Med Shin Megami Tensei-spillene på Playstation 2 har japanske Atlus gitt rollespillsjangeren en skikkelig vitamininnsprøytning. Serien opererer sjelden med de velbrukte fantasiverdenene som er så alt for vanlig i både vestlige og japanske rollespill, men byr ofte på okkulte og sære verdener tett opp til vår egen. Det ferskeste tilskuddet (i vår del av verden) er Persona 4, og det opprettholder seriens stolte tradisjon om å gjøre ting litt annerledes enn andre rollespill.
Å snuble rundt i tåka
Persona 4 viderefører arven fra Persona 3 og gir deg igjen rollen som en gutt på videregående, som du selv kan navngi og styre livet til. Handlingen foregår et par år etter det forrige spillet og er lagt til den søvnige småbyen Inaba på den japanske landsbygda. Foreldrene dine er bortreist, så du har blitt sendt til Inaba for å bo hos en onkel og datteren hans.
Kort tid etter du ankommer blir en lokal TV-kjendis drept og hengt opp-ned fra en antenne. Omtrent samtidig oppdager du og et par lokale ungdommer en underlig verden som eksisterer parallelt med Inaba. Dette stedet er en merkelig kombinasjon av TV-program og lokalbefolkningens undertrykte følelser, og de mørkeste og mest hemmelige følelsene har tatt fysisk form som monstrøse skygger. Når et nytt mord og en kidnapping begås skjønner dere at det er en sammenheng mellom mordene og den andre verden, og som de eneste som vet om dette blir det deres oppgave å redde kidnappingsofferet og avsløre morderen.
Historien tar form som en etterforskning hvor du og dine allierte må redde kidnappede mennesker mens dere avdekker nye ledetråder til morderens identitet og motiv. Temaet i spillet er sannhet, og historien benytter et tåkemotiv for å understreke din egen uvitenhet og mangel på oversikt over hva som egentlig foregår i Inaba. Spillet er nemlig svært glad i å villede deg med falske mistenkte, blindspor og annet som gjør at du aldri kan være helt sikker på om du har avdekket sannheten.
Det er tre forskjellige avslutninger, og jo nærmere du kommer den hele og fulle sannhet, jo bedre blir slutten på historien. Dessverre er måten du oppnår de ulike avslutningene forholdsvis dårlig signalisert av spillet, så du risikerer å ende opp med det verste utfallet uten egentlig å skjønne hva du gjorde feil.
I tillegg til et spennende, overnaturlig mysterium å avdekke, har Persona 4 også bøttevis med sjarm og humor. Velskreven dialog og et trivelig persongalleri blåses liv i av dyktig stemmeskuespill, og utover hovedpersonene er det en rekke interessante (og sære) personligheter å omgås i Inaba. Et eksempel er klasseforstanderen din som skriker til elvene og kaller dem drittsekker mens han klager over ungdommens moralske forfall.
I TV-land
For å redde morderens kidnappede offer må du reise til den andre siden og utforske. I Persona 3 foregikk omtrent all kamp og utforskning i en gigantiske bygning, men Persona 4 byr heldigvis på mer varierte miljøer. Hvert kidnappingsoffer påvirker den andre verden på unike måter, så hver av dem har en egen labyrint som reflekterer deres tanker og følelser. En ung pøbel som sliter med sin seksuelle identitet maner fram en diger badstu full av muskelmenn, mens en asosial tenåring tydeligvis har tilbrakt for mye tid foran TV-en siden hans labyrint er basert på 8-bits rollespill.
Målet i hver labyrint er å nå øverste etasje og redde personen der før skyggene kan kverke ham heller henne. Du kan selv velge hvor mye du vil fokusere på å lete etter skatter og slåss mot skygger, siden det ikke er tilfeldige kamper, og du avgjør selv om du vil angripe en fiende eller løpe rundt den.
Kamp foregår i et tradisjonelt, turbasert system med en liten vri. Alle allierte og fiender har elementer de er spesielt sårbare eller sterke overfor, og det gjelder å eksperimentere med ulike angrep for å finne hva som fungerer best mens du samtidig må sørger for at fienden ikke utnytter dine svakheter. Et angrep mot et svakt punkt belønnes nemlig ikke bare med økt skade, men gir også angriperen en ekstra runde og gjør offeret mer sårbart. Er du uforsiktig kan en fiende angripe deg, kverke en av kameratene dine og helbrede seg fullt på en runde. Det gjelder også å være spesielt forsiktig med ditt eget liv. Dine allierte kan gjenopplives hvis de blir slått ut, men skjer det med deg er spillet over.
Kampene er tøffe, feil straffes brutalt og dette gir en deilig utfordring du ikke finner i så mange moderne rollespill. I motsetning til Persona 3 kan du ikke klage over at dine datastyrte allierte gjør for mange tabber, for denne gangen kan du velge å styre dem direkte. Det er likevel et par anledninger spillet rett og slett er urettferdig vanskelig, men disse er heldigvis sjeldne. Noen fiender er for eksempel mye raskere enn deg, og får dermed rikelig med tid til å banke gørra ut av deg før du får gjort noe form for motverge.
Seier belønnes naturlig nok med erfaringspoeng og penger. Mengden erfaring justeres i forhold til nivået ditt, så seire over sterke fiender gir langt større avkasting. Dette betyr også at hvis du prøver å bruke masse tid på å bygge deg opp får du lite igjen for det, da fienden etterhvert er verdt svært få erfaringspoeng. Persona 4 belønner ofte taktisk tenkning og fornuftig ressursbruk mer enn høye erfaringsnivå.
