Det som i utgangspunktet måtte fremstå som en litt snål sammensetning av Square Enix’ Final Fantasy-univers og Disneys kjente og kjære figurer har utviklet seg til en gullgruve for begge selskaper, og ikke minst en franchise med en svært lojal fanskare. Kingdom Hearts feirer ti år, og hva er vel en mer naturlig måte å markere det på enn å lansere franchisens syvende installasjon, Dream Drop Distance, til Nintendo 3DS.
Overgangen til den håndholdte konsollen er kanskje seriens største sprang så langt, og det er flere vesentlige forskjeller fra de tidligere spillene i franchisen – det er kanskje ikke så rart når alt egentlig bare er en drøm.
Akseptabelt kompromiss
Dream Drop Distance tar nemlig opp tråden akkurat der Kingdom Hearts II slapp den for nærmere syv år siden. Etter å ha beseiret Xemnas og resten av Organization XIII mottar Sora og Riku en hastemelding fra Mikke Mus og hans mester Yen Sid. De to heltene må gjennomgå mer trening før de kan kalle seg ekte keyblade-mestere, og dette kan kun gjøres i drømmenes verden, der syv tidligere uåpnede nøkkelhull venter.
Har du aldri spilt Kingdom Hearts tidligere har du antagelig fallt av lasset allerede – seriens plott har vokst seg så stort og infløkt siden originalspillets enkle historie om godt mot ondt at det virker umulig å dekke de elementer og plottpunkter nødvendig for å forstå hva som egentlig foregår.
Dette har også utviklerne i Square Enix forstått, og som et resultat er det helhetlige plottet, som blant annet tar for seg den opptroppende kampen mot Xehanort og gjenoppstandelsen av flere av Organization XIIIs medlemmer, satt noe i skyggen. Fokuset hviler i langt større grad enn tidligere på hva hovedpersonene opplever i de ulike Disney-universene, og for en som har spilt samtlige titler i serien er dette noe skuffende, men det er forståelig at et kompromiss må inngås slik at nykommere kan ha glede av spillet.
De separate eventyrene, som i bunn og grunn er gjenfortellinger av kjente Disney-filmer med Sora og Riku i gjesterollene, er i og for seg godt gjennomførte. De to heltenes opptredener gir mening innenfor hvert univers, og endringene i historiene føles aldri tilgjorte – det er for eksempel en fryd å se hvordan Sora samhandler med Rinzler i Tron: Legacy, og det er lett å se hvordan Quasimodo fra Ringeren i Notre Damme kan føre dialog med Riku om hjertets kvaler.
De ulike Disney-universene er også fremstilt på en fabelaktig måte, og den særegne grafiske stilen franchisen er kjent for gjør seg svært godt på Nintendos håndholdte. Omgivelsene er kløktig utformet med tanke på spillets nyutviklede bevegelsessystem, og de ulike figurene ser generelt helt fantastiske ut. Spesielt når man skrur på 3D-effekten under mellomsekvensene er det lett å miste pusten av detaljrikdommen som er viet de ulike personene.
To er bedre enn én
I Dream Drop Distance kontrollerer du både Sora og Riku, og der de tidligere spillene har fokusert på å la deg kontrollere én person om gangen vil du nå bytte mellom de to protagonistene vekselvis gjennom hele spillet. På denne måten vil du se to vidt forskjellige versjoner av samtlige Disney-verdener, og dette er en naturlig videreutvikling av hvordan man måtte gjennomføre tre separate historier i tur og orden i Birth By Sleep.
Vekslingene gjøres også på en meget intuitiv måte: nederst på skjermen har man, i tillegg til den sedvanlige helsemåleren, en såkalt “Drop Gauge”, eller fallmåler om du vil. Denne måleren viser hvor lenge du har igjen å spille som den nåværende figuren, og når tiden renner ut bytter spillet automatisk figur for deg. Slik har utviklerne klart å holde handlingen jevnt fordelt på hovedpersonene og du får spille akkurat lenge nok som hver av de til å bli tilfredsstilt, samtidig som du gleder deg til neste gang du får bytte tilbake.
Fallmåleren fungerer dog ikke alltid til spillets fordel, og spesielt i sjefsfiendekampene kunne den lett ha blitt sløyfet – går man nemlig opp for tid under en av disse kampene er man nødt til å begynne helt på nytt når man bytter tilbake igjen senere. Utviklerne har gitt spillerne flere verktøy for å hindre måleren fra å renne ut, men det er ikke alltid man tenker på å bruke disse før man støter på en av spillets mange bosser, og da er det dessverre for sent.
