Forza-serien fortsetter sin årlige runddans, og der vi i fjor fikk kose oss med seriøs simulering i Forza Motorsport 6, er det i år nok en gang tid for å slippe løs håret og leke seg med sidespranget Horizon. Årets utgave er det tredje Horizon-spillet på seks år, og selv om relativt lite har endret seg siden det sør-franske eventyret som var Forza Horizon 2, er det fortsatt stor stas å leke råtass i frie omgivelser og noen av verdens tøffeste biler.
Typisk Horizon
Forza Horizon 3 er likevel litt annerledes, og en av de største endringene merker man allerede før man setter seg bak det virtuelle rattet. Denne gangen befinner vi oss i hjertet av Australia, og i anledning turen til den andre siden av kloden har vi plutselig inntatt rollen som festivalsjef og lederskikkelse.
Man ser dermed den titulære Horizon-festivalen fra et litt annet synspunkt. Nå er man ikke lenger en bilglad jypling som utelukkende kjører for å være raskest – i stedet er man en bilglad jypling som kjører for å forkynne det glade festivalbudskap til så mange australiere som overhodet mulig.
Dette gjør man jo selvfølgelig ved å kjøre bil – raskt, lekent, elegant og vågalt – og rent praktisk er det derfor ikke så altfor stor forskjell på livet som jypling og livet som sjef. Bilkjøringen er fortsatt en typisk blanding mellom arkade og simulator, hvor hver bil kontrolleres med like deler tyngde og enkelhet. Dette er noe vi vet at disse utviklerne mestrer, og det er like deilig som alltid å suse gjennom bykjerner og nedover landeveier i Horizon 3.
Faktisk er det veldig deilig til tider, og stort sett sitter man alltid med en god følelse i magen når man spiller Forza Horizon 3. Musikken er også med på å bidra til den solide stemningen, noe som ikke er så rart siden Horizon-festivalen tross alt er like mye en musikkfestival som det er en bilfestival, og lydsporet holder meget god stand.
Man får tidlig velge blant et utvalg distinkte radiokanaler man kan abonnere på, og her er det stort sett noe for enhver smak. Da er det fint å kunne variere, med Grieg på morgenkvisten, DMX til ettermiddagsløpet og en dose skikkelig stram drum 'n' bass til kvelds. Stort bedre blir det egentlig ikke, spesielt når musikk og bilkjøring løfter hverandre opp og henger seg på hverandre – da sitter godfølelsen ekstra tett på kroppen.
Alt øyet kan se
Australia er også et spennende sted, og spillets åpningsløp er et godt eksempel på den enkle, behagelige kjøregleden det lille kontinentet har å by på: Her går ferden fra Lamborghini, asfalt og skogskledde fjelltrakter, til glitrende strender, grusveier og et monster av en offroad-bil. Spillets univers presenterer seg øyeblikkelig som et stort, åpent og innbydende sted å være, og spillets grafikk er helt klart med på disse notene.
Det formelig flommer over av vakre ting å se på i Forza Horizon 3, og stort sett alt spillet har å vise fram er av ypperlig visuell kvalitet.
Dette gjelder kanskje dobbelt for de mange bilene man kan velge mellom, og både gamle Toyota-er og høymoderne Chevrolet-er får sin tid i rampelyset. Selv falt jeg tidlig pladask for en Dodge Charger fra 1969 (med tidsriktige malingstrøk), før jeg senere i spillet fikk øynene opp for både Lamborghini Aventador og en sprek Ferrari.
Veien gjennom spillet har en ganske tydelig kurve, hvor man begynner med relativt rolige kjøretøy, for så å bygge seg sakte, men sikkert oppover i hierarkiet. Man blir likevel stadig påminnet at det alltid er flere biler å teste ut, og de ulike oppdragstypene krever ofte at man kjører både gamle og nye doninger om hverandre.
Festivalpondus
Nøyaktig hva man gjør til enhver tid, står man imidlertid stort sett fritt til å velge selv. Som festivalsjef har man tross alt opparbeidet seg en viss pondus i dette bilmiljøet, og den anonyme hovedpersonen er da med på å bestemme hvilke løp som skal gjennomføres, når på dagen de foregår, hvor mange runder man skal kjøre, og så videre.
