Troen og lysten på flere massive rollespill var nesten borte. Ja, vi har fått gode spill som The Secret World og Star Wars: The Old Republic, men også disse manglet noe.
De massive onlinespillene var på mange måter ensomme onlinespill, uten fellesskapet og samholdet med de andre spillerne. Jeg spilte dem alene, og som en effekt av dette forsvant både motivasjon og glede altfor raskt.
Så kom Guild Wars 2 og snudde alt på hodet.
Sammen om alt
Fokuset på samarbeid skal ta mye av æren for at Guild Wars sprøyter nytt liv inn i massive onlinespill. Nå jobber alle mot det samme målet. Uansett hvor du ser en annen spiller, og uansett hva denne spilleren gjør, kan du bli med han på ferden. Gjør han et oppdrag kan du gjøre det sammen med han. Samler han inn materiale kan du gjøre det samme. Klatrer han opp et fjell i jakt på et utkikkspunkt, bli med han.
Alt er felles, alt er sosialt og det skaper en helt unik følelse av samhold jeg ikke har opplevd lignende til i denne type spill. Jeg blir glad når det er mange spillere rundt meg, og jeg lar meg gang på gang trekkes mot folkmengder, ikke vekk fra de.
Det er veldig mye som er veldig bra i dette spillet, men samholdet er uten tvil et av spillets aller største styrker. Spillutvikler ArenaNet har gjort det massive onlinerollespillet sosialt. Selv om du ikke nødvendigvis trenger å kommunisere med noen, opplever du mange flyktige vennskap gjennom reisen i Tyria. Jeg husker fortsatt den personen som viste meg veien gjennom en lang, vanskelig hoppeutfordring. Vi delte fem minutter av flere titallls timer, men uansett husker jeg den ene opplevelsen.
Dette er unikt for denne type spill, jeg har aldri opplevd lignende. Og til gjengjeld er stemningen mellom spillerne generellt sett veldig hjelpsom. Du får alltid hjelp når du spør, og det er alltid en snill sjel som tar seg tiden av veien for å hjelpe deg i et oppdrag.
Litt av grunnen til at mange er så hjelpsomme er at alt du gjør i spillet gir erfaringspoeng. I din vei mot nivå 80 får du erfaringspoeng for så og si alt, enten du gjør oppdrag, samler materiale, prøver deg i spiller-mot-spiller, eller lager gjenstander i et av spillets åtte yrker. Alt gir erfaringspoeng. Du oppfordres til å utforske alle deler av spillet, og i mange tilfeller lønner det seg. Spillet justerer også nivået ditt ned avhengig av hvilken sone du er i. Dette er et veldig smart trekk, og det gir venner sjansen til å spille sammen på samme nivå, selv om en er nivå 80 og den andre 4. Utstyr og egenskaper tilgjengelig vil selvsagt være forskjellig, og utgjøre en viss forskjell.
Likt for alle
Denne balansen gjelder over hele spillet, og demper på mange måter ønsket av å måtte komme opp til 80 fortest mulig. Det er veldig mye innhold som kan oppleves selv om man per definisjon er på et for høyt nivå. Som en ekstra kremtopp får du utstyr til det nivået du er på, ikke det du blir justert til.
Dette betyr at du på nivå 80 kan spille på det første gruppeområdet, kalt Ascalonian Catacombs og tilgjengelig fra nivå 30, og likevel få utstyr som passer til ditt opprinnelige nivå.
Ascalonian Catacombs er en av mange slike områder i spillet, og mange av de er sviende vanskelige. I spillet har de kvittet seg med det som populært kalles «den hellige treenighet» i slike spill, med klasser som tar imot skade, leger skade og en siste som gjør skade på fiender. «Tank», «healer» og «DPS» for de som er inne i lingoen i slike spill.
Hver enkelt spiller har like mye ansvar for å holde seg i live, dunke ned fienden med hammer eller bue, og samtidig hjelpe kameratene dine. Disse gruppeområdene i spillet kan utforskes på to ulike måter, der historiemodus alltid må spilles først.
Her får du med deg datastyrte venner som hjelper deg, og du følger en spesifikk vei gjennom området. Denne er ment som en form for innføring, og når den er gjennomført kan du utforske området mer. Da velger du en av flere veier, kan kjempe mot flere av sjefene, og områdene blir vanskeligere. Det er kaotisk, det er lite rom for feil, men du verden så tilfredsstillende det er å fullføre et område med baggen full av nye gjenstander som kan brukes.
Det eneste negative rundt disse områdene som ikke finnes i spillet (enda), er en gruppesammensetter som for eksempel World of Warcraft har. Her må du belage deg på venner og kjente, eller følge med på chatten for å få deg ei gruppe. Nå skal det derimot nevnes at jeg har hatt lite problemer med dette, men altså ingen automatikk i dette enda.
Jeg skal ikke røpe for mye om oppdragene som skjer mot slutten av spillet, siden de knyttes inn mot historien. Det jeg kan fortelle er at de er heftige, med store sjefer, utfordrende kamper og en herlig mestringsfølelse når man står igjen med alle lemmer i behold.
