En liten innrømmelse: dette er mitt første møte med Sniper-universet. Jeg er nemlig allerede i utgangspunktet heller avmålt til krigsspill generelt; gi meg gjerne en BFG og noen helvetesyngel å bryne meg på, eller et automatvåpen og 60-tallsnazister på en månebase, men klassiske krigsspill? Jeg står helst over. Særlig Sniper-serien, med sitt store fokus på taktiske skytterferdigheter, noenlunde realistiske spillmekanikk og humørløse settinger, fremsto som helt uinteressant, helt siden det første spillet ble sluppet i 2005. Jeg har lest andres anmeldelser, men aldri latt meg overbevise.
Å stirre gjennom et geværsikte, regne på vindhastighet og tyngdekraft, for å så se røntgenbilder av kuler som penetrerer kjøtt og bein i sakte film – noe slikt kan da umulig være morsomt å bruke tiden sin på i lengden?
Det er fort gjort å tenke slik når man har spilt i noen år. De aller fleste av oss velger seg et par sjangre de trives med, og gjerne et fåtall utviklere som ofte lager noe man vet å sette pris på. Alt annet går litt utenfor radaren.
Vel, jeg har innsett at jeg har bredere smak enn jeg trodde. Nå lurer jeg virkelig på hva jeg ellers kan ha gått glipp i alle disse årene.
Mannen med hodepinen
Året er 1943. De allierte har akkurat havnet på offensiven i kampen mot Det tredje riket, men aksemaktene har et ess i ermet: superavanserte raketter som sikkert kan gjøre veldig mye skade. Stort mer er det ikke å si om akkurat den saken, spillet selv bruker heller ikke særlig mye mer tid på akkurat dette. Fare er på ferde og bare én mann kan klare brasene. Den mannen er Karl Fairburne, en langsint plugg av en kar med like mye karisma som en murstein og som snakker som om han har hatt sammenhengende hodepine siden han ble født.
Etter hvert viser det seg at hele D-dagen vil stå og falle på at Fairburne klarer å stoppe nazistene og fascistenes planer. Det betyr at han må alliere seg med både motstandsbevegelse og den italienske mafiaen for å komme til bunns i saken.
Det er et stort eventyr som venter på Fairbourne. Det kan fort ta mellom 12 og 20 timer å spille seg alle oppdragene, selv på enkleste vanskelighetsgrad. De fleste oppdragene kan by på minst to til tre timers spilletid, avhengig av hvordan du går frem for å løse dem. I tillegg kan du også legge dine egne restriksjoner på oppdragene, noe som kan gjøre dem enda mer krevende. I tillegg kommer en svært god flerspillerdel.
Fritt frem
Sniper-spillene har alltid vært veldig lineære av natur, men med Sniper 3 satset utviklerne i Rebellion Dynamics på en mer åpen tilnærming til brettene. Du kan selv velge hvordan du skal takle utfordringene som venter på deg; du bestemmer selv i hvilken rekkefølge du skal utføre oppgavene og hvor mange av sideoppdragene du har lyst til å bryne deg på. Spillet er riktignok bygget opp for at du skal snike deg rundt og rydde kartet for nazister i det skjulte, men det er faktisk mulig å gå for en mer bråkete og sølete tilnærming om du skulle ønske det.
Du er først og fremst en snikskytter, men du har også mange andre virkemidler til din disposisjon. Du kan lage avledningsmanøvre, snike deg innpå fiender og ta dem av dage på lydløst vis, eller du kan sette opp feller. For eksempel vil fiendene dine ofte lete etter sine kompanjonger, noe du kan utnytte til din fordel ved å minelegge likene av dem du dreper. Grotesk? Tja, hva hadde du egentlig forventet av et spill som heter «Snikskytter»?
Slapp av, du kan selv regulere hvor realistisk du ønsker at Sniper Elite 4 skal være. På sitt mest ekstreme er det et nådeløst spill som stiller fryktinngytende krav til skyteferdighetene dine, en snikskytters våte drøm av et spill. På det enkleste nivået føles spillet som et hektisk actionspill hvor du nesten danser mellom fiendenes skuddsalver. Sniper Elite 4 forsøker virkelig å være den typen skytespill som du selv vil at det skal være, og det klarer det også langt på vei.
