Nintendo disker opp til fest og på invitasjonslista står både rørleggerbrødrene, prinsessene deres og andre kjente og kjære Nintendo-figurer. Og som alltid – Bowser er klar for å gjøre livet surt for festdeltakerne.
Mario Party 9 er, slik navnet antyder, det niende spillet i hovedserien og konseptet bør være ganske innarbeidet. Ulike mer eller mindre vittige minispill pakkes inn i en brettspillpakke som du og vennene dine kan slå dere løs med i lystig lag.
Serien så dagens lys i 1998, og fikk frem til 2007 nærmest årlig et nytt tilskudd til stammen. Deretter ble det stille. Helt frem til nå, altså.
Enkelte vil kanskje hevde at det godt kunne vært stille en stund til, så la oss snike oss med på invitasjonslista for å undersøke om det er en fest verdt å ta del i.
Stjernekikkerne
La oss ta det fra begynnelsen. Det er tilsynelatende idyll i soppverdenen, hvor Mario og vennene hans beundrer de vakre stjernene som skinner på himmelen om natta. Men vent nå litt, hvor blir det av stjernene?
Megaultraskurken Bowser har, av en eller annen uviss grunn, bestemt seg for å støvsuge alle stjernene ned fra himmelen, og det blir opp til Mario og de andre å få disse tilbake igjen.
Dermed er det klart for et nytt Mario Party.
Stjernekamp
Det overordnede målet i Mario Party er altså å få tilbake alle stjernene som hører hjemme på soppverdenshimmelen.
De store stjernene man har samlet i Mario Party-serien tidligere, er nå altså byttet ut med mange små stjerner fra stjernehimmelen, såkalte «Mini Stars». Disse får man ved å vinne minispill, samt ved å kjøre gjennom små stjernehoper på spillbrettet.
Underveis kan du også miste stjerner, blant annet ved å kjøre gjennom hoper med såkalte «Mini Ztars». Navnet kan kanskje minne mest om et avdanka danseband, men innebærer noen mørkelilla stjerner som spiser opp de vanlige ministjernene dine.
Hvis du er riktig uheldig kan du av og til støte på skumlinger, som også fratar deg stjerner. De slemmeste av disse er faktisk såpass frekke at de lett stikker av med halvparten av alle de hardt opptjente stjernene dine.
Vedkommende som sitter igjen med flest stjerner når runden er over, er rundens store vinner og blir tildelt en «Superstjerne».
For hver runde du spiller, vinner du også stjernepoeng. Disse kan du bruke på å kjøpe nye brett og kjøretøy, samt å kjøpe stjernebilder du kan putte tilbake på soppverdenens stjernehimmel.
Brett på brett
I Mario Party 9 deler alle de fire deltakerne ett kjøretøy gjennom hele runden, mens man kaster terning etter tur. For å gjøre terningkastene litt ekstra spennende, kan man underveis få fatt i spesialterninger, både tisidede terninger og terninger som har et mer begrenset antall tall, slik som 0-1-terningen.
Vedkommende som kaster terningen blir regnet som kaptein for kjøretøyet, og er dermed den som både høster eventuelle stjernebelønninger og den som må tåle å miste stjernene sine dersom noe skjer. Og noe skjer rett som det er.
En ting skal Mario Party-serien nemlig ha. I motsetning til det bedritne Pac-Man Party 3D jeg nylig ble torturert med, byr Mario og Co. på svært så varierte og livlige brett.
Brettene er satt til ulike deler av soppverdenen, i denne omgang blant annet til Bob-omb-fabrikken, et fuktig badeparadis og en vulkan på nippet til å ha et utbrudd. Felles for alle brettene er at det stort sett er mye som skjer der.
På vulkanbrettet har du for eksempel press på deg for å kaste høye tall på terningen, da lavanivået i vulkanen kryper et visst antall plasser oppover for hver runde. Dersom lavaen tar deg igjen, forsvinner halvparten av stjernene dine, hardt og brutalt.
Badeparadisbrettet kan på sin side by på både vennlige delfiner som gir deg stjerner, dypvannsdykking og slemme haier, kalt «Sushi», som stjeler stjerner. En gedigen blekksprut sørger også for å lage en malstrøm du helst ikke vil komme borti.
Gjennom å gi hvert brett et særpreg, både i utseende, hendelser og fiender, sørger Nintendo for at spillopplevelsen varieres avhengig av hvilket brett man velger. Noen brett krever hurtighet, andre list og noen er bare regelrett trivelige. Å finne en favoritt er ikke spesielt vanskelig.
