Av og til står man overfor en opplevelse man sent vil glemme. Det kan være vanskelig å sette fingeren på hva man faktisk har sett, gjort og hørt, men etter å ha latt ting ligge og man har fått tid til å fordøye reisen, vil et godt og kraftfullt eventyr ikke bare mette, men lokke deg tilbake så snart det er over. På en annen side kan opplevelsen ha vært så virkningsfull og stukket så dypt at det siste man har lyst til å gjøre er å fare ut på den samme ferden enda en gang.
Hellblade: Senua’s Sacrifice er et prakteksempel på hvordan filmatiske spillopplevelser kan lages. Spørsmålet er om jeg vil returnere til den mørke verdenen snart igjen. For selv om spillet er umåtelig vakkert med spennende mekanikker, er det en forferdelig grusom reise utvikler Ninja Theory tar oss med på.
Inn i Helheim
Det er på en ensom tømmerstokk at en forlatt kvinne padler seg fremover. Verden omkring henne er grå; på elven hviler skyene som i himmelen, og på land lager to fjell en naturlig mur som skiller området på andre siden fra resten av jorden. Jo lenger hun padler, jo styggere blir synene. På lange staker hamret ned i sanden på de fargeløse strendene bare noen meter unna henger det lik for å minne dødelige på at det viseste vil være å vende tilbake.
Senua er redd. Stemmene i hodet hennes minner henne om dette faktumet konstant. Som nifse spioner hvisker de til hverandre og Senua selv. De ber henne om å snu. «Gå tilbake!» roper den ene. «Hun er redd,» hvisker en annen, før en tredje spør, «hva er det du gjør?».
Jeg klandrer ikke Senua for å være redd i det hun går i land og sparker den dødsdømte tømmerstokken tilbake i havet. Hjertet mitt banker nemlig i over gjennomsnittet rask hastighet også. Det er jo ikke hver dag at man er på det norrøne helvetes dørstokk.
Etter å ha tråkket vekk fra stranden kommer Senua seg endelig til et lysere område; en dal som bader i solens kveldslys. I midten av dalen hviler et mektig fjell, og på toppen av fjellet stirrer et ørnehode av tre utover landskapet. For å komme oss til fjellet må vi imidlertid ferdes over en bro, men for å komme til broen kreves det klatring. Broen selv er bevoktet av en tung port forseglet med underverdenens vokter Hels sorte magi, som vi ikke kommer gjennom før vi har fullført og overlevd to grusomme utfordringer. Resten overlater jeg til fantasien, for er det noe ved Hellblade som ikke burde bli røpet, er det fortellingens gang.
En krig inne
Hvis man bare kunne sett bilder av Hellblade: Senua’s Sacrifice ville det vært vanskelig å forstå hvordan spillet skiller seg fra mange andre actionspill. Selvfølgelig er Hellblade noe av det mest imponerende PlayStation 4 kan by på visuelt sett, og skjermdumper av fektescener kan kanskje pirre vikingen i oss. Man ville likevel ikke forstått hva det er som skiller Senuas reise fra uendelig mange andre der ute. Her kreves både lyd og bilde – og helst gode hodetelefoner.
Noe av det som gjør reisen gjennom dette norsk-inspirerte helveteslandskapet så unik er hvordan lydene kjemper på lag med det visuelle. Et dystert landskap som hviler på dødsleie blir desto skumlere av at man samtidig er en passiv deltager i en altoppslukende mental dragkamp. Selv om de tar korte avbrekk er stemmene i Senuas hode så godt som alltid tilstede, og sammen med mørk musikk og troverdig lyder setter de et unikt stempel på opplevelsen.
En krig ute
Det er ikke bare stemmene man må kjempe mot i denne skjærsilden av en verden. Vederstyggeligheter og dødsguder som truer Senuas liv er der de verste truslene venter. Enda verre blir det av at Senua blir dømt til å leve med en råtnende kropp. Hver gang man dør i spillet sprer sykdommen seg gjennom kroppen. Skulle man miste livet så mange ganger at viruset tar overhånd, må man se seg slått, og eventyret ender for godt.
