Intelligent Systems, utvikleren av den taktiske japanske rollespillserien Fire Emblem, har ikke ligget på latsiden etter at de lanserte den ekstremt ambisiøse tredelte sagaen Fire Emblem Fates for to år siden. Allerede nå er et nytt innslag i serien her.
Fire Emblem Echoes: Shadows of Valentia er riktig nok litt annerledes, da det er snakk om en nyutgivelse, eller rettere sagt en nytolkning av Fire Emblem Gaiden, som kom ut til Famicom (Japans versjon av NES) i 1992. I likhet med resten av Fire Emblem-serien, var Gaiden aldri tilgjengelig i Vesten før den store spillerbasen til Super Smash Bros. Melee ble nysgjerrige på hva disse kjekke guttene, Marth og Roy, holdt på med når de ikke var opptatt med å denge Mario og Captain Falcon.
Gaiden er nok det sorte fåret i Fire Emblem-familien, da det sjeldent snakkes om som et av seriens høydepunkt. Det var det andre Fire Emblem-kapitlet, og det siste spillet som ble utviklet til den aldrende Famicom-konsollen. Gaiden var plassert i samme verden som forgjengeren Fire Emblem: Shadow Dragon and the Blade of Light, men i motsetning til forgjengeren benyttet Gaiden et verdenskart for å flytte spilleren gjennom verdenen.
Selv om Echoes: Shadows of Valentia bygger på Gaiden, er dette nesten umulig se med det blotte øye. Intelligent System har oppdatert Gaiden visuelt og mekanisk til det nivået vi er blitt vant med gjennom de nyeste innslagene i serien, og føles derfor på de aller fleste områder ut som et helt nytt spill. Utviklerne har også selv sagt at Echoes: Shadows of Valentia skal betraktes som et nytt spill, og ikke som en ny utgave av et gammelt spill.
Tynn og utdatert historie
Echoes handler om barndomsvennene Alm og Celica, som blir fraskilt som et resultat av krigen som herjer. Så snart Alm blir eldre, setter han ut på en reise for å bekjempe det tyranniske veldet som truer freden, og for å forhåpentligvis finne ungdomskjæresten sin samtidig. Stort mer er det vel egentlig ikke å si, da historien er utrolig tynn, overfladisk og forutsigbar. Det skjer selvsagt ting underveis; Alm rekrutterer i kjent stil nye rollefigurer til reisefølget på veien, og historien tar enkelt vendinger ved et par anledninger, men disse er såpass forutsigbare, slik at historien egentlig aldri klarer å engasjere.
Det er gjennom nettopp historien at Echoes: Shadows of Valentia blir fersket i å ikke være basert på et nyere spill. Historien er nemlig i alt for stor grad preget av klisjeer og velkjente troper fra japanske rollespill. Derfor blir det nok vanskelig å knytte bånd til noen av rollefigurene, selv om Echoes, i likhet med samtlige andre spill i serien, legger opp til dette gjennom både historie og kampsystemet, hvor man gjerne blir litt ekstra glad i de rollefigurere som viser seg nyttig i kamp og som samtidig har en interessant personlighet. Problemet i Echoes er at ingen av rollefigurene har spesielt interessante personligheter.
I en tidsalder hvor japanske rollespill, inkludert Fire Emblem-serien, har kommet seg forbi klisjépregede manus, føles manuset i Echoes som et stort steg tilbake. I et spill som ellers er såpass oppdatert og moderne, er det rart at Intelligent Systems ikke gjorde mer for å endre eller oppdatere historien i spillet slik at den samsvarer med standarden som studioet har klart å nå med spill som FIre Emblem: Awakening og Fates-trilogien.
Like gode kamper som alltid
På en måte er historien i et Fire Emblem-spill særdeles viktig. Den er tross alt limet som binder alle kampene sammen og gir de en kontekst. På en annen måte er kampsystemet i Fire Emblem så utrolig dypt og tilfredsstillende, slik at man i kampens hete simpelthen gleder over å kjempe, og bryr seg derfor ikke om at historien er forholdsvis tam.
