Pokémon-serien feirer 20 år, og etter internasjonal braksuksess med Pokémon Go i sommer, følger Nintendo og Game Freak opp med et nytt spillpar i den velkjente rollespillserien. Pokémon Sun og Moon er således to svært tradisjonelle spillopplevelser, med fokus på monsterjakt og rollespillelementer – samtidig er dette en ny og vågal retning for lommemonstrene, og kjerneopplevelsen har aldri vært bedre.
Alola!
Spillets hjerte og sjel er den nye regionen, Alola. Området er løst basert på virkelighetens Hawaii, og det lyse og sommerlige øyparadiset viser seg øyeblikkelig som et ypperlig åsted for et nytt Pokémon-eventyr. Stemningen er tilsvarende positiv, og alt den nye øyregionen har å by på er som regel fargerikt og fint.
Dette innebærer en rekke nyvinninger og endringer underveis, og det er tydelig at Alola faller litt på siden av det kjente Pokémon-samfunnet. For det første har spillet fullstendig sløyfet gymsjefer (som til nå har vært en sentral del av samtlige spill i serien) til fordel for de litt mer fleksible utfordringene man møter omkring i øynasjonen. I praksis fungerer det mye på samme måte, men innpakningen er litt lystigere og byr på mer variasjon underveis.
Videre informerer spillet om hvilke angrep som er effektive mot hvilke monstre, mens det også gir slipp på de kjedelige HM-angrepene. Sistnevnte åpner opp for at man ikke lenger er nødt til å holde av en eller flere monstre som må lære seg «Cut», «Surf», «Fly» og den slags tull. Dette bidrar øyeblikkelig til langt større frihet når man skal sette sammen et lag av spennende Pokémon, og det kommer godt med.
Monster Hunter
Monstrene i Pokémon Sun og Moon er nemlig like strålende vakre og interessante som aldri før. Den syvende Pokémon-generasjonen føyer seg med andre ord fint inn i samme bås som den vi fikk servert med X og Y, hvor et snauere utvalg av nye skapninger sikrer at kvalitet går over kvantitet.
Til sammen er det litt over 80 nye beist å oppdage og fange, og stort sett er det interessante vesener man snubler over langs veikanten: Den lyserosa kosebamsen Bewear er praktfull og åpenbart en mektig slåsskjempe; ild- og giftøglen Salandit oser sleip stilighet; tropefuglen Toucannon er stedsriktig og mektig; mens den mystiske Mimikyu (som kler seg i et tarvelig Pikachu-kostyme for å passe inn) er herlig uskyldig.
Den utpregede 3D-grafikken finner seg også helt til rette i dette universet. Ringrever som Arcanine, Eevee og Pikachu har med andre ord aldri vært skjønnere — hvis ryktene om at et eventuelt Pokémon Stars er på vei til Nintendos kommende hybridkonsoll, Switch, skal det nok ikke mer enn en liten oppskalering og litt justering til for at dette kan bli alvorlig pent.
Fantastisk, men ubrukt potensiale
Men monsterjakten stopper ikke der, for i anledning 20-årsjubileet har utviklerne også valgt å pusse opp et lite utvalg av de klassiske lommemonstrene. Disse er da Alola-versjoner av kjenninger som Geodude, Rattata og Exeggutor – skapninger som har migrert til Alola-regionen og endret både utseende og egenskaper over tid. Dette er spennende nyutgaver som gir nytt liv og relevans til monstre som kanskje har vært litt bortgjemt tidligere.
Det har for eksempel aldri falt meg inn å bruke Raichu i Pokémon-spill tidligere, men i Sun og Moon har det forhenværende lynbeistet både lært seg å sveve over bakken, og å bruke flere kraftige «Psychic»-angrep. Tilsvarende gjelder for Dugtrio, som nå har fått seg en latterlig tøff hårsveis og «Steel»-angrep; mens de nye variantene av Vulpix og Ninetales (som undertegnede har falt helt pladask for) bytter ut ild mot is.
Disse nyutgavene er kanskje det beste med hele spillet, og derfor er det litt skuffende at det ikke er flere av de. Jeg skulle gjerne sett at enda flere monstre tok turen over dammen, både fra første og andre Pokémon-generasjon – ubrukt potensiale med andre ord, og det strekker seg også til flere andre aspekter ved spillet.