I fri flyt
Kampene står nemlig i høysetet i Dream Drop Distance, slik de alltid har gjort i Kingdom Hearts, og i kjent action-rollespill-stil svinger både Sora og Riku sine respektive keyblades med hårfin presisjon og eksplosiv styrke. I tillegg til vanlige slagangrep kan man ta i bruk et selvutvalgt arsenal av magiske og umagiske kombinasjonsangrep, så vel som spillets helt nye flowmotion-system.
Siden handlingen allikevel foregår i en drøm har utviklerne gitt spilleren så godt som fritt spillerom når det kommer til figurenes bevegelser. Det tidligere nevnte flowmotion-systemet lar deg bokstavelig talt flyte gjennom de ulike omgivelsene, og kun ved hjelp av én eneste knapp kan man sveve rundt om i Disney-universer som om det ikke fantes noen morgendag.
Ved å for eksempel sparke av fra en vegg vil man kunne skyte avgårde mot den nærmeste lyktestolpen, svinge rundt den i noen sekunder, sveve skyhøyt til værs, og avslutte sekvensen med en dødelig angrepskombo midt inn i en klynge med fiender. Flowmotion-elementene er svært intuitive, og de flytende bevegelsene forenkler og forbedrer framkommeligheten betydelig i forhold til tidligere spill i serien. Det at man også kan bruke flowmotion i kamp bidrar til ekstra dybde i det allerede engasjerende kampsystemet.
Resultatmessig har dine fiender, de såkalte «Dream Eaters» som hjemsøker drømmeverdenene, lite å stille opp med.
Gode og vonde drømmer
Etter å pløyd seg vei gjennom Heartless, Nobodies og Unversed i seriens foregående installasjoner lå det i kortene at det var på tide med en litt annerledes gruppe skapninger. Fremfor å være skumle eller ekle er drømmespiserne fargerike, og flere av de aldri så lite søte. Da de er basert på ulike dyreslag er det et massivt utvalg av monstre man risikerer å støte på, og alt fra den hunde-aktige Meow Wow til den panda-inspirerte Kooma Panda er interessante motstandere og kompanjonger.
For ikke bare slåss du mot disse skapningene, de er også dine samarbeidspartnere i drømmenes verden. Du har til enhver tid to ulike drømmespisere som slåss sammen med deg, i tillegg til å bidra med sine ulike egenskaper til figuren din, som for eksempel beskyttelse mot ild-angrep eller ekstra helse.
En av måtene å låse opp disse hendige egenskapene på er ved å pleie forholdet mellom deg og dine utvalgte drømmespisere, og i ekte Nintedogs-stil kan du faktisk klappe, leke med og fore de for å framskynde prosessen. Disse elementene gjør derimot ingenting for å fremme spillopplevelsen, og i lengden fremstår dette aller mest som gimmick-aktige og kjedsommelige tidstrøyter når man egentlig vil gjøre noe annet.
Det er imidlertid nok av andre ting å ta seg til, og i tillegg til en nærmere tretti timer lang kampanje har spillet flere spennende gameplay-variasjoner å prøve, utfordrende vanskelighetsgrader å mestre, utallige drømmespisere å finne, og en hemmelig avslutning å låse opp for den standhaftige.
Konklusjon
Kingdom Hearts 3D: Dream Drop Distance er det lengste spranget den veletablerte serien noensinne har tatt. Flowmotion-systemet åpner uante muligheter for det allerede engasjerende kampsystemet og vekslingen mellom to hovedpersoner som går gjennom hver sin versjon av de samme historiene er et overraskende velfungerende element.
Utvalget av Disney-universer er antagelig det mest interessante i serien til dags dato, med relativt nye filmer som Tron: Legacy, kultfilmer som De Tre Musketerer, og ikke minst klassikere som Pinocchio. Med Yoko Shimomuras fantastiske musikk klingende gjennom gatene i Traverse Town og franchisens særegne grafiske stil skinnende i hver figur man møter på, er det en sann fryd å utforske disse verdenene og fortellingene.
Dette må det også være. da det overhengende plottet, som har vokst seg komplisert og rotete opp gjennom årene, nå blir satt i baksetet stort sett gjennom hele spillet. For de av oss som har spilt samtlige installasjoner i serien er dette noe skuffende, men samtidig er det et forståelig kompromiss som inngås, og det hele betaler seg nærmere spillets slutt.
Foruten å tilby den velkjente og engasjerende action-rollespill-stilen serien er kjent for, har Dream Drop Distance en uimotståelig sjarme som preger produktet fra start til slutt. Det kan være gjennom spillets velutformede og fargerike menyer, kontrastene mellom Soras naivitet og Rikus seriøse holdning, eller noe så lite som et velplassert nikk til tidligere spill i serien. Uansett, det er vanskelig å takke nei til tre forskjellige utgaver av Mikke Mus i samme spill, og hvorfor skulle man?
Kingdom Hearts 3D: Dream Drop Distance er i salg for 3DS.
