Det originale MotorStorm var et av lanseringsspillene på PlayStation 3, og ble mottatt med ganske åpne armer hos oss i Gamer.no. Det var herlig skittent og hektisk, men nådde kanskje ikke de store høyder når det gjaldt kjørefølelse. Oppfølgeren på samme konsoll fortsatte i samme leia, og nå er det PSP som står for tur. Denne gangen er gjørme og grus stort sett forlatt til fordel og is og snø – ikke rart da, at spillet har undertittelen Arctic Edge.
Avansement
MotorStorm: Arctic Edge handler først og fremst om å stige i gradene. Her har du en enspillerdel som hele tiden utfordrer deg til å klatre på karrierestigen. Spillet er nemlig enormt stort hvis man ser på antall løp. Ja, kanskje en smule for heftig nå man tar hensyn til kjøreopplevelsen og konkurrentenes prestasjoner.
Hvert eneste løp går ut på å vinne en medalje, det betyr at du må bli blant de tre beste i racet. Her snakker vi plasseringer, tidsangrep, portkjøring og andre småmorsomme moduser. Dette gir igjen poengsummer, noe som gjør at du stiger i nivå. På din ferd oppover låser du selvsagt opp kjøretøy, diverse tilleggsutstyr og nye baner. Slik sett er variasjonen sikret, du får hele tiden nye leker mellom hendene.
Selve bilkjøringen holder imidlertid denne tittelen tilbake. Arkadepreget er, ikke overraskende, svært sterkt. Etter min smak blir det litt i overkant. Følelsen av å kjøre bil kommer helt i skyggen at dette skal være fartsfylt og spektakulært. Dermed er det stort sett bare å gi full pinne, uten å ta mye hensyn til svinger og motstandere – sistnevnte ploger du uansett unna med de fleste kjøretøy.
Dessuten kan du bruke turboen nesten så mye du vil. Denne har alle nok av, uten å måtte gjøre noe som helst for tjene den inn. I min bok hadde det vært et bedre designvalg at du fikk mer boost jo bedre du kjørte, i Arctic Edge har du like mye tilgjengelig uansett hvordan du kjører – da føles det heller ikke veldig givende å gi full pinne.
Utviklerne må også på død og liv vise frem sin fysikkmotor hele tiden. Hver gang det krasjes skikkelig må vi se på en liten snutt i sakte film der kjøretøyet ditt ruller og mister deler. Dette er ikke bare forstyrrende, det ser heller ikke spesielt bra ut. Heldigvis kan du avbryte showet etter noen sekunder, men effekten bryter flyten i løpet. Da fungerer reset-knappen ved mildere krasj langt bedre.
Elastisk
Arctic Edge virker å bruke det såkalte gummistrikkprisnippet på den kunstige intelligensen, da spesielt tidlig i kampanjen. Det betyr at rivalene dine aldri havner for langt foran eller bak dersom du kjører passe godt. Er du halvgod i denne typen spill blir du stort sett alltid liggende alene helt i tet, og det føles ensomt. De få gangene du får fightet litt med konkurrenter hever spillopplevelsen seg, og det er jo slik spillet burde vært hele tiden – ikke bare mot slutten av den gigantiske enspillerdelen.
Brettdesignet er noe av det beste med dette spillet. Det er ikke bare mange brett, de er dessuten detaljerte og fulle av variasjon. Man har også latt seg inspirere en smule av WipeOut innimellom, med heftige, buete svinger bestående av halve rør. De øker fartsfølelsen og skyter deg ut i svinger. Dramatiske klipper og stup gir kjøreopplevelsen en ekstra dimensjon visuelt sett, men det er de store hoppene som kommer til å kile deg i magen. Det burde faktisk vært enda flere av disse.
MotorStorm bygger tungt på at du skal kunne ta alternative ruter. Det vil si ruter som passer ditt kjøretøy best. Hvis du kjører motorsykkel, snøscooter eller buggy bør du opp i høyden. Her møter man mindre motstand, og du kan gjerne dra nytte av hyppigere (og mer spektakulære) hopp.
