For tredje gang blir Luigi tvunget til å ferdes rundt i et hjemsøkt bygg. Selv om skumle spøkelser ligger på lur, finner han atter en gang hjelp i Professor Elvin Gadd som supplerer oss med et og annet kult triks.
Luigiii
Det starter så fint. Luigi, Mario, Peach og Toad-familien er på ferie, og sjekker inn på det koseligste hotellet du kan tenke deg. Sola skinner, og både seng og badekar som venter på hotellrommet ser sånn helt passe himmelske ut. Som i enhver skrekkfilm går ting likevel fort skeis ganske kjapt, og en liten del av meg skulle ønske vi kunne opplevd noen flere solskinnsdager med Nintendo-gjengen. Den gang ei.
Etter en fredfull lur kommer natten brått på, og de som jobber på hotellet er slettes ikke hyggelige mennesker. Tvert imot er de ondsinnede spøkelser med mål om å fange Luigi og vennene hans i malerier for alltid. Det behøves kanskje ikke å nevne at dette er noe Luigi ikke har så lyst til å bli med på, og snart finnes det frem både lommelykt og støvsuger i kampen mot spøkelsene. Luigi lar seg ikke skremme så lett!
Morsom utforskning
Luigi befinner seg riktignok ikke i et herskapshus denne gangen, men i et mega-hotell. Hver etasje byr på utfordringer og skjulte skatter, og det er her Luigis Mansion skinner sterkest. Ved å bruke suge-effekten på Poltergust-maskinen (se: støvsugeren) kan Luigi suge til seg det meste av gjenstander som ligger i hans vei, være det toalettpapir eller sølvtøy. Ikke tro du suger bare for å suge heller; det gjemmer seg nemlig pengesedler, gullmynter og -barer i kofferter, spindelvev og hva enn det måtte være. I tillegg er det skjulte diamanter i hver etasje, som ofte krever kløkt for å komme frem til. Visse malerier gjemmer hemmelige skatter som bare kan bli sett ved å skyte ut et regnbuelys fra Poltergusten, og av og til må sugekoppen og noe muskelkraft brukes for å komme seg forbi tyngre møbler.
Hotellet Luigi utforsker er faktisk noe av det mer sjarmerende jeg har sett på en stund. Den visuelle stilen er myk og gjenkjennelig fra tidligere Nintendo-eventyr, med mye koselig barnslighet over det hele. Samtidig er det aspekter ved dette hotellet som er ganske så nifst, være det skumle latter-lyder eller mørke korridorer, så jeg er usikker på om de aller minste vil tørre å ta turen med den grønn-kledde italienske rørleggeren.
Vanskelighetsgraden på utfordringene varierer og blir tøffere jo høyere opp du i etasjene du kommer. Samtidig får Luigi leke med en helt ny venn – Gooigi – en grønn gugge av en person, og som gugge-menneske kommer Gooigi seg forbi og gjennom gjerder og andre hindringer en helt vanlig person av kjøtt og blod ikke klarer.
Nedsiden er naturligvis at Gooigi vaskes vekk i vann, men sånt må man klare å unngå hvis man vil komme noe sted i livet. Det er morsomt at man kan veksle mellom å spille disse to, og til og med spille de nærmest samtidig når visse puslespill krever at en av dem gjør noe samtidig som den andre også utfører en handling. Det er slike puslespill som gjør Luigi's Mansion 3 gøy, og som heldigvis tester deg på etasje etter etasje. Samtidig er spillets skurker også for det morsomme å kjempe mot, hvor man blant annet må ta i bruk alle verktøyene i Luigis arsenal, blant annet lommelykten og den utløsbare sugekoppen.
Kjedelige slåsskamper og myntsamling
Der utforskning og mysterier er Luigi's Mansion 3s sterke sider, kan ikke det samme sies om slåssingen. Det vil si, den delen av spillet hvor Luigi blender en haug med spøkelser, suger dem halvveis inn i støvsugeren og denger dem i gulvet fire ganger, for så å gjenta det hele. Her er det ingen spesielle triks å lære seg, utenom den lærdommen at dette kommer du til å gjøre gang på gang. Dermed blir de unike sjefskampene litt ekstra morsomme når de vanlige møtene med spøkelsene blir så repeterende som de blir. Heldigvis er de relativt korte når de først oppstår, så om du er som meg og synes håndgemengene er spillets nedside, har du ikke alt for mye å frykte.
Jeg stusser også over spillets kontrollsystem, som ofte fremstår som mer frustrerende enn det burde. Luigi kan bevege seg i alle himmelens retninger med den ene spaken, og Poltergusten sikter man med den andre. Det blir imidlertid litt vanskelig når man skal bevege seg frem eller tilbake og sikte samtidig, for plutselig blir høyre venstre og venstre høyre. Om det bare er meg som føler det slik vet jeg ikke, men litt irriterende blir det likevel.
Noe som derimot i utgangspunktet er morsomt – nemlig oppsamlingen av gjenstander – føles dessverre noe meningsløst etter hvert som man går. Å samle mynter er en rød tråd gjennom hele spillet, men det finnes så utrolig mye penger rundt omkring og ganske lite å bruke dem på, slik at myntene ikke bare mister pengeverdi, men gøyhetsfaktoren synker også. Det er definitivt noe avhengighetsskapende å suge opp alt som skinner, men jeg merket etter noen timer at det føltes mer ut som en jobb enn en fornøyelse. Luigi er da rørlegger, ikke vaskehjelp!
Den dedikerte flerspiller-modusen er heller ikke mye å skryte av, men kan gi noe moro sammen med venner i det man denger løs på spøkelser sammen. Å spille sammen med en venn der den ene er Luigi og den andre Gooigi kan derimot være gøy, og gjør visse deler av spillet hvor det trengs å bytte mellom de to, og finne løsninger på ting, enda mer givende.
Konklusjon
Luigi's Mansion 3 sjarmerer umiddelbart med sin søte grafikk, og morsomme premiss. Å utforske det hjemsøkte hotellet er både morsomt og utfordringene, og vanskelighetsgraden blir tøffere jo høyere man kommer. Selv om spillet gir deg en haug med rom og nye måter å bruke mulighetene støvsugeren din på, klarer ikke hovedkonseptet å holde meg fokusert så lenge som det burde. Å samle penger er ikke morsomt i seg selv, og å slåss mot spøkelser er ikke gøy til å begynne med. Dermed gjenstår utforskningen som spillets store trumfkort.
Luigi's Mansion 3 vil nok glede de som elsket de forrige spillene i serien, men gjør ikke nok for å holde det spennende førsteinntrykket oppe i mer enn en håndfull timer.
