Etter Crash Bandicoots triumferende gjenkomst i fjor, var det bare et tidsspørsmål før Sonys andre 90-tallsmaskot, Spyro the Dragon, fikk den samme fenomenale HD-behandlingen. Og vi trengte ikke vente særlig lenge heller: Spyro Reignited Trilogy ble annonsert tidligere i år, og nå er samlingen ute, 20 år etter lanseringen av originalspillet.
Det varmer mitt nostalgiske hjerte å se hvor mye kjærlighet og varme utviklerne har brukt for å gjengi de tre klassiske spillene – dette er en av de mest trofaste og peneste nyutgavene jeg noensinne har sett – men samtidig er det et par elementer de gjerne kunne forbedret i overgangen fra årtusenskiftet.
En dans med drager
Spyro Reignited Trilogy byr på gjensyn med de tre første spillene i Spyro-serien, Spyro the Dragon, Spyro 2: Ripto's Rage og Spyro 3: Year of the Dragon. Det er et omfattende trekløver, hvor man i rollen som ungdragen Spyro må ta opp kampen med diverse kjeltringer som herjer i de magiske rikene man besøker i løpet av spillenes gang.
Fortellingene er av det lette, barnevennlige slaget, hvor det i utgangspunktet kun er hovedpersonens sjarmerende personlighet som driver handlingen framover, før man i de to senere spillene også blir kjent med et stadig større og mer eklektisk rollegalleri. Man får servert flyktige eventyr innad i hver enkelt verden, etterfulgt av et par artige kommentarer og enkel slapstick-humor. I motsetning til originalutviklernes senere spillserie, Ratchet & Clank, treffer dessverre ikke humoren alltid like godt på tvers av Spyro-trilogien, men spillene tjener likevel uhorvelige mange gledespoeng på ren sjarme.
Det er nemlig ekstremt hyggelig å spille Spyro Reignited Trilogy: Opplevelsen er pusset opp fra bunn av, og det visuelle er så slående vakkert at det nesten ikke er til å kjenne igjen fra den grafiske stilen man fikk servert i 1998. Her er det farger, lys og varme i alle kriker og kroker, og det ser helt nydelig ut.
Dette gjelder alle tre deler av samlingen, enten man utforsker de utrolig grønne gresslettene i Spyro the Dragon, flyr rundt omkring i fremtidsbyer i Spyro 2: Ripto's Rage eller banker opp øglemonstre i lavaland i Spyro 3: Year of the Dragon. Det er svært pent, og det flyter meget godt.
Et perfekt eksempel på de visuelle endringene som har foregått i kulissene siden originalspillenes storhetstid, kommer i form av de mange dragene man må spore opp og frigi i det første spillet i serien. Disse var i utgangspunktet en ganske repetitiv ansamling voksne drager som bare skilte seg fra hverandre ved bruk av farger og stemmeskuespill, men i Reiginited Trilogy har disse fått en real overhaling: flere lag med polering og et lass med nye og unike detaljer er med på å gi disse figurene personlighet i langt større grad enn tidligere.
Stjernen i showet er nok likevel Spyro selv: Han briljerer med fremragende animasjoner og en leken stil som virkelig får hjertet mitt til å smelte. Bare se på ham, da!
Sjarmerende samlemani
Rent praktisk er dette veldig typiske plattformspill – her går det i lette plattformsprang og korte slagsmål med utvalgte fiender, mens Spyro leter etter ulike samlegjenstander spredt utover de mange nivåene. Spesielt det første spillet er et rent samlemaraton, hvor man nesten ikke gjør annet enn å lete etter drager, drageegg og edelsteiner. Dette er ikke nødvendigvis en dum ting – mye av moroa med disse spillene ligger nemlig i å forsøke å finne absolutt alt, og takket være den nye guide-boken som viser deg hvor mange ting du har funnet i hvert nivå, er dette lettere og mer fornøyelig enn noensinne.
De to siste spillene i serien vrir og vender litt på formelen ved å legge større vekt på mer tradisjonelle oppdrag, midlertidige oppgraderinger og en håndfull andre miniaktiviteter. Her spiller man ishockey mot munker høyt til fjells og står på skateboard i en gammel romersk treningsarena, før man i det neste sekund beveger seg dypt under havet for å ta opp kampen mot robothaier og kjøre rakettbåt.
Dette er artige innslag som er med på å stykke opp opplevelsen, og det merker man sårt at man trenger når man får servert de tre spillene i én sammenhengende pakke slik som her. Selv om de ulike spillene har en håndfull unike ideer og et drøss med varierte og fargerike omgivelser å utforske, merker man at det ikke nødvendigvis er enormt med variasjon i det man gjør til enhver tid.
I begynnelsen av det første spillet lærer man at Spyro spruter ild, svever og stanger i ting, og det er stort sett også det man gjør når det tredje spillet takket for seg. Heldigvis byr Spyro 3: Year of the Dragon på enda flere avbrekk enn tidligere, da i form av nye figurer man kan spille som, og dette settes det pris på. Ingen av de man får spille som er enormt presise, men man lærer seg at det liksom er liksom bare sånn disse spillene er.