For eksempel misliker jeg sterkt fraværet av det hendige DexNav-verktøyet. Dette ble introdusert i fjorårets Omega Ruby og Alpha Sapphire, og lot spilleren raskt og oversiktlig se om det var noe nytt og spennende i det området han eller hun var i til enhver tid. Utvilsomt noe av det beste ved fjorårets spillpar, men det har altså blitt fjernet i overgangen til Sun og Moon.
Det samme gjelder for verktøyet som lar deg hilse på og møte andre spillere på farten — i stedet får vi en klønete og unødvendig komplisert flerspillerdel i Festival Plaza. Å møte andre spillere for å kjempe med eller bytte bort monstre er fortsatt en artig bigeskjeft, men klønes altså litt til av disse tullete nyhetene.
Trygt og traust
Mye er likevel slik som tradisjonene tilsier, og selvfølgelig inntar man rollen som en 11 år gammel ungfole som blir kastet ut i verden for å fange noen rare dyr. Man plukker dermed med seg én av tre utvalgte monstre — enten det er gressfuglen Rowlet, ildkatten Litten eller sjøløven Popplio (undertegnedes favoritt) – og vipps, så er man i gang.
Fra et spillperspektiv gjør man fortsatt mye av det samme som for 20 år siden, med turbaserte kamper, rollespilling og frivoldig løping rundt i en isometrisk verden, og det føles trygt og godt fra start til slutt.
Rivaler, professorer og skurkete Pokémon-tyver gir seg også til kjenne i tur og orden, og det tar lang, lang tid før noe som helst av interesse begynner å skje. Faktisk mener jeg at spillets handlingsforløp er ekstremt kjedelig og traust, og det tar enormt mye plass i løpet av de snaut 40 timene det tar å fullføre Pokémon Sun og Moon.
Ingen kan riktignok påstå at tidligere Pokémon-spill har fortalt enormt engasjerende historier, men stort sett har de vært enkle og fornøyelige nok til at man har latt seg rive med på eventyr åkkesom. I Sun og Moon er det tvert derom, hvor fortellingen og hovedpersonene konstant og aktivt kommer i veien for spillgleden. Jeg merker at jeg blir mer og irritert hver gang monsterjakten brytes av for å gjøre plass til det provoserende tamme plottet. Først i spillets siste akt tar handlingen en mer interessant og spennende form, men da har man allerede spilt i 30 timer. Litt sent, eller?
Konklusjon
Pokémon Sun og Moon er knallsterke innslag i den 20 år gamle spillserien, og selv etter alle disse årene viser utvikler Game Freak at de fortsatt makter å mane fram engasjerende monstre og vanedannende rollespillmekanikker. Grunnformelen er mer eller mindre den samme som i 1996-spillene Red og Blue, men akkurat som med Pokémon X og Y er det de mange, små forbedringene som gjør dette til en fullgod spillopplevelse også i 2016.
Det begynner og slutter med Alola-regionen, som takket være sin posisjon i Pokémon-universet føles både ny og spennende, men også kjent og kjær. Hawaii-stemningen gir reisen øyeblikkelig en mer positiv tone, og takket være en rekke smarte løsninger er også spillopplevelsen den mest brukervennlige noensinne.
Spennende lommemonstre følger selvfølgelig med, og spesielt er det Alola-utgavene av gamle travere som virkelig imponerer. Da er det bare synd at det er så altfor få av disse – akkurat som med X og Ys megaevolusjoner, kunne også dette konseptet blitt tatt utrolig mye lenger.
Ubrukt potensiale kjennetegner også spillets historie, som til tross for en solid siste akt, antagelig er det kjedeligste og mest forstyrrende handlingsforløpet i et Pokémon-spill til dags dato. Det går utrolig sakte, og jeg kjenner at jeg dør litt innvending hver gang Hau, Lillie, Team Skull eller hvem som helst av spillets trauste rollegalleri drar meg vekk fra kjerneopplevelsen.
For kjerneopplevelsen, med monstre, monsterjakt og monsterutvikling, er spennende og engasjerende som aldri før i Pokémon Sun og Moon. Og da vil jeg egentlig ikke gjøre noe som helst annet.
Er du interessert i andre, spennende monsterspill, kan vi fint anbefale Pokémon X og Y, men også det litt barskere Monster Hunter 3: Ultimate.