Med beltevogner og lastebiler bør du søke lavereliggende strøk. Her er terrenget tungt, og da trives disse biltypene best. Hvis du har en annen type bil, som en rallybil, er du en bedre allrounder. Utvalget av kjøretøy er helt kurant, og det går ikke lang tid før man finner sine personlige favoritter. Jeg velger meg rallybilen der jeg kan. Den er kjapp og anvendelig, og stabil når du først kjemper om plasser med rivaler.
Perfeksjonisten
Det er egentlig dette som er mest interessant med Arctic Edge. Din evne til å matche underlag og biltype for best mulig flyt. Dette gjøres først og fremst for din egen del, for det er som regel deg selv du kjemper mot – konkurrentene er jo ikke veldig lystne på å vinne løp. Snø og is tilfører en ekstra dimensjon i så måte. Selv om det hvite underlaget også er snilt, må du i hvert fall vurdere bruken av brems og håndbrems før du tar de mest ekstreme svingene. Da spesielt om du kjører de tyngste kjøretøyene.
I så måte synes jeg kontrollsystemet i spillet fungerer som det skal. Siden vanskelighetsgraden er lav, og kompleksiteten uteblir, skal det da heller ikke så mye til for å servere oss greie styringsmuligheter. Du styrer ganske enkelt bilen med stikka, gasser/bremser med R1 og L1 og bruker brekk og horn ved å trykke henholdsvis runding og firkant. Verre er det ikke, og det tar ikke lang tid før du har hele sulamitten programmert i fingrene.
I tillegg til enspillerkampanjen, er det en seksjon som heter Wreckriation i MotorStorm: Arctic Edge. Her kan du kjøre i litt friere former, da enten tidsangrep eller ren utforskning av banene. Til sist har man slengt med en flerspillerdel der du kan kjøre mot andre som har spillet over trådløst nett. En grei bonus, men det er først og fremst den store kampanjen som preger denne raceren.
Visuelt synes jeg Arctic Edge stort sett overbeviser. De vinterlige miljøene er jevnt over innbydende, og detaljnivået på alt fra biler til omgivelser innfrir. Bruken av solen som blender og stemningsskaper er for eksempel solid gjennomført.
Enkelte ganger kan det likevel bli litt vel i overkant. Hauger av skilt, plakater og annet dilldall på noen brett gjør dem rotete og uoversiktelige. Du kan faktisk risikere å kollidere kun fordi man har forsøplet omgivelsene med unødvendig krimskrams. Noen som husker H&Ms kampanje med Anna Nicole Smith for en halv evighet siden? Det føles omtrent slik – minus lekre damer.
På lydsiden er det først og fremst musikken som peker seg positivt ut. Her forsøker man å legge seg på en kul linje, og lykkes ganske godt. Høydepunktene inkluderer Queens of the Stone Age og Prodigy, så sjangervariasjonen er i hvert fall sikret. Motorlydene er ikke like mye å rope hurra for, jeg savner enda mer trøkk og punch – da spesielt hos de tyngre klassene i spillet.
Konklusjon
Vinteren er på vei, og for oss som kjører bil er det kanskje greit å få en liten forsmak. MotorStorm: Arctic Edge forsøker seg på en litt ny retning med snø og is, og lykkes delvis. Selv om arkadepreget er tungt, og til tider overveldende, er det tidvis moro å hoppe rundt i ville landskap i de lettere kjøretøyklassene. Dessuten får vi servert en feit enspillermodus med noe attåt, så varigheten er slik sett upåklagelig.
Likevel spørs det hvor lenge spillet klarer å holde på deg. Selv om vanskelighetsgraden stiger noe utover i spillet er det nemlig litt for lett å være konge. Når du lærer mye kjappere enn dine datakolleger blir det noe ensomt på toppen. De spennende oppgjørene uteblir, og da kjører du stort sett bare for deg selv. Derfor blir Arctic Edge aldri i nærheten av en PSP-klassiker.
MotorStorm: Arctic Edge kommer i salg for PSP onsdag 23. september.