Snikende frustrasjon, svevende drage
Spyro var nemlig aldri like presis som Crash Bandicoot, og det gjelder dessverre også i Reignited Trilogy. De gangene et av spillene faktisk krever litt presisjon, enten man skal jakte infernaliske eggtyver eller prøver å bruke «supercharge» til å utforske tretoppene i originalspillet, bryter litt av opplevelsen sammen. Å styre Spyro er rett og slett litt for løssluppent – man lærer seg stort sett å leve med det, og det er heldigvis lenge mellom hvert frustrasjonsmoment, men når fanden først er ute, er det trist at så mye skal kokes ned til enkel prøving og feiling.
Kontrasten til resten av opplevelsen blir også veldig stor, all den tid den originale Spyro-trilogien egentlig er veldig lette spill. Det hører med til sjeldenhetene at man snubler over noe skikkelig utfordrende i løpet av de tre spillene: Vanlige fiender er for det meste altfor trege på avtrekkeren, og selv ikke sjefsfiender har særlig mye å komme med (selv om det selvfølgelig finnes enkelte unntak).
Som et resultat kan det bli litt kjedelig til tider, spesielt når man får servert alle de tre spillene på løpende bånd slik som her – variasjonen i spillopplevelsen er ikke så stor fra spill til spill at man ikke merker en viss utmattethet av og til. Når Toys for Bob først har pusset opp spillene, kunne de også gjort noe med dette.
Likevel er det en massiv og komplett pakke man får servert, og hvis man vet å forsyne seg i små doser, tror jeg man kan få en enda bedre spillopplevelse – det er nemlig utrolig mye glede å hente her, og da går det stort sett greit at det blir litt mye av det samme til tider.
Konklusjon
Det blir øyeblikkelig klart at Spyro Reignited Trilogy er et fullverdig, omfattende og kjærlighetspreget oppussingsprosjekt. Ikke bare har utviklerne pusset opp grafikken til en nesten overdreven grad, men de har også gjort det på en så trofast og hyggelig måte at det er umulig å ikke la seg sjarmere og imponere over sluttresultatet.
Dette gjelder fra den aller første dragen man møter i det første spillet, Spyro the Dragon, og hele veien til den siste sjefsfienden i Spyro 3: Year of the Dragon – universet er fargerikt, vakkert og rett og slett litt magisk.
Mye av det man gjør er også av den positive sorten: plattformsprangene er livlige, det å samle alt man ser er stadig like spennende, og opplevelsen har en klar flyt som nesten er litt fortryllende – når man først kommer i gang, er det lett å brase gjennom spillene i et radig tempo, og dette er for det meste veldig, veldig gøy.
Samtidig er det dessverre også et par ting som skurrer underveis. Spyro var aldri den mest presise av seg, og dette har ikke endret seg nevneverdig i disse nyutgavene: Man er aldri helt trygg på nøyaktig hvor langt man kan fly, hvilke hjørner man kan sprinte rundt eller hvor den neste «supercharge»-rampen leder hen, og dette fører noen ganger til situasjoner preget av irriterende prøving og feiling. Dette gjør seg spesielt gjeldende i det første spillet, hvor irriterende eggtyver og krevende plattformsprang av og til er direkte spillerfiendtlige.
Denne upresisheten bæres også videre til de ulike spillestilene som dukker opp i det siste spillet i samlingen, hvor man plutselig får kontrollere en rekke andre skapninger. Disse andre spillestilene er helt klart et gedigent friskt pust etter to spill med stort sett de samme spillmekanikkene spredd jevnt utover, men det er likevel noe som mangler når man inntar disse rollene.
Når Spyro-trilogien i tillegg er av det heller lette slaget, med svært få reelle utfordringer fordelt utover de tre spillene, blir det litt i enkleste og kanskje også kjedeligste laget til tider, spesielt når man får de tre spillene servert rett etter hverandre slik som her.
Spyro var riktignok alltid litt mer barnevennlig enn Crash, og det er nok fortsatt også tilfellet: Dette er tre lettfordøyelige og utrolige vakre spillopplevelser som stort sett leverer det man forventer.
Reignited Trilogy byr på enormt mye glede, spenning og moro for alle interesserte – nostalgikere eller ei. Her får man supersjarmerende figurer, fargerike omgivelser og actionfylte plattformsprang, og denne vinnende kombinasjonen gjør det vanskelig å ikke kose seg med det Toys for Bob har kokt i hop (selv om deg blir litt mye av det gode til tider).
Spyro Reignited Trilogy er ute på PlayStation 4 (testet) og Xbox One. Hvis du vil ha andre spennende plattformsprang, kan vi lett anbefale fjorårets Crash Bandicoot N. Sane Trilogy. For andre spilldrager, har kanskje Monster Hunter World det du ser etter.
