Resistance-serien er godt kjent blant de fleste Playstation 3-eiere. Den har vært en av de mest fremtredende skytespillseriene på plattformen, og den tredje utgaven starter i en liten ruinby i Oklahoma. Her har Joe Capelli og familien hans forsøkt å holde seg skjult fra romvesenene som har invadert jorden, men i det vi trer inn i spillet er det slutt på å ligge i skjul. De slimete slemmingene har oppdaget dem, og etter å ha sendt kone og barn på flukt, bestemmer Joe seg for at det er han som må stoppe inntrengerne.
Sammen med den aldrende doktor Malikov starter den lange ferden mot hjertet av slemmingenes territorie, New York. Reisen går på land, i vann, og i luften, og vår helt møter på et interessant figurgalleri på sin ferd, noen som forsøker å hjelpe ham, og andre som ikke er like hjelpsomme.
Farger!
Det første som slår meg er at Insomniac har klart å gi serien et mer livlig utseende. Planeten er fortsatt i grus, men de har utvidet fargepallettet til å inkludere mer en bare gråtoner. Det gjør at spillet ser mye flottere ut enn sine forgjengere. Resistance 3 benytter seg av en hel del estetiske effekter, som løv og støv som blåser rundt i luften, tåke, røyk, og mange ulike lyskilder på horisonten. I tillegg til at nivåene du spiller gjennom er svært forseggjorte, bidrar disse effektene til å skape nydelige omgivelser. Brettene blir rett og slett mer levende.
Ting kan også tyde på at utviklerne har stukket nesen innom kontorene til Uncharted-utvikleren Naughty Dog, for den filmatiske presentasjonen har virkelig tatt seg opp. Mellomsekvensene er godt regisserte og bidrar til å sette opp spillsekvensene på en fin måte. Jeg synes generelt de har vært flinke til å unngå alt for pompøs dialog og overdrevne heltedåder. Den mer subtile tilnærmingen til det å redde verden kler spillet veldig bra.
Spillet har aldri noen intensjon om å være som Gears of War, hvor spillefigurene er så beinharde som mulig. I stedet får vi humørskifter fra gøyal og vitsete, til dødsseriøs og deprimerende kjappere enn du klarer å si M.A.S.H. Hele ideen bak spillet er å snike seg uoppdaget inn i New York uten å vekke for mye oppmerksomhet. Likevel blir det nok av utfordringer på veien og skuddvekslinger er det nok av.
Sjangerblanding
De ulike brettene i spillet varierer sjangermessig mellom klassisk førstepersonskyter og overlevelsesgrøsser. Begge delene fungerer bra. De områdene som skal være skumle mestrer dette nesten like bra som Dead Space, og de gangene hvor du skal opptre som en enmannshær så føles dette også svært godt balansert. Styrkeforholdet mellom deg og fiendene vil være utfordrende selv om du dytter vanskelighetsgraden ned til “Casual”. De eneste gangene jeg følte at denne balansen ikke var helt på plass var på noen av brettene hvor man kjører båt eller tog. Her satt jeg tidvis med en følelse av at jeg ikke hadde trengt å skyte en eneste fiende og at jeg likevel ville ha kommet i mål.
Selv om jeg liker svært mange av brettene, føles det som om de ikke alltid henger sammen. Det er som om man først designet en rekke kule brett, og i ettertid forsøkte å knytte dem sammen med en løs overhengende historie. Dersom du ikke følger godt med på filmsekvensene mellom hvert brett er faren stor for at du ofte vil klø deg i hodet og tenke «Hvordan pokker havnet jeg her?»
Noen ganger var det vanskelig å skjønne hva spillet ville ha meg til å gjøre. På et tidspunkt kom jeg over en rekke slemminger som var opptatt med å prøve å drepe et svært monster. Jeg tolket dette som en ypperlig mulighet til å snike meg forbi alle fiendene og komme nærmere målet, men det viste seg at jeg var nødt til å bidra til å drepe monsteret slik at den døde monsterkroppen utgjorde en bro jeg måtte bruke til å nå neste punkt. Når man først skal tvinge spilleren til å spille på en bestemt måte, bør man i hvert fall gi klar beskjed om det.
