Jeg var ikke gamle pjokken da jeg opplevde Indiana Jones for første gang. Pappa hadde tatt opp The Temple Of Doom på VHS og jeg og en kompis tok en grundig titt etter skoletid før de-som-bestemmer-hvilke-filmer-man-får-lov-til-å-se kom hjem fra jobb. Jeg tror ikke vi var eldre enn 8 år, og vi frydet oss stort over Indianas ville eventyr, vittige kommentarer og måltid med apekatthjerne som hovedrett. Vi elsket det, og min kjærlighet til Indiana har holdt seg sterk gjennom både puberteten og inngangen til voksenlivet.
Nå, etter å ha spilt Indiana Jones and the Staff of Kings, er jeg jaggu ikke sikker på om Indiana er mannen i mitt liv lenger.
Typisk Indy
Fortellingen er lagt opp i sedvanlig Indy-stil hvor jakten på en myteomspunnet gjenstand driver historien. Denne gangen har Indy fått ferten av den legendariske staven Moses brukte til å dele havet med under flukten fra Egypt, og ikke overraskende er også Hitler og hans kompanjonger over middels interessert i å skaffe seg staven til odel og eie. Slikt blir det konflikt av.
Eventyret begynner i Sudan og går videre gjennom store deler av verden fra San Francisco i vest til Istanbul i øst. Du får utforske forhistoriske Maya-templer, ri på elefanter gjennom Istanbuls gater og kjempe deg gjennom snøstorm på Himalayas fjelltopper.
Spillet er fylt til randen med klisjeene vi kan forvente å finne i et spill med Indiana Jones i hovedrollen. Når du først har gått inn en dør smeller den alltid igjen bak deg, når du har funnet en gjenstand du var på jakt etter kan du banne på at tyskerne er på vei inn døra, og når du tror du er i sikkerhet venter det garantert nye farer rundt neste sving.
Det hele fungerer på et vis, men når aldri opp til det høye nivået satt av filmene. Historien blir aldri spennende og den store dramatikken uteblir. I tillegg er persongalleriet satt sammen av intetsigende stereotyper uten personlighet. Den største gledesdreperen er likevel at filmsekvensene er både dårlig regisserte og umulige å trykke over.
Til tross for at historien ikke er like fantasifull, actionsekvensene ikke er like hesblesende og Indianas kommentarer ikke er like syrlige som i filmene, har spillet en sjarm det ikke er til og komme utenom. Det er aldri noen tvil om at dette er et spill med den beryktede arkeologiprofessoren i hovedrollen, et spill som bygger på de samme ideene som gjorde Indiana til den folkekjære protagonisten han er.
Mye av æren for spillet sjarm kan tillegges lydsporet som domineres av de klassiske tonene til John Williams. Når de lystige tonene i Indiana Jones-temaet strømmer ut av høyttalerne er ikke smilet langt unna. Til å begynne med var denne sjarmen nok til å gjøre spillet verdt å spille, men etter som spillet utviklet seg kjente jeg at denne barnslige gleden ikke var nok til å dekke over det svake gameplayet.
Forutsigbar nevekamp
Spillmekanisk bringer Staff of Kings lite nytt til bordet. Et spill som bakes på en gammel oppskrift trenger ikke være dårlig, men i dette tilfellet har utviklerne hatt i litt for lite smør og glemt både sukker og rosiner. Det som kunne vært en velsmakende hvetebolle er blitt et tørt brød. Det smaker greit, men gir ingen umiddelbar tilfredsstillelse og man blir fort mett.
Spillet kan best beskrives som et moderne eventyrspill som blander gåteløsning, action og utforsking. Det befinner seg i samme gate som Tomb Raider og Uncharted: Drake's Fortune, uten å så mye som nå de til tærne. I så måte er det litt morsomt å tenke på at Indy sikkert var en inspirasjonskilde for både Lara og Nathan i utgangspunktet.
Indiana kan slå fra seg med både lette slag, «hooks» og «uppercuts» ved at du slår ut i lufta med Wiimoten og Nunchucken. Kontrollen av knytteneveslagene oppleves som unøyaktig, og jeg følte aldri at det ble helt samsvar mellom slagene jeg slo og det Indy foretok seg på skjermen.
Systemet inneholder flere muligheter, som å smekke fiendene med pisken eller ta tak i dem og kaste dem i veggen. Man kan plukke opp gjenstander og bruke de som enten slag- eller kastevåpen. Å denge til noen med et jernrør gir definitivt både større tilfredsstillelse og effekt enn vanlige neveslag. I tillegg kan man dukke unna slag og gi motstanderen en på tygga gjennom kraftige motangrep.
De tilsynelatende mange mulighetene til tross, slåsskampene i Staff of Kings oppleves som både generiske og forutsigbare. De ender opp som sekvenser man må kjempe seg gjennom for å komme videre til neste sekvens, og blir aldri underholdende i seg selv. Synd, for det er svært mange av dem.
