Det har ikke akkurat vært tett om topptitlene på Wii det siste året, selv om salgstallene tilsier alt annet enn slik nedgang. Mystiske Madworld har derfor vært i kikkerten til mang en Nintendo-tilhenger i lang tid, både for sin interessante grafiske stil og sitt nådeløse fokus på vold. Det har med andre ord virket som om en eventuell kultklassiker fra Sega var på vei, unik i alle ledd og kun gjennomførlig på innretningen som har blitt selve symbolet på nyvinning innen spill. Nå er snart katta ute av sekken, til bruk på familievennlige Wii-konsoller verden over. Mitt tips? La alle hemninger ligge.
Tillatt å like
Ditt navn er Jack. Bare Jack. Du er et fjell av en mann med sneipen i munnviken og sløv barberhøvel. Din høyre arm er av stål, med en hendig innebygget motorsag. På jakkeryggen av skinn har du sydd på en hodeskalle, for å understreke at denne karens verdier og holdninger stort sett har druknet i den oseanen av testosteron han utvilsomt går for å være. Jack er mannen som får Marcus Fenix til å fremstå som en skarve altergutt, og Master Chief som Vidar Theisen i sine glansdager. Han mangler med andre ord all form for menneskelighet, og er rent sagt umulig å sympatisere med. Jack er på langt nær et verk av en figur, men en parodi på det som kryper og går av tøffinger i spilluniverset.
Ikke bare hovedpersonen selv er en stor vits. Alt er satt på spissen i Madworld. Blodet spruter og renner på ekte Kill Bill-vis, hoder ruller og lemmer skilles fra sine rettmessige eiere i et absurd tempo. Rød er faktisk den eneste fargen å se i Madworld, som benytter seg av en karikert svart-hvitt tegneseriegrafikk som grunnlag. Og med en hovedperson som er såpass steintøff og en vold som billedgjøres via monokrom tegneseriegrafikk, blir det automatisk litt lettere å akseptere at Madworld bagatelliserer det som i all betydning en lang rekke brutale drap og henrettelser.
Lydord som for eksempel «Bang!» og «Zoom!» gjør sitt for å fremheve at vi befinner oss i en tegneserie, og bidrar ytterligere til at de blodrøde handlingene som utøves tas like seriøst som Tom og Jerrys tidløse sprell. Utvikler Platinum Games vet hvor grensen skal gå, og vet i tillegg at det meste kan avvæpnes med humor. Det viser seg nemlig at Jack er deltaker i et TV-program som heter Deathwatch, og under de fleste massakre blir du derfor fulgt av en overivrig amerikansk kommentatorduo. De vitser og spøker om Jacks utrettelser på spillerbrettet, på akkurat den måten man forventer fra ethvert lettbent underholdningsprogram.
La lekene begynne
Men hvorfor flyr egentlig Jack rundt i gatene og slakter for fote? Svaret er terrorister. En litt mer ambisiøs type terrorister, for å si det slik, som har beleiret den fiktive byen Varrigan City i håp om å gjøre metropolet til et moderne helvete. All trafikk inn og ut fra øyen blir sperret, og på en storskjerm i byens hjerte annonserer en mystisk mann at et virus er løs. Akkurat idet folk har begynt å bli skeptiske, omkommer en i mengden av indre blødninger. For å få tilgang på motgiften, melder den mystiske annonsøren, må de drepe noen.
Kaoset er i gang, og de såkalte terroristene kan begynne filmingen av Deathwatch. Jeg skal ikke røpe hvorfor Jack er deltaker i showet, men han blir i hvert fall kastet inn i Varrigan City når byen er på sitt verste. Viruset har tydeligvis gjort folk til både zombier, varulver og sinnssvake «hooligans» (en del av disse er sluppet ned av «programlederen» for å sprite opp ting), og som Jack blir du oppfordret til å avrette dem på alle tenkelige måter. Kreative mord gir mer poeng, som summeres opp i slutten av hvert brett. Man er nødt til å ha et visst antall poeng for å fortsette, men kravet virker mer som en formalitet, da man stort sett kommer til å ligge over terskelen likevel.
Kreative mord er slike ting som å spidde et trafikkskilt gjennom hodet på en person, tre vedkommende ned i en tønne, for så å kaste dem inn i en vegg av pigger (som spillet selv kaller «rosebusker»). Du kan eventuelt hive dem inn i en jetmotor eller kjøttkvern, kappe dem på tvers med motorsagen din eller erstatte hodene deres med sjampanjeflasker og slå dem inn i horisonten med et balltre. Hele spillet er delt opp i forskjellige deler av Varrigan City – hver del med et gitt antall distrikter. Hvert distrikt har en sjefsfiende, og en enda større sjefsfiende på slutten av hele bydelen.
I hvert distrikt finner vi også en egen «blodbadsutfordring», som alltid introduseres gjennom et lite filmklipp. Her forklarer «Biskopen av blod og slakt», en karismatisk hallik med dyreskinnsfrakt og spaserstav, hva den aktuelle utfordringen går ut på. Han illustrerer det også, på sett og vis, fordi han alltid faller til offer for sine egne opplegg. Disse utfordringene kan være å slå hodene til dine motstandere gjennom ringer i luften, med en golfkølle – eller plassere flest mulig stakkarer ned i fyrverkeritønner for en bloddryppende oppvisning i pyroteknikk.
Disse skummelt fantasifulle drapsmetodene er akkurat den gulroten man trenger for å fortsette videre, selv om hvert distrikt generelt tilbyr nye ting å prøve ut. I et av brettene får man for eksempel et fint og stort grillspyd som kan «romme» hele fem gale innbyggere, som da kan brukes som levende ammunisjon mot sine egne. Madworld er til tider latterlig sykt.