Kunsten å gjete nazister
Brettene er store. Faktisk er det minste brettet mer enn dobbelt så stort som det største brettet i Sniper 3. Sniper Elite 4 er et sandkassespill i den forstand at du selv kan velge hvilke veier du vil gå og hvordan du vil spille kortene dine for å nå målet ditt. Her får også valgene dine faktisk konsekvenser; fiendene tilpasser seg hvordan du spiller og forsøker å matche din taktikk. På den andre siden kan du manipulere dem ved hjelp av lyd, lys og bevegelse. Dermed må du bruke terrenget og gjenstandene rundt deg til din fordel for å få fiendene til å gjøre slik du ønsker. Det innebærer ofte at man for eksempel må rigge til noen snubleminer, fyre av noen skudd, forflytte seg til den andre siden, ta ut et par nøkkelfiender, skremme fiendene med eksplosjoner slik at de løper rett i fellen din, for å så følge på med både rifle og maskinpistol når det trengs.
På sitt beste føles det som om man er en livsfarlig gjeterhund som forsøker å gjete en stor saueflokk gjennom en hinderløype – forskjellen er bare at det er du som har laget hinderløypen, og at sauene dine kan ta rotta på deg dersom du tabber deg ut. Og det vil du gjøre – om og om igjen, i hvert fall på de høyere vanskelighetsgradene.
Heldigvis går det fort å laste et brett på nytt, eller å starte fra et tidligere sjekkpunkt. Spillet straffer deg aldri altfor hardt bare fordi du forsøkte å eksperimentere med en ny taktikk. Med mindre du spiller på den mest masochistiske vanskelighetsgraden, selvfølgelig.
Lekker verdenskrig
Dette fjerde spillet i serien er selvfølgelig også det lekreste. Rebellion Developements har lagt ned mye hardt arbeid og kjærlighet i de ulike brettene. De italienske småbyene er fargerike og pittoreske, skogene er dype og underskjønne, industrihavnen er skitten og bråkete. Forskjellene er ikke bare estetiske; mens småbyene tvinger deg til å tenke vertikalt når du legger strategiene dine, gjør lyd- og lysforhold i skogen at du hele tiden må bruke terrenget til din fordel. Hvert enkelt brett kan også by på varierte omgivelser og nye situasjoner, noe som gjør at man svært sjelden får følelsen av at spillet gjentar seg selv for mye. Det i seg selv er en ganske imponerende prestasjon for et snikskytterspill hvor mye av handlingen går ut på at du sitter og sikter med geværet ditt.
Oppdragene er også temmelig varierte, selv om de er laget over klassiske lester som «drep en offiser», «redd en alliert», «stopp det pansrede kjøretøyet» og så videre. Forskjellen ligger i hvordan oppdragene er bygget opp i intensitet og rytme – på sitt beste er Sniper Elite 4 er skoleeksempel på hvor mange muligheter man kan ha selv med begrensede ressurser til rådighet.
Spillets kampanjedel står utmerket godt på egne bein, men flerspillerdelen kan også by på mye knask. Særlig kampene hvor det handler om å skyte motstanderen fra lengst mulig hold er nervepirrende gode, mens modusen der du skal forsvare eller angripe et bevegelig mål snur opp ned på tempoet i spillet. Den beste modusen er likevel Survival, hvor du og opp til tre andre spillere må hanskes med bølger av stadig vanskeligere fiender. Også her har Sniper Elite 4 flere vrier som gjør at du stadig må tenke nytt for å holde deg i live.
Ikke laget for møljeslagsmål
Sniper Elite 4 er et storspill på budsjett. Det merkes først og fremst ved at de korte mellomsekvensene er holdt til et absolutt minimum. For det andre enkelte av ansiktsanimasjonene like gjerne vært hentet fra Sniper 2 og 3, og noen ganger ser det ut som om det hvite i øynene på dine datastyrte kumpaner faktisk lyser i mørket.
