Selv om utvalget av spill for DS både er stort og imponerende, er det nok ikke det mest varierte spillindustrien noen gang har tryllet frem. Derfor er små utviklere som tør tenke litt utenfor boksen veldig viktige for oss som spiller en del på Nintendos håndholdte. Texas-baserte Renegade Kid er en slik utvikler, og selv om disse folkene neppe har tjent seg søkkrike på de få spillprosjektene sine, brenner de for å gi oss noe vi i dag ser alt for lite av: førstepersons skytespill for DS.
Moon er det andre spillet fra gjengen hos Renegade Kid, og som navnet indikerer, tar det deg med på rekognoseringsoppdrag til månen. Her har myndighetene oppdaget det de mener ikke kan være annet enn en portal skapt av vesener fra det ytre rom, og som ekspert på området, blir du sendt opp til det eggformede himmellegemet for å undersøke videre.
Som seg hør og bør i et skytespill braker helvete snart løs, og du blir tvunget til å sette av mer tid til flukt og våpenbruk, enn til rekognoseringsarbeidet du opprinnelig ble sendt for å utføre. Du blir med andre ord jaget rundt i forskjellige underjordiske fasiliteter på månen, samtidig som du prøver å finne ut hvorfor dette skjer, og hvem du egentlig blir jaget av. Likevel har du overhodet ingen grunn til å henge med leppa, for ved møte med fiendtlige krefter, blir det som ellers ikke ville vært mer enn et småspennende oppdrag gjort om til en real heisatur.
Enkelt og godt
Jeg påstår slettes ikke at Moon er et særlig dypt, vakkert eller avansert spill som sprenger grenser og vil holde deg oppslukt i flere uker, men at det fungerer bra kan jeg garantere. Jeg kan dessuten forsikre deg om at det hører hjemme i toppsjiktet når det gjelder førstepersons skytespill på DS. Rent spillmekanisk minner Moon veldig om det tidligere lanserte Metroid Prime: Hunters, og kontrollsystemet – som betyr liv eller død for et håndholdt spill i denne sjangeren – er nærmest identisk med det vi finner i Metroid-spillet.
Som den spesialtrente marinesoldaten Kane løper du rundt i underjordiske gangsystemer, plaffer ned romvesener som kommer i din vei og leser logger etterlatt av andre soldater og forskere som på besynderlig vis har kommet deg i forveien. Løper gjør du med pilknappene, mens du sikter med pekepennen og bruker L-knappen som avtrekker. I tillegg til standardoppsettet kan du benytte deg av et alternativt oppsett skreddersydd for venstrehendte spillere.
Kontrollsystemet er presist og oversiktelig, og da Kane verken kan hoppe eller benytte seg av sekundærfunksjoner på våpnene sine, går det ikke mange minuttene før du har taket på det. Om du synes Kane høres en smule handikappet ut har jeg forståelse for det, men må samtidig presisere at mannen ganske enkelt ikke har bruk for flere ferdigheter enn de han har. Brettdesignet er enkelt, og når det lille ekstra må til, har du alltids tilgang på en hendig fjernstyrt drone som lar deg løse de fleste av månefasilitetenes gåter.
Velutstyrt månemann
Den fjernstyrte dronen betraktes som et vanlig våpen, og kan når som helst sendes ut for å hente hemmelige gjenstander som er gjemt nede i dype groper og inne i små tuneller. Siden dronen også er utstyrt med et treffsikkert lite laservåpen, kan den også brukes til å åpne låste dører og aktivere knapper og håndtak. De fleste av de 17 brettene i spillet krever at du tar dronen i bruk, og når den er i aksjon, mister du kontrollen over Kane. Dette betyr ikke at Kane nå er i en frisone hvor han ikke kan ta skade, men at du jevnlig blir nødt til å bytte mellom Kanes synsvinkel og droidens synsvinkel, slik at ingen av dem blir overmannet av snikende fiender.
