Så var vi her endelig. Gran Turismo Sport har etter mye om og men nådd ivrige racere verden over. Det er mye som har skjedd i de fire årene siden Gran Turismo 6 landet på PlayStation 3, men utvikler Polyphony har klart å ta vare på mye av det som gjør god gammeldags japansk racing til nettopp det. Litt ekstra synd er det derfor at innholdet tilsier at vi har å gjøre med nok en Prologue-tittel fremfor et fullverdig racing-eventyr.
Gran Turismo-følelsen
Det er morsomt hvordan en unik kjøre-fysikk kan føre til at man favoriserer et spill over et annet. Kanskje er det på grunn av Gran Turismos alder at jeg føler det så sterkt akkurat her, men kombinasjonen av et litt tungt ratt og klassiske lyder bidrar til å gjøre Gran Turismo til noe eget.
For idet jeg setter meg i min første bil, en Mazda, merker jeg med en gang at det er noe spesielt ved hvordan jeg styrer den. Den føles litt tyngre enn den tilsvarende bilen jeg kjørte i Forza Motorsport 7 for bare noen dager siden – kanskje til og med litt stivere. Jeg må kjøre et par løp før jeg virkelig kommer inn i GT Sports tempo, for det er merkelig hvor mye man må omkalibrere hjernen på reisen fra ett kjørespill til det neste.
Med 60 bilder i sekundet og umåtelig pen grafikk er det imidlertid vanskelig å ikke ville fortsette, så atter en gang setter jeg min uerfarne fot på pedalen. Etter noen timer får jeg lyst til å sammenligne kjøreopplevelsen med den i Forza 7, og plutselig var det vanskelig å være tilbake. Der kameraet bak bilen i Gran Turismo holder seg på samme sted til enhver tid, er den i Forza 7 mye mer dynamisk. På samme tid får man inntrykk av at bilen beveger litt mer på seg, og når man regner med bilde-ristingen er det tydelig at vi møter på to helt forskjellige tilnærminger til racing-sjangeren.
Gran Turismo ser ut til å fokusere på en myk og oversiktlig opplevelse, mens Forza forsøker å tilby en mer filmatisk og fartsfylt kjøretur. Hva man ender opp med å like best er en smakssak, og jeg har ennå til gode å bestemme meg for hva jeg foretrekker. Sikkert er det imidlertid at begge spill lykkes med det de driver med, og selv om det tar tid å bli vant med de forskjellige systemene, er minuttene og timene verdt det. Kjøringen er solid og god, og det er noe avhengighetsskapende ved å se de flotte bilene gli elegant over den detaljerte asfalten.
Lekkert, så lekkert
Det skal godt gjøres å snakke om Gran Turismo Sport uten å nevne hvor vakkert det er. Å kjøre på en bane som Dragon Trail Seaside – med sin gode blanding av rette og kurvede veier – blir enda bedre i det fantastiske sollyset og den detaljerte, sorte asfalten. Trærne har en type dybde man som regel ikke ser i denne typen spill, og skyggeleggingen er av en annen verden. Dessverre uteblir dynamisk vær som blant andre Forza 7 og Project CARS 2 kan skilte med.
Man kan gi mange av de samme lovordene til bilene. Detaljer på interiøret er slående, der alt fra små knapper til lysende signaler gir deg inntrykket av å sitte i et ekte førersete. De troverdige fargene kommer igjen inn i bildet, og sammen med lysrefleksjonene blir inntrykket komplett. Lyden av motoren som durer på lange strekninger er behagelig, og på motsatt side helt forferdelig i det skrikende hjul spinner ut av kontroll etter å ha kjørt ned i grøfta.
Utenfor banen er ikke Gran Turismo noe mindre stilig, og det er tydelig at Sport tar opp arven etter forgjengere som Gran Turismo 5. Lydsporet er av typen jazz og taffel-musikk som gir det hele litt ekstra klasse – om ikke de vakre bilene gjorde det allerede. Rocke-musikk er det vi hører i de faktiske løpene, men kvaliteten er varierende og passer ikke til den stemningen Polyphony prøver å skape ellers.
Manglende innhold
Et racing-spill er mer enn bare kjøringen. Å ha et variert tilbud av baner og biler er viktig i det lange løp, og spesielt sistnevnte er noe Forza Motorsport 7 har forstått. Selv om det er rundt 160 biler tilgjengelig i Gran Turismo Sport, blir det likevel lite å regne i forhold til over 700 i Forza 7 og over 1100 i Gran Turismo 5.
De 17 forskjellige banene er pene og morsomme å kjøre på, men utvalget begynner snart å virke i det minste laget, spesielt når man raskt føler spillet bruker forskjellige varianter av den samme banen for å krydre opplevelsen. På samme måte er bilene i spillet detaljrike, men det går skremmende kort tid før man har sett den samme bilen utallige ganger.
Det relativt lille utvalget hadde ikke vært så ille hvis spillet hadde bydd på en ordentlig kampanje-modus med ligaer og turneringer, men den gang ei. I stedet er alt man får en rekke opplæringsmoduser og utfordringer, som – til tross for at de er lærerike – ikke på langt nær makter å gjøre opp for ordentlige tradisjonelle cuper. Jeg har lyst til å vinne pokaler og oppnå virkelige seiere, ikke en gyllen disko-kule som glitrer.
Det faktumet jeg tipper vil reise flest rygghår er likevel at du ikke vil ha mulighet til å spille enspillerdelen med mindre du er koblet til internett. Arkade-modusen er alt som er tilgjengelig offline. For et spill som til å begynne med ikke virker som en fullverdig Gran Turismo-tittel, er det attpåtil helt uforståelig at Sport er et de facto «online-only»-spill.