Tapas-spill
Nintendo har altså gjort en solid jobb med selve omgivelsene i spillet. Hva da med hovedattraksjonen, minispillene?
Som tidligere i serien, veksler minispillene mellom alle mot alle, to mot to eller én mot røkla. Felles for alle spillene er at reaksjonsevne, hurtighet og observasjonsevne utfordres, enten man må telle rett antall Goombaer, treffe taster i rett rekkefølge eller unnslippe fiender.
Underveis på brettet støter man også på en minibosskamp, samt at brettet avrundes med en kamp mot en av Bowsers sjefsskumlinger.
Minispillene kan på mange måter sammenlignes med smårettmaten tapas. Hver for seg er de bare knøttsmå munnfuller med smak, men blir du servert nok av disse munnfullene metter det ganske bra.
I seg selv skal jeg ikke påstå at minispillene er særlig spenstige. Den virkelige appellen kommer først når man trommer sammen en vennegjeng for å slå et slag Mario Party.
For minispillene evner virkelig å vekke konkurranseinstinktet til både meg og mine medspillere. Skjellsord hagler, knapper knottes febrilsk på og furtegjeipen er ikke langt unna når det ikke går veien. Det er først da Mario Party 9 blir skikkelig gøy.
Du kan selvsagt også spille alene, dersom du foretrekker det. Men jeg vil absolutt anbefale at du tar med deg en venn eller tre.
Stillestående ikke-revolusjon
Som nevnt tidligere fikk Mario Party-serien tilnærmet årlig nye tilskudd fra oppstarten i 1998 til Mario Party 8 til Wii i 2007. At Nintendo så valgte å ta en pause i serien, er ikke spesielt vanskelig å forstå. For det skjedde rett og slett ikke så mye nytt.
Når serien nå vekkes til live igjen skulle jeg egentlig ønske at Nintendo våget å tenke i litt andre baner enn det de faktisk gjør. For Mario Party 9 føles strengt talt ikke som et nytt spill, det er bare mer av nøyaktig det samme vi har fått servert før.
For all del, jeg sier ikke at spillet ikke er underholdende, men det har absolutt ingen overraskelser på lur. Det du ser, er nøyaktig det du får. Og for noen vil dette være mer enn nok.
Med tanke på at det har gått fem år siden forrige spill i serien, har det antagelig vokst opp en hel ny generasjon spillere som kan tenkes å fryde seg over et livlig og barnevennlig spill hele familien kan spille sammen. Andre vil kanskje ha savnet serien såpass at et nytt kapittel er sånn passe velkomment.
Kanskje er det spesielt fordi det har gått såpass lang tid siden forrige utgivelse at Nintendos manglende vilje til nyvinning skuffer meg såpass. For det kan da neppe være av bekymring for å opprøre gamlefansen at de ikke tør å tråkke nye stier?
Da gjenstår det egentlig bare ren og skjær latskap. La oss følge samme, gamle oppskrift fordi det har funket før. Skuffende, Nintendo. Men kanskje ikke så uventet.
Likevel, Mario Party 9 har sine underholdende øyeblikk og selv om det er lite nytt, er det et solid håndverk Nintendo leverer denne gangen også. Det er bare ikke så modig.
Konklusjon
Mario Party er tilbake etter fem års hvilepause. Konseptet er fremdeles det samme: samle sammen fire venner og kjemp til krampa tar dere om stjerner, heder og ære.
Spillet foregår på et virtuelt, levende brettspillbrett, og stjerner vinnes blant annet ved å være kjappest og best i en rekke minispill.
Rundt omkring på brettene er det plassert både feller og skatter, og dette kombinert med svært livlige og varierte omgivelser gjør at selve brettspilldelen aldri blir direkte statisk og kjedelig.
Spillets styrke er dets evne til å vekke konkurranseinstinktet til spillerne. Det er rett og slett kjempemoro når du klarer å snike til deg en knepen seier i et av minispillene, mens kompisene må slukøret se på at stjernebeholdningen din vokser.
Den rå skadefryden når en motstander mister stjerner på grunn av en felle, er også svært så tilfredsstillende.
Likevel er det lite nytt Nintendo disker opp med når de nå gjennoppliver Mario Party-serien. Det du får, er egentlig tilnærmet det samme vi har fått servert tidligere, med et par ørsmå vrier. Det er synd at Nintendo ikke våger å være mer nytenkende enn som så.
For all del, Mario Party 9 er ikke et dårlig spill og det vil garantert glede en ny generasjon Nintendo-spillere. Men det tilføyer heller ikke noe, og dersom du ikke er en spesielt stor fan av serien fra før, vil det antagelig ikke være et stort savn om du står over denne utgaven.