Denne evige trusselen gjør at enhver handling må gjennomtenkes. Det blir rett og slett nervepirrende hver eneste gang Senua trekker sverdet sitt opp av sliren og man er vitne til monstre som beveger seg mot henne.
Heldigvis er kampsystemet gjennomtenkt og spennende. Fektingen baseres på lette og tunge kutt, blokkeringer og unnasmetting. I tillegg kan Senua bruke en medfødt evne som lar henne fokusere, noe som sakker ned tiden og åpner fienden for angrep. Som alt i Hellblade er fekting en tung affære, men denne bevegelsesstilen gir spillet enda et nivå med troverdighet. Senua løper ikke i superfart og hopper ikke lett på tå.
Mange av kampene i Hellblade foregår i lukkede områder, noe som gjør det lett å bli omringet. Dette ville vært ødeleggende hadde det ikke vært for at stemmene i Senuas hode advarer henne mot farer, og bryter ut med et «pass på bak deg!» om du skulle være i fare for å bli hogget i hjel. Bortsett fra det overnaturlige er realismen i sentrum, som gjør den fæle blodsutgytelsen farlig avhengighetsskapende.
Stemmene kan også komme til unnsetning – bevisst eller ikke – i de mange puslespillene Hellblade byr på. Disse er overaskende morsomme, og selv om de ikke er de vanskeligste jeg har opplevd, er de såpass utfordrende at de skaper minner. Noen kan til og med ta livet av Senua, og å ikke være fullstendig sikker på hva man skal er kanskje det skumleste av alt.
Norrøn mytologi
Om det snakkes om Tor, Loke eller Odin er det ofte gjennom store Hollywood-produksjoner – i disse dager er det filmselskapet Marvel Studios – at vi får en slurk av norrøne figurer. Naturligvis er dette amerikanske superhelt-versjoner av disse skikkelsene, og i realiteten er det lite som forbinder Marvel-Thor med den norrøne guden Tor.
Tilfredsstillende er det derfor at Hellblade forteller historien om æsene på en skikkelig måte. Gjennom spesielle runesteiner spredt rundt om i Helheim får vi innblikk i gudenes liv og virke gjennom en fortellerstemme. Selv om dette er fortellinger man kanskje kjenner fra skolen, legger denne sidefortellingen til et ekstra lag med dybde til Senuas univers.
I tillegg til å tilby enda et eventyr til den allerede mørke historien, er det noe eget ved å reise i stemmenes selskap. Selv om de av og til gjør tilværelsen skumlere enn den ellers ville vært, er det noe merkelig beroligende ved å ha dem i bakhodet. Man er liksom ikke så alene som man skulle tro, selv om selskapet kunne vært lystigere.
Konklusjon
Hellblade: Senua’s Sacrifice er et annerledes action- og skrekkspill. Dette eventyret byr på noen av de skumleste og mest ufyselige skapningene jeg har sett i et spill, samtidig som det klarer å la være å skjenke oss for fulle med ondskap. For selv om Senuas fortelling er en av de mest intense jeg har opplevd, er det måten utvikler Ninja Theory har maktet å bruke de rolige og actionfylte øyeblikkene om hverandre. Hellblade tar seg nemlig tid til å puste i bakken. Godt er det, for disse kampene har gitt meg farlig høy puls. I tillegg er puslespillene av høy kvalitet, og alt fra stemningsfulle lyder til skuespillet er ekstremt godt gjennomført.
Jeg er takknemlig for den ferden jeg har vært på med Senua. Den har vært vakker, forferdelig og – til tross for det gudommelige – ekte. Jeg har aldri spilt et spill helt som Hellblade, for måten det bruker psykologisk skrekk og redsel, tilbyr glimt av håp og samtidig perfeksjonerer slåssing, er fabelaktig.
Om jeg ikke returnerer til Helheim med det første er det ikke fordi jeg ikke er mettet eller fordi jeg ikke har lyst til å reise tilbake. Det vil være fordi opplevelsen var så intens i førsteomgang.
