer i ingenting. Til tross for mange gode ideer og systemer, personlighet og variasjoner på evner er det nesten ingen aktivitet og dynamikk å spore hos figurene. De er tomme menneskeskall, og har i realiteten like mye nytte og personlighet som en utstillingsdukke.
Alt fører til ingenting
Det samme kan sies om ressursene og materialene som også samles inn hele tiden. De brukes i realiteten kun når du lager noe spesifikt, og selv om det er lite mat, så er konsekvensene av dette nesten ikke til å merke, annet enn litt klaging her og der. Ta for eksempel basen din, som kan oppgraderes og bygges på. Du kan installere modifikasjoner som gir strøm, men som igjen da lager lyd slik at du tiltrekker mer zombier. Hele denne delen av spillet kunne gitt State of Decay 2 en annen dybde, men ingen valg eller endringer man gjør har noen reel konsekvens eller effekt.
Hvis jeg for eksempel aktiverer strøm, så koster det meg 1 enhet bensin per dag, i tillegg til ekstra bråk. Høres ille ut når jeg bare har 10 enheter lagret. Men med tanke på at jeg ble ferdig med alle ”hoved”-oppdrag i løpet av 11 dager i spillet, hadde dette mer eller mindre ingenting å si. Og selv om basen min ble raidet av zombier mens jeg var ute på oppdrag, skjedde det aldri noe dramatisk for verken folkene som var der, eller noen av tingene mine. Det ble alltid tatt hånd om, og innen jeg rakk å komme meg tilbake var faren alltid over.
Akkurat den følelsen av at nesten alle de spennende ideene og systemene i State of Decay 2 til syvende og sist ikke har noen som helst effekt eller påvirkning på min opplevelse gjennomsyrer så godt som alt gjennom hele spillopplevelsen. Det er spennende og morsomt å utforske alt i starten, de første dødsfallene merkes godt, og de små sidehistoriene krydrer litt. Men etter hvert som alt repeteres og gjentas til det uendelige, og spillsyklusen til aldri utvikles eller blir noe annerledes enn den er den første timen, så endte jeg opp med å rett og slett kjede meg.
Konklusjon
Hvis du i tillegg til alt dette legger på en rekke tekniske utfordringer, med tidvis ustabil bildefrekvens, masse små, irriterende feil som for eksempel dører som tilsynelatende er åpne, men som er lukket, så får du en spillopplevelse som i beste fall kan kalles middels.
Det mangler ikke på gode ideer spesielt konsepter rundt figurene i spillet er veldig god. Det at hver enkelt har sin egen personlighet og egenskaper de er gode på, og at dette skal påvirke hvordan gruppen fungerer sammen, er spennende. Men det at ingenting av dette har en reel påvirkning på spillopplevelsen, annet enn en krangel eller to over radioen, som heller ikke resulterer i noe, er skuffende.
I tillegg skjer det så å si ingenting i spillet hvis ikke jeg som spiller gjør det selv. Jeg har fire-fem andre overlevende hjemme i huset, som alle burde være i stand til å samle inn mat og drikke selv, som bare sitter og henger hvis jeg ikke fysisk tar kontroll over dem og tar de med meg ut.
Alt jeg har skrevet her gjelder forøvrig også samarbeidsmodusen i spillet. Du gjør nøyaktig de samme tingene, bare sammen med en venn. Det er ikke mer variasjon, annet enn at du kanskje har det litt mer gøy når du gjør de samme, repeterende tingene for 27. gang.
State of Decay 2 ender opp som en god opplevelse i noen timer, før repetisjon og en lang rekke gjentagende oppgaver ødelegger gleden.