Litt vittig er det også at man lager mindre lyd når man løper rundt og bærer på en død menneskekropp enn når man går oppreist i rolig tempo. Eller når man først plukker vakter med kniven og går lydløst gjennom lommene deres, bare for at Fairburne etterpå skal rope «I think I’ve grabbed all I can» så det ljomer mellom veggene. Slike skjønnhetspletter er ikke avgjørende, men det bryter litt med forestillingen Rebellion Developements ellers forsøker å bygge opp.
Det var heller ikke særlig smart å legge nærkamp- og plukke opp liket-funksjonen til samme knapp. Ved flere anledninger endte mine forsøk på møljeslagsmål opp med at jeg slang mitt første offer over skulderen og løp rundt som en hodeløs kylling mens kompisene til byttet mitt drepte meg sakte med de små pistolene sine.
Mindre alvor, mer skyting
Dette er likevel ting man kan tilgi. Det som derimot blir langt mer problematisk, er at Sniper Elite 4 aldri klarer helt å bestemme seg for hva slags spill det skal være. Er det bare et spill som handler om å skyte slemminger i hodet, eller forsøker det å si noe mer allmenngyldig om krigens uhyrligheter og menneskenaturen?
Innimellom kan du finne brev og andre gjenstander som gir deg verdifull informasjon om spillverdenen. Noen ganger finner du også brev til og fra soldatene og deres familier der hjemme. Disse nye opplysningene gir en mer nyansert fremstilling av dem du er sendt ut for å ta av dage. Velger du for eksempel å skyte et planlagt mål dersom du allerede vet at han vurderer å bytte side? På denne måten forsøker Sniper Elite 4 å utfordre spilleren på hvilke valgmuligheter man benytter seg av for å nå målene sine, men det står ikke til troendes. Disse historiene er ofte tynne og klisjeaktige, og fremstillingen av dem er så tørr og uengasjerende at de drukner fullstendig i støyen fra resten av spillet. Brevet fra den tyske soldaten som vil sende penger hjem til familien slik at de kan redde familiegården, gjør ikke like stort inntrykk som bildene av en kule som går inn i fiendens kropp rundt halebeinet, videre gjennom organene, for å endre retning inne i kraniet og deretter å gå ut av øyet. I sakte film.
Sniper Elite 4 forsøker å si noe smart og tankevekkende om krig, men det stikker aldri dypt nok til at det gjør inntrykk. Akkurat nå føles dette som noe som er lagt til i etterkant, uten annet formål enn at Rebellion Developements stolt kan slå seg på brystet og si at de tar krig på alvor, de også. I og for seg er det ikke så dumt at en spillutvikler føler seg moralsk forpliktet til å behandle visse temaer med en viss verdighet og et minstemål av alvor, men da bør det gjøres bedre enn i dette tilfellet. Spillet er nemlig hverken særlig blodig eller grotesk, handlingen og tematikken til tross.
Konklusjon
Sniper Elite 4 er et vellaget spill som fokuserer mer på spillmekanikk og frihet enn visuell staffasje. Innimellom virker det litt gammeldags, og historien er håpløst uinspirerende, men når det kommer til det som virkelig teller – skytemekanikken og snikingen – er Sniper Elite 4 i en klasse for seg selv. Stor variasjon i oppdrag, brett og våpen gjør at spillet sjelden gjentar seg selv, og de lange oppdragene er lagt opp slik at du selv kan bestemme hvordan du vil løse dem.
Spillets største problem er at det også forsøker å si noe alvorlig og meningsfullt om krig og menneskets natur, men uten at dette noensinne får noe særlig tyngde. Det er som om spillet forsøker å unnskylde seg for at det er et krigsspill som handler om å ta folk av dage på mer eller mindre oppfinnsomme måter, noe det virkelig ikke trenger. Til skytespill å være er Sniper Elite 4 er sobert, smart og utfordrende spill med så store krav til strategi og taktikk at det har mer til felles med sjakk og backgammon enn Call of Duty eller Counter-Strike: Global Offensive.
Det merkes at Sniper Elite 4 ikke er laget med spillhistoriens største budsjett, men heldigvis har utviklerne brukt ressursene der det virkelig teller. Resultatet er et solid og engasjerende krigsspill som kan appellere selv til dem som egentlig ikke har den store interessen for verdenskriger og klassiske skytevåpen.
Spillet er ute til PC, PlayStation 4 og Xbox One (testet) 14. februar.