For å snakke rett fra leveren, synes jeg denne byttingen virker kinkig og unødvendig, og du skal være passe tålmodig for ikke å gå lei av den fjernstyrte droiden før spillet er omme. Den benyttes til de samme gjøremålene i begynnelsen av spillet som på de siste brettene, og føles til slutt veldig oppbrukt. Droiden er dog en fiffig liten sak, og med flere bruksområder hadde den lett vart spillet ut.
Kanes arsenal av duppedingser er ikke like bredt som det en hemmelig agent drasser rundt på, men i tillegg til droiden har han da også en månebil. Denne kaster du deg inn i titt og ofte, og det er på denne måten du kommer deg fra ett bygningskompleks (nei, månen er slettes ikke øde i år 2058) til et annet. Når du kjører månebil har du som oftest en tidsfrist du må holde, og for å gjøre det vanskelig, er veien du kjører på minelagt av fienden. Kjøresekvensene gjør Moon til en mer fartsfylt opplevelse, og er et greit avbrekk mellom vandringen og skuddvekslingene under overflaten.
Oppslukende atmosfære
Til tross for at handlingen i spillet er noe klisjéfylt, virker Moon aldri dumt eller uintelligent, og er spennende fra start til slutt. Loggene og radiomeldingene du snapper opp gjør det veldig tydelig at utviklerne har brukt Metroid som inspirasjonskilde, men i mange tilfeller fungerer disse elementene bedre i Moon enn i Metroid, og gir spillet en litt skumlere og mer alvorlig setting. Loggene er lagret på dataterminaler spredt rundt omkring på brettene, og avslører informasjon om menneskeeksperiment, konspirasjoner og det som enda verre er.
Denne informasjonen virker veldig engasjerende, og gjør en god jobb når det gjelder å motivere spilleren til å fortsette i noen minutter til. Lagringssystemet i Moon er basert på såkalte sjekkpunkter – områder hvor du lagrer fremgangen din – og i mitt tilfelle har stoffet fra loggene og radiomeldingene mange ganger «tvunget» meg til å ture frem og holde spillet gående til neste lagringsmulighet. Når det gjelder omgivelsene og figurmodellene, er de langt fra like fascinerende. Man må selvfølgelig ta hensyn til at maskinvaren spillet kjører på har betydd kraftige begrensninger for utviklerne, men det føles likevel feil å koste under teppet det faktum at omgivelsene i Moon fremstår som kornete og livløse. Fargebruken er heller ikke noe å skryte av, og mange av fiendene du treffer på virker firkantede og dukkeaktige.
På tross av dette, får du likevel bokstavelig talt skutt liv i det hele med våpnene dine, som ser mye bedre ut, og er mer detaljerte enn noe annet i spillet. De fleste av dem er av utenomjordisk opprinnelse, og gir deg mulighet til alt fra kontrollert snikskyting til vill herjing med en plasmarifle.
Lydeffektene lever opp til våpnenes utseende, men musikken – hvis den kan kalles det – er på et helt annet nivå. Den består stort sett av diffus piping og ulike sprakelyder, som prøver å passe sammen med det som skjer på skjermen, og gjøre stemningen mer mystisk og hemmelighetsfull enn den allerede er. Dessverre mislykkes forsøket totalt, og jeg skulle ønske man heller hadde laget et skikkelig soundtrack til spillet, med ekte musikk.
Konklusjon
Moon er ikke et spill du kjøper fordi det er spesielt vakkert, men fordi det er spennende, engasjerende og uten betydelige problemer i gameplayet. Selv om utvikler Renegade Kids andre spill ikke er feilfritt, er det blant de aller beste førstepersons skytespillene på DS, og gir deg et kontrollsystem som er lett å venne seg til, og en handling som til tross for et par-tre klisjeer er godt skrevet, og overført til spillet helt uten problemer.
Utseendemessig er spillet ingen diamant, noe som delvis skyldes tekniske begrensninger, delvis slapp fargebruk og lite variasjon i brettdesignet. Dette er noe du helt sikkert vil legge merke til og kanskje også irritere deg over, men bare en sinnatagg vil la små problemer som disse ødelegge det som i sin helhet er et vellykket og godt gjennomført skytespill.
Moon kommer i salg til DS 3. juli.
- DS:7/10