Full kontroll
Mange Wii-spill sliter med påtvungne kontrollskjemaer og upresis bruk av Wii-fjernkontrollene. Enten er det spasmisk filleristing man må se seg nødt til å leve med, eller forsøk på ordentlig bruk som resulterer i å gjenta de samme bevegelsene for at spillet skal registrere riktig. Platinum Games greier å bruke kontrollen akkurat slik den skal. Halvpart knapper, halvpart bevegelse. Og bevegelsene dine oppfattes alltid korrekt.
Holder du inne B-knappen vil Jack trylle frem en motorsag fra ermet sitt – bokstavelig talt – og her har du to muligheter: et sveip ned, og Jack sveiper sagen sin ned. Et sveip til siden, og Jack sveiper til siden. Ligger det en halvdød tjom på bakken, vet du hva du må gjøre, og det føles helt riktig. Og helt galt, på samme tid. Prøver du deg uten å holde inne B-knappen, tilsvarer sverdbevegelsen et skikkelig svingslag og en opp-bevegelse vil resultere i en slem «uppercut».
Det er ikke så avansert at det setter presisjonen på spill, men heller ikke så enkelt at man like gjerne kunne trykket en knapp. Øvrig bruk av Wii-fjernkontrollen ser vi i form av kontekstsensitive symboler på skjermen, som viser hva slags bevegelse som må til for å score. Dette kan være i kamper med sjefsfiender eller helt vanlig rakkerpakk, men det er utelukkende i førstnevnte at flagget heises helt til topps. Her må du kanskje veive armen rundt i sirkler, riste, hamre nunchucken og fjernkontrollen opp, ned, til siden, alt dette i rask rekkefølge. Det hele samsvarer selvfølgelig med brutaliteten som foregår på skjermen.
Men din reise med Jack er ikke bare dirigentvirksomhet og aerobic. A-knappen er nok den bevegelsen du kommer til å bruke mest i hele spillet, et godt gammeldags knappetrykk. Med denne kan du gjøre en rask slagkombinasjon eller du kan ta tak i fiendene og gi dem en ordentlig bjørneklem. Myk dem gjerne opp med nunchucken og noen skallestøt, slik at du enkelt kan frakte deres svimle legemer rundt omkring på spillerbrettet. Og det er her vi finner essensen i Madworld: ta tak, ta med, finn det rette drapet for den mest rette poengsum.
Det er klart det er gøy å eksperimentere. Og hvert brett tilbyr nye drap å utføre. Men denne plukk-og-bring-strategien blir dessverre litt slitsom i lengden. Hele spillet er bygget opp på denne måten. Selv om du får litt forskjellige måter å drepe på, så er også det å drepe alt du gjør, og det innebærer alltid å plukke med seg en eller annen fyr til det rette stedet. Det kan kanskje virke som om dette ankerpunktet er godt utklassert av all forenevnte ros, men det skal ikke tas så alt for lett på. Sagt på den enkle måten: Madworld blir fort for mye av det gode. Eller vonde, alt ettersom.
Kanskje blir du lei etter et par timer, det er fullt mulig. For meg gjaldt halvtimesregelen, jeg spilte verken mer eller mindre enn 25 minutter om gangen. Etter fullført brett skrudde jeg av, men etter en dagspause følte jeg likevel trangen til å returnere. Poenget mitt er at Madworld kan gi deg mye kvalitetstid, om du tar det porsjonvis på Sushi-måten, men sverger du til å ete hele steken som en munnfull, blir det mest sannsynlig en svært slitsom affære. Da hjelper det heller ikke at spillet opererer med et gitt antall gjenopplivninger, som kan gjøre at et eventuelt tap ved slutten av brettet tvinger deg til å starte helt på nytt.
Litt ekstra kosetid kan forøvrig skvises ut av den lokale flerspillermodusen, der «blodbadsutfordringene» (golf med hoder og dartspill med livløse kropper) kan spilles på delt skjerm med en kompis. Den forandrer ingenting, men den er i hvert fall tilgjengelig.
Konklusjon
Madworld praktiserer et voldsfokus som på papir er helt usmakelig. Alt spillet handler om er å henrette fiende på fiende med grusomme metoder, ispedd litervis av blod og kroppsdeler. Heldigvis er det gjort med en såpass useriøs og selvbebreidende tone at det hele tas helt ut av rammene for hva som er galt og riktig. Du deltar i et helstøpt underholdningsprogram, har styring over en fyr med motorsag i skjorteermet og alt av visuelt inntak er tegnet med svart og hvitt og tjukke tusjlinjer. Du har aldri sett et spill som Madworld før, og det er en positiv ting. Spillet passer perfekt på Wii-konsollen, og ideen hadde ikke vært gjennomførbar på verken Playstation 3 eller Xbox 360. Platinum Games har åpenbart vært tvunget til å tenke nytt.
På den annen side er også Madworld litt for mye av det gode. Hvert brett varer i snaut 25 minutter, og du spiller trolig ikke mer enn dette om gangen. Dunkende musikk, blod, latter og et litt verkende håndledd utgjør den utmattende faktoren i dette tilfellet. Hvis du setter pris på et godt eventyr eller liker å sette deg ned i godstolen med en kakao, er ikke dette spillet for deg. Det hele er også over på 5-6 timer, noe som er i minste laget. Men selv om Madworld kanskje ikke er det spillet jeg har tilbrakt mest tid med, er det definitivt et spill jeg aldri kommer til å glemme.
Madworld kommer i salg på Wii førstkommende fredag, 20. mars.