Scapes, den nokså dype fotomodusen, krever også en internettforbindelse. Den lar deg plassere bilene dine i utpekte ordentlige lokasjoner, som er en relativt kul greie, men jeg tviler på at det er her de fleste vil bruke mesteparten av tiden sin.
Går mot strømmen
Til tross for en lite optimal enspillermodus, har Polyphony heldigvis latt være å innføre mikrotransaksjoner med ekte penger. Til gjengjeld får vi noen forskjellige ressurser som kan samles og brukes på diverse gjenstander.
Ved å kjøre og vinne løp tilegner du deg Credits. Dette er valutaen i spillet, og lar oss kjøpe flunkende nye biler. Hvor mye du får per race avhenger, ikke overraskende, av hvor bra du gjør det. I tillegg til Credits har vi «Milage Points», en enhet du kan bytte mot spesielle gjenstander som nye drakter til avataren og modifikasjoner til bilen din. Til slutt har vi «Distance Driven» som forteller oss hvor langt vi har kjørt, og som er med på å låse opp andre «prestasjoner». Så godt som alt av dette er også med på å øke profil-nivået ditt, som vil tilby priser som nye biler og baner tilgjengelig i arkade-modusen.
Elsk-hat-forhold
Flerspilleren byr på en modus der du kan spille uten risiko med venner og ukjente, men den ordentlige moroa er å finne i Sports-modusen. Her finner du utelukkende rangerte løp, men de skiller seg ut ved å kreve at du skriver deg opp på løp som finner sted et visst antall ganger i timen. Hver dag er det tre slike løp som kjører om og om igjen, og i fremtiden vil det være offisielle turneringer å delta i. Jeg stusser imidlertid over hvorfor det bare er tre forskjellige race om gangen, for med tanke på at man må vente rundt tjue minutter fra et løp starter til det neste av samme type begynner, blir det en stund å vente hvis man ønsker å kjøre det samme løpet gang på gang – noe jeg mener er helt greit å ville ettersom det tar tid å bli kjent med både biler og baner.
I vår anmeldelse av Forza Motorsport 7 ga jeg spillet mye tyn for å tilby en flerspillerdel uten regler og etikette. Jeg opplevde at hvert eneste race var en prøvelse i anarki, der mentaliteten var at alt gikk, og sabotasje nærmest påbudt.
Gjett derfor hvor positivt overrasket jeg ble da jeg så hvor mye vekt Gran Turismo Sport legger på sportslig opptreden. Spillet tvinger deg nemlig til å se to YouTube-videoer om hvordan man skal oppføre seg, og selv om jeg synes de vektlegger feil ting (for Polyphony er det viktig at man ikke ser dum ut), er det et velkomment skifte.
Fokuset på sportslig opptreden reflekteres i at man blir straffet når man krasjer i og saboterer for motstanderne, samt når man forsøker å kutte svinger ved å kjøre på utsiden av veien. Det er en filosofi jeg liker svært godt, men som likevel må implementeres helt riktig for ikke å ødelegge opplevelsen. Så langt fungerer dette bare nogen lunde. For selv om det er bra og riktig at de som saboterer for andre blir straffet, tar systemet ofte feil av hvem det er som skaper kvalm. Det er irriterende å bli straffet hvis man er den som blir dyttet borti, da selv de minste straffesekundene kan ødelegge et løp.
Litt ekstra dumt blir det også at å kjøre fine og ordentlige løp har innvirkning på en helt egen Sportsmanship Rating som bestemmer om du kan øke din Driver Rating. I hvert eneste race har du mulighet til å øke eller senke sportslighetsnivået ditt, og kjører du pent og holder deg unna andres lakk vil du øke SR-nivået ditt relativt kjapt.
Gran Turismo Sport vil imidlertid ha deg til å ikke dulte borti andre, samtidig som du ikke lar andre dytte i deg. Ideen er at man ikke skal blokkere for motstandere i det de prøver å kjøre forbi, men det blir litt tåpelig når man mister SR-poeng for å bli krasjet i. Det er ikke alltid like enkelt å ikke blokkere for andre, som for eksempel i svinger eller når ting går kjapt for seg. Dessverre er dette med på å gjøre en ellers spennende opplevelse tidvis i overkant frustrerende, og det er leit at man enten må ha å gjøre med total anarki i Forza 7, eller trafikkpolitiet i Gran Turismo Sport.
Konklusjon
Jeg er svært delt i min mening om Gran Turismo Sport, men jeg kan nøye meg med kunnskapen om at det ikke er jeg som gjør det vanskelig. For ved å by på helt fantastisk kjøring, vakre biler og nydelige baner, men å samtidig være grådig med et magert innhold, rare regler for sportslig adferd og «online-only»-spilling, er det nesten like enkelt å anbefale Gran Turismo Sport som det er å gjøre det motsatte. For dem som hungrer etter nydelig racing og er klar over manglene, er Gran Turismo Sport spillet jeg ville pekt ut om du eier en PlayStation 4 i dag, men om du også eier en Xbox One blir spørsmålet plutselig vanskeligere.
Gran Turismo Sport er et spill jeg har hatt det morsomt med, men jeg må innrømme at jeg allerede nå våger å se frem til en mer fullverdig opplevelse i et potensielt Gran Turismo 7.
Gran Turismo Sport er tilgjengelig på PlayStation 4 (testet på PlayStation 4 Pro).