Våpenet bestemmer
Før du i det hele tatt begynner på historien eller andre utfordringer, må du velge en av fem raser. Jeg gikk for en brautende, massiv Norn som min første figur. Den vikinginpirerte, øldrikkende stemningen deres appelerte til meg. Utover dette har du mer eksotiske valg som asura, en liten kattelignende rase veldig opptatt av teknologi og intellekt. Sylvari er naturrasen i spillet, Charr er den brutale ulveinspirerte rasen, og du har mennesker om det skulle være etter din smak.
Alle rasene har en unik historie i spillet, om enn noe variert i kvalitet. Personlig synes jeg hovedhistorien man følger er ganske generisk, og ikke veldig oppfinnsom eller original. Stemmeskuespillet er det derimot lite å utsette på, det samme med musikken. Dessverre er det lite nytt å hente i fortellingen, selv om den er helt grei, med tidvis spennende partier. Det som imponerer når det gjelder historie i spillet, er alle de små oppdragene og personene du møter rundt omkring i verden.
Det er her humoren og de gale ideene får skinne, og her de er på sitt beste. Det er når man blir bedt om å kle seg som en ku, eller delta i en drikkekonkurranse at spillets historie er på sitt mest underholdende. Mengden med slike oppdrag og personer som ikke egentlig har noe å si på historien, er enorm. Jeg har ved flere ulike tilfeller stoppet opp og bare hørt på en vilkårlig samtale mellom to personer i Lions Arch, en av spillets mange byer.
Det er når du begynner på historien at du ser en av de andre, store tingene Guild Wars 2 har gjort veldig riktig. Dine kampegenskaper og angrep styres helt og holdent etter hvilke våpen du holder i hendene. Dette vil si at jeg som kriger har fem typer angrep med et stort tohåndssverd, mens jeg ved å hente fram børsa har fem andre. Dette gjelder for alle de åtte ulike klassene, både magikere og tyver. Dette systemet er med å skape en enorm dybde i de ulike klassene i spillet.
Du blir aldri satt i en bås, og du spiller alltid slik du føler det best i en gitt situasjon. Kanskje det er smart å holde avstand med en pil og bue i en situasjon, mens en massiv hammer hadde passet best et annet sted. Funker ikke det ene, kan du bare prøve det andre. En kriger som meg kan være defensiv, offensiv, kjempe både i nærkamp eller på avstand.
Videre har du fem andre egenskaper som låses opp underveis i spillet. Ved å bruke en eller flere «Skill Points» du har skaffet rundt omkring i verden kan du kjøpe deg andre egenskaper. Dette er alt fra passive egenskaper som gir deg og kameratene dine styrke, til direkte angrep eller defensive bonuser. En av disse fem må være en egenskap som leger deg, ellers står du mer eller mindre fritt til å velge hva du vil. Om du da har låst det opp, selvsagt.
For å gjøre figuren din enda mer unik, får du underveis i spillet noe som heter «Traits». Disse låses først opp på nivå 10, og du får en for hvert nivå. Disse kan investeres i en eller flere grener som gir deg ulike passive bonuser. Dette er alt fra mer helse til å få figuren din til å slå hardere og få flere kritiske treff. Mengden tilpasninger som kan gjøres er enorm, og det burde finnes noe for enhver smak og spillestil.
Forrykende kamper
Skulle du en eller annen gang underveis bli lei av den lange veien opp mot nivå 80, kan du svinge en tur innom en av mulighetene for spiller-mot-spiller-kamp. Vil du spille en kamp med og mot opptill åtte andre mennesker, finnes det alltid mange pågående kamper. Dette er hva man i spillet kaller strukturert spiller-mot-spiller. Her oppgraderes figuren din automatisk opp til nivå 80, du får det samme utstyret som andre og alle egenskaper er låst opp. ArenaNet vil at alle spillerne skal møte på det samme nivået, slik at det er ferdigheter som avgjør kampene, ikke utstyret man har på seg.
Disse spillerkampene foregår på en av fire kart, der hovedmålet er å holde kontrollen på tre strategiske punkter rundt på kartet. Gjør du dette, får du poeng. Første laget til 500 vinner, før du slenges rett videre i neste kamp. Balansen mellom alle klassene er utrolig bra, og er man en god spiller gjør du det bra her. Ferdighet og det å kunne spillet har nesten alt å si, sammen med lagarbeid. Kampene er raske, intense og actionfylte, mye takket være et fantastisk kampsystem.
Spillet kan kalles et action-preget MMO, der alle egenskapene må utnyttes, og bytting av våpen må tas i bruk om du skal ha en mulighet mot de beste. Alt skjer når du vil det skal skje i spillet, og det er din egen feil om du ikke ruller unna når en magiker fyrer av et kraftig angrep. Det er et kampsystem som er så smidig og bra skrudd sammen at jeg enda lar meg imponere av det. Det er lett å lære, men vanskelig å meste. Hvor god du blir avhenger kun av deg selv.