Dette er vel og bra, men jeg skulle gjerne sett at spillet ga meg enda litt friere tøyler. En stor del av Horizon 3 handler nemlig om å utvide musikkfestivalen: Når man har tiltrukket seg nok nye tilhengere er det på tide å flytte festivitetene videre innover i landet, og slik skal man sakte, men sikkert erobre hele Australia. Ideen er god den, men dessverre bare på papiret.
I realiteten er det hele litt annerledes, og når de ulike løpene og aktivitetene spillet byr på er låst bak disse festivalutvidelsene, er dette med på å aktivt begrense spillerens frihet.
Hele Australia ligger for liksom mine hjul, men jeg kan ikke dra til ørkenen langt opp i nord før jeg har rotet rundt omkring langs strendene og regnskogen i sør i mange herrens timer. Eller, jeg kan kjøre dit, men det er ikke noe å gjøre der – dette følger først og fremst med når festivalen dukker opp i området. Det gir kanskje mening på sett og vis, men som et resultat føles deler av spillverdenen tom og innholdsløs for store deler av spillet.
Av og til er det riktignok greit å bare kjøre omkring for moro skyld, og spillets nye konvoifunksjon (som lar deg huke tak i andre datastyrte råkjørere og legge ut på landeveistur med disse) er med på å gjøre disse spontane kjøreturene litt mer interessante. Det blir likevel litt meningsløst i lengden, og jeg savner flere oppdrag der jeg er, ikke der spillet mener jeg bør være.
Jeg savner flere oppdrag der jeg er, ikke der spillet mener jeg bør være.
Spillets flerspillerdel er litt mer åpen og avslappet på disse områdene, og sammen med en rekke andre spillere kan man farte rundt og gjøre stort sett som man vil, hvor man vil. Man kan også spille kampanjedelen i samarbeidsmodus med én annen spiller, og mange av mine klagesanger hadde nok fått en litt annen tone hvis jeg utelukkende spilte med andre spillere via internett. Stort sett tilbragte jeg derimot tiden i Australia i ensomhet.
Ikke for det, Microsofts merkelige «drivatar»-funksjon lever fortsatt i beste velgående, og slik forsøkte spillet i hvert fall å gi meg et inntrykk av at jeg ikke var helt, mutters alene. Og stort sett var det helt, helt greit å få være litt i fred – vi hadde vel alle hatt godt av en ferietur til bushen.
Konklusjon
Jeg har storkost meg med Forza Horizon 3, og jeg ser ikke helt for meg at noen kan virkelig mislike det Playground Games har satt sammen her. Til det er spillets stil for fargerik og lystig, mens sammensetningen av høyoktan fartsrus og musikalske kraftsalver sender gode vibber stort sett hele tiden.
Noen irritasjoner har spillet riktignok, deriblant en veldig restriktiv og langsom progresjon, og dette ødelegger helt klart noe av gleden her og der.
Likevel finner man seg fort fastlåst i timeslange bilturer, og jeg tok meg selv i å spille i flere timer etter at jeg opprinnelig hadde planlagt å skru av Xbox-en. Dette er takket være spillets mange unike aktiviteter, som til tross for å bestå av litt for mange billøp, er stort sett veldig spennende og varierte. Jeg skulle kanskje sett færre irriterende «bucket list»-utfordringer, men ellers går disse en finfin balansegang mellom utfordring og underholdning.
Utenom dette er Horizon 3 et typisk Forza Horizon-spill, noe som er både bra og dårlig. Bra fordi man får det man forventer, med raske, lettstyrlige biler og mye pent å se på langs veikanten – dårlig fordi det er veldig likt Forza Horizon 2, med få virkelige nyheter. Og jeg tror kanskje jeg likte forgjengeren et lite hakk bedre.
Akkurat det siste gjenstår riktignok å se, for det er fortsatt utrolig mye jeg har igjen å utforske, kjøre og oppleve i Forza Horizon 3. Dette er et bilspill som bare gir og gir, og jeg tar med glede imot det meste av det jeg kan få, om enn ikke alt.
Forza Horizon 3 slippes på Xbox One og Windows 10 den 27. september. Vil du ha et lignende bilspill på andre plattformer, kan vi godt anbefale Burnout Paradise eller The Crew. Sistnevnte er for øvrig gratis på PC i disse dager.
Alle bildene i anmeldelsen, bortsett fra toppbildet, er tatt av anmelder i Forza Horizon 3s fotomodus. Forza Horizon 3 er også ute til Windows 27. september, og har man kjøpt én av versjonene har man begge. Vi har ikke fått testet Windows-versjonen.
