Det blir litt feil å si «comeback». Sonic the Hedgehog har jo strengt talt aldri vært borte, men det føles til en viss grad slik hver gang Sega slipper et nytt spill med den blå pinnsvinmaskoten i hovedrollen. Det har nok å gjøre med at karrieren hans har gått både opp og ned (med størst fokus på ned de siste 12-15 årene). Det er som når Mötley Crue står på scenen igjen. Du har bange anelser om at dette blir labert, men du klarer likevel ikke å snu ryggen til det som utspiller seg på scenen. Slik er det også med godeste Sonic, som nå er klar med Sonic Mania.
Denne gangen har imidlertid Sega idiotsikret prosjektet fra dag én. Dette er nemlig et spill som utelukkende handler om å oppleve seriens storhetstid på nytt. Sonic Mania baserer seg på de fire første spillene i serien, altså Sonic the Hedgehog og oppfølgerne på Sega Mega Drive. Mania ser ut som og oppfører seg nesten identisk med disse titlene.
Rent visuelt er det altså ikke snakk om moderne pikselgrafikk av typen Shovel Knight eller Owlboy – Sonic Mania er ren, 16-bits retrotilbedelse av arven som gjorde hovedfiguren berømt i utgangspunktet.
Gamle baner om igjen
Gjennom flere spill de siste årene – kanskje mest nevneverdig gjennom Sonic Generations og Sonic the Hedgehog 4 – har Sega referert og emulert gammel storhet, men denne gangen legges det ikke noe mellom linjene. Sett i lys av temmelig labre utgivelser de siste årene, er dette kanskje et forsøk på litt bedring før boten kanskje kommer igjen senere i år i form av det langt mer ambisiøse og risikable prosjektet Sonic Forces.
Det er en historie i Sonic Mania, men du skal ikke lastes om du ikke blir emosjonelt investert i den. Sonic og Tails tar livet med ro, Dr. Eggman og robotene hans dukker opp, sistnevnte har planer om å kveste førstnevnte, og slik begynner en ferd gjennom fartsfylte brett som ikke har noe med saken å gjøre. Uhemmet moro er det viktigste spillet ønsker å formidle, og det er egentlig helt greit. Det hele begynner med de obligatoriske turene til Green Hill Zone og Chemical Plant Zone.
Vi har gjennom andre Sonic-spill fått så mange gjensyn med Green Hill Zone og Chemical Plant Zone at det å spille gjennom dem i dette spillet føles mer som en plikt enn en glede. Vi som har fulgt Sonic har liksom ikke fått lov å glemme at disse brettene eksisterer, og nå begynner repeteringen egentlig å bli et irritasjonsmoment.
Breaking: Flying Battery returns!
Når det er sagt, gikk pulsen hakket opp da fikk en beskjed på skjermen om at det var Flying Battery Zone fra Sonic & Knuckles som stod for tur. Flying Battery er en av de klassiske brettene som ikke har blitt overeksponert siden glansdagene, og derfor var dette et gledelig gjensyn. Musikken hjelper på glimrende vis å understreke følelsen av tempo som brettet formidler, og det tar seg ytterligere opp i andre akt, hvor både brettet og lydsporet har blitt pusset opp. Det at andre akt innfører nye, mer interessante tolkninger av brettet – i tillegg til friskere musikk – er en gjenganger gjennom hele spillet.
Det er i det hele tatt med de nye brettene at Sonic Mania virkelig markerer seg. Spesielt Studiopolis Zone har allerede rukket å bli en personlig favoritt. Det er en grunn til at det er bilder fra dette brettet som har blitt vist i forkant av lanseringen; Studiopolis Zone helt herlig både spillmekanisk og audiovisuelt – til tross for at spillet som nevnt tidligere ikke har gjort nevneverdige oppgraderinger i forhold til kildematerialet. Jeg skulle bare så veldig gjerne sett flere nye brett i forhold til gamle.
Noen kreative sjefskamper og bonusbrett tilfører spillet ytterligere verdi, men dessverre viser Sonic Mania for sjeldent slike glimt av kreativitet.
Farvel, flaue puddelrock
En essensiell del av hva som har gjort Sonic-spillene på Mega Drive til klassiske titler er den fantastiske musikken. Viktigheten av et godt lydspor må aldri undervurderes, og Sonic-serien var den gangen en av de aller beste i klassene på musikk.
Da Sonic gikk over til 3D, bestemte utviklerne av en eller annen merkelig grunn at utdatert hardrock skulle danne det lydlige bakteppet. Nå, alt for mange pinlige rockelåter senere, har Sega bestemt seg for å igjen innføre musikk som passer brettene som hånd i hanske.
Klassiske brett får herlige nytolkninger av musikken sin, mens brett som dukker opp for første gang i Mania får herlige funk- og progrock-traller. Når de analoge synthesizermelodiene glir over jazzakkorder til taktfaste funkrytmer, føler man at spillet treffer blink med tanke på å fange den klassiske Sonic-ånden. Det skjer absolutt ikke hele tiden, men når det først skjer, så føles det veldig riktig.
Konklusjon
Alt i alt er Sonic Mania en kort, hyggelig affære som gjør alt riktig, men samtidig tar spillet få sjanser med arven det forvalter. Mania føles ikke som en nødvendig utgivelse, da serien har gjort lignende saker tidligere, men det er dog den mest konsise Sonic-spillet vi har sett på veldig lenge.
Her er det ikke noe fyll, noen flåsete historie eller sliten puddelrock å finne. Bare fartsylte, fargerike (og av og til utfordrende) 2D-brett i klassisk Mega Drive-stil – med et herlig modernisert lydspor. Om ikke annet er det fint å se at Sega faktisk makter å fremdeles lage et godt strukturert Sonic-spill.
Sonic Mania er ikke et spesielt langt spill – en forholdsvis dreven spiller kan kan godt komme gjennom spillets hoveddel i løpet av en ettermiddag, men det ser egentlig ut til å være hele poenget. De klassiske Sonic-spillene på Mega Drive var jo også slik; man skulle spille gjennom spillet flere ganger, slik at man skulle oppdage alle hemmelighetene og kartlegge de mest optimale reiserutene gjennom de temmelig store brettene.
Sonic Mania er derfor en fin hyllest til fortiden, men jeg skulle gjerne sett at spillet hadde flere glimt av nye elementer og kreativ nivåutforming. Derfor er det vanskelig å komme med en glødende anbefaling, men det er definitivt mulig å ha det gøy i noen timer med Sonic Mania.
Sonic Mania er ute til PlayStation 4 (testet), Xbox One og Nintendo Switch. PC-utgaven slippes 29. august.
Crash, en annen plattformhelt fra gamle dager, gjorde nylig comeback med den glimrende samlepakken Crash Bandicoot N.Sane Trilogy. Hvis du vil ha plattformspill av en mørkere variant, kan du godt sjekke ut Little Nightmares.