«Say hello to my little friend»
En av de store styrkene til spillet er våpnene. Spillet har en hel horde med våpen, og disse er for det meste svært ulike. Noen våpen, som rifle og hagle er relativt ordinære, men du har også et våpen som skyter ut flytende nitrogen og fryser fiender. Et annet våpen skyter ut en fæl utgave av Chimera-viruset, som gjør at fiendene blir til store grønne bobler og eksploderer som vampyrene i den første Blade-filmen. Det beste er likevel at alle våpnene har to ulike typer angrep. Dette gir deg svært mange strenger å spille på. Personlige foretrekker jeg våpenet som lar meg se og skyte gjennom vegger.
Spillet opererer med et system hvor du samler opp erfaringspoeng. Det er ikke rollefiguren din som får erfaring, men hvert enkelt våpen. Våpnene har tre nivåer som låser opp ulike forbedringer, så de du bruker ofte blir altså mer effektive. Noen våpen får plass til mer ammunisjon, mens for eksempel haglen får ammunisjon som setter fyr på motstanderen. Det er selvfølgelig ikke særlig realistisk at helten vår klarer å drasse med seg en sekk med våpen til en hver tid, men det er mye moro med den variasjonen de ulike ødeleggelsesinstrumentene byr på. Det eneste jeg savner er mer spesialiserte nærkampvåpen.
Tango for to
Resistance 3 kommer med muligheten til å spille gjennom hele historien sammen med en venn gjennom delt skjerm. Dette fungerer veldig bra, og det hever helt klart opplevelsen enda et hakk. Vanskelighetsgraden ser ut til å være godt tilpasset to spillere, og hvis vennen din stikker av kan du fortsette alene fra det punktet dere hadde kommet til. De har ikke gjort noen forsøk på å integrere denne delen i historien, og tidvis er det litt ufrivillig komisk at den andre personen til stadighet dukker opp på samme sted som Joe er. Men jeg synes at det er et så godt tillegg til opplevelsen at det ikke plager meg.
Vi får også med Move-støtte. Dette fungerer dessverre ikke veldig bra. Det blir for unøyaktig når man skal skyte, og jeg som i utgangspunktet har brukt mye snikskyttertaktikk i min gjennomspilling, endte etter skiftet til Move-kontrolleren opp med å spurte frem til fienden og gi dem et intimt møte med hagla. Killzone 3 viste at Move kan fungere helt ok i skytespill, men at det aldri vil kunne erstatte den tradisjonelle kontrolleren. Resistance 3 går etter min mening langt i å bekrefte dette synspunktet.
Konklusjon
Den tredje utgaven i serien tar et klart steg opp fra sine forgjengere. Man har tonet ned historien til å handle om én manns kamp for å berge familien sin. Selv om dette til syvende og sist ender opp med en reise for å redde verden, er det ingen store slagmarker hvor du kontrollerer ustoppelige drapsmaskiner. Den pompøse og storslåtte stemningen er forsøkt byttet ut med redsel og skrekkelementer, og dette har ført til at spillet er mye mer underholdene.
Det svært varierte våpenarsenalet og måten hvert brett skiller seg fra hverandre på gjør at du hele tiden føler at du får nye utfordringer. Jeg følte aldri at spillet ble monotont og jeg koste meg stort sett hele veien gjennom. Enda kjekkere ble det i samarbeidsmodusen, som er et stort pluss i margen. Av og til slet spillet litt med å finne mellomtingen mellom å ikke fortelle meg hva jeg skulle gjøre, og å dytte store blinkende «skyt meg»-objekter foran nesen min, men for det meste var spillet enkelt og intuitivt.
Resistance 3 er et svært godt skytespill som det absolutt er verdt å forsøke både for nye spillere, og for de som ikke har latt seg begeistre av Resistance-serien tidligere. Endelig har serien klart å finne en særegen stil i en sjanger hvor det er vanskelig å utgjøre noen forskjell. Du får en god spillopplevelse, også om du bare er passe glad i skytespill.
Spillet har da vært ute en stund allerede?