Det turbaserte strategisystemet er såpass dypt, men samtidig så enkelt å forstå. Spilleren og motstanderen bytter på å flytte krigerne sine rundt på kartet, og man må ta hensyn til terreng og til hvor mange sektorer unna man befinner seg motstanderen. Krigere kan angripe, bruke gjenstander eller kapre forsyninger for å gi mer helse til laget sitt.
Forberedelser er mer enn halve kampen, da krigerne må gis riktig utstyr og klasser i forhold til sine styrker og svakheter. Det gjelder å ha et balansert kompani med infanteri, magikere, helbredere og bueskyttere. Med dårlig planlegging vil kampene bli seige, og man vil miste krigerne som faller for godt (hvis man spiller i klassisk modus, vel og merke).
Fire Emblem har alltid vært meget god på å lære spilleren kampsystemet gjennom flere kontrollerte kamper i starten, og ikke gjennom kronglete menyer med knappekommandoer, eller gjennom lange pratesekvenser. I starten føler man seg temmelig grønn og håpløs, og når det hele er over føler man seg som et taktisk geni, og dette er også ivaretatt i Echoes. Det er liten tvil om at kampene er spillets sterkeste side.
For de over gjennomsnittlig interesserte
Fire Emblem Echoes: Shadows of Valentia byr også på en markant ny spillmekanikk I form av utforsking av grotter. Dette foregår i tredjeperson med kameraet bak den spillerstyrte figuren, hvor målet er å ta seg gjennom grotten mens man samler på gjenstander og kjemper kamper mot banditter og andre slemminger. Dette flyter godt og føles som et friskt tilskudd til serien.
Problemet er at denne mekanikken befinner seg i et spill som også har velkjente Fire Emblem-mekanikker som verdenskartet og utforskning av statiske bakgrunner for å samle gjenstander og prate med folk. Derfor blir det rett og slett litt vel mange metoder for bevegelse og utforskning i samme spill. Fri utforsking slik vi finner i grottesekvensene, føles ut som det neste steget serien bør ta i moderniseringsprosessen sin, da dette vil fjerne mye av den tiden spillene bruker på å bytte mellom verdenskart, mikrokart og kampskjermen.
Det er tydelig at Shadows of Valentia er et spill for de som er over gjennomsnittlig opptatt av Fire Emblem. Dette blir spesielt tydelig i løpet av spillets andre halvdel, hvor det dukker opp noen ekstremt lange grottesekvenser med mange kamper, og uten mulighet for å lagre fremgangen. Vanskelighetsgraden blir her skrudd opp markant, og disse grottesekvensene føles ut som noe vi kunne ha funnet i en egen hardhaus-modus, eller i neste gjennomspilling – ikke som en del av hovedspillet.
Likevel vil nok størsteparten av de som befinner seg i spillets målgruppe sette pris på denne utfordringen, da et av argumentene mot noen av de nyere spillene i serien er at de ikke har vært spesielt utfordrende.
Konklusjon
Fire Emblem Echoes: Shadows of Valentia er ikke å anbefale for spillere som er nye til serien. Nybegynnere vil nok få både en mykere innføring og en mer interessant første opplevelse hvis de begynner på for eksempel Fire Emblem: Awakening eller Fire Emblem Fates: Birthright.
For innbitte spillere vil derimot dette spillet bli en fornøyelig opplevelse. Lengden på spillet, og dets lange, seige grotteseksjoner vil nok appellere til de som anser seg som rimelig dyktige i Fire Emblem, i tillegg til at Echoes har veldig gode belønninger på vent for de som fullfører reisen hundre prosent. Her vil våpen- og skatthungeren virkelig bli tilfredsstilt.
Alt i alt er denne utgivelsen et sikkert kjøp for de som ikke får nok av kampene i Fire Emblem. Rent mekanisk har Intelligent Systems gjort en upåklagelig jobb med å oppdatere Gaiden til moderne Fire Emblem-standarder, men den alt for forutsigbare og påtatte historien gjør det vanskelig å bli dypere følelsesmessig investert i begivenhetene. Derfor kan ikke dette på noen måte anses som et essensielt Fire Emblem-spill.
Conquest og Birthright, som utgjør hoveddelen av trilogien Fire Emblem Fates, er begge langt bedre spill enn Shadows of Valentia. 2017 har også gitt oss glimrende japanske rollespill som Nier: Automata og Persona 5.
