Det har vist seg å vært en utfordring å anmelde FIFA 18. Hva skal man egentlig si? Man spiller fotball. Ferdig med saken. Fristelsen for å kjøre en dekonstruksjonistisk spillanmeldelse har vært større enn noen gang, men det blir kanskje som latskap å regne.
FIFA-maskineriet ruller altsål videre med nok en årlig utgivelse. Når det gjelder progresjon fra år til år, investerer utviklerne i EA Canada omtrent like mye kreativitet og kjærlighet inn i hver nye utgivelse som Michael Bay investerer i Transformers-filmene.
Samme moroa, år etter år
For meg er FIFA-serien er som følgende: Et herlig, forholdsvis tanketomt tidsfordriv når jeg spiller alene – som kan munne ut i ekstremt intense oppgjør så snart kompiser eller fremmede over nettet utfordrer til kamp. FIFA er aldri spill jeg skryter av eller trekker frem som noe jeg bedriver mye, men spill som jeg likevel bruker alt for mye tid på.
For min del har karrieremodus alltid vært stjernen i FIFA-spillene. Det slutter aldri å være morsomt å bygge opp sitt eget lag gjennom utallige sesonger, helt til lagoppstillingen tilsvarer spillermateriale man ellers kun får på laget sitt i drømmeland.
Karriere er kanskje modusen som har fått den største oppussingen fra tidligere spill, med ryddigere menyer, større fokus på økonomisk drift og egne mellomsekvenser for overgangs- og kontraksforhandlinger, hvor du ser din manager-figur forhandle med managere, agenter og spillere for å oppnå de beste betingelsene for deg og klubben din.
Viktig hvis klubben din har lite penger, men fullstendig unødvendig hvis du styrer en klubb med en stor pengesekk. Sekvensene er morsomme i starten, men blir veldig fort irriterende, da de spiser opp tid du mest sannsynlig heller vil bruke på å spille kampene – noe som gjør at du sikkert vil hoppe over dem etter de første par sekvensene.
En litt bedre Hunter
Da The Journey først ble annonsert som del av fjorårets utgave, ble jeg skikkelig spent. Endelig skulle vi få oppleve hvordan det faktisk er å være fotballproff på høyeste nivå. Presset i garderoben, ueningheten med manageren, lønnsforhandlingene og de intense treningene skulle nå endelig bli en realitet i et FIFA-spill. Jeg gledet meg til å løpe rundt på Old Trafford, kjøpe meg fem sportsbiler, kaste vannballonger på vaktmesteren og flørte med kona til manageren. Noen eksentriske friheter må man jo kunne unne seg som overbetalt idrettsstjerne.
Men nei, det viste seg at The Journey var en temmelig kjedelig, tett regissert opplevelse med Mass Effect-lignende valg som viste seg å ha minimal innvirkning på historiens gang. Denne gangen har man dog noe større frihet til å velge Alex Hunters skjebne, og kan blant annet endre opp med å sende ham til blant annet spansk eller brasiliansk fotball.
Forsøket på å gjøre TV-intervjuer og garderobeprat til HBO-materiale er temmelig håpløst, ettersom vår helt Hunter fremdeles er fullstendig blottet for personlighet og sjarm. Derfor når ikke dramaturgien akkurat høydene til Game of Thrones eller Twin Peaks, men The Journey er fremdeles en fin avveksling fra det samme gamle. Hunters andre sesong som proff føles ikke fullt så tett regissert som den forrige, og man får følelsen av at valgene underveis har større innvirkning på hvor man står på slutten av sesongen.
Kun én sesong med The Journey i hele spillet høres kanskje lite ut, men kampene Alex Hunter spiller er ispedd treningskamper og en og annen overraskelse hva gameplay angår. Derfor er det ikke utelukkende snakk om å spille kamp, gjennomføre en mellomsekvens med ett eller to veivalg, og så spille kamp igjen. Misforstå meg rett; The Journey er monotont, men ikke så monotont som det kunne vært. Derfor er også én sesong mer enn nok av Alex Hunter og vennene hans per spill.
Lite nytt, men noen finjusteringer
Jeg husker da utviklerne faktisk forsøkte å innføre nye elementer i selve kampene, og gjerne var dette selve trekkplasteret og motivasjonen for å kjøpe nok en ny utgave av FIFA. Jeg husker utsagn som «i år har vi forbedret pasningene», «i år har vi endret ballfysikken» eller «nå blir ethvert hjørnespark en brytekamp».
Det var kanskje ikke store omveltninger sett i det store og hele, men det var i det minste forsøk på å føre serien videre rent spillmekanisk. Nå, og egentlig helt siden FIFA 11, virker det som om EA Sports har bestemt seg for at selve kampene ikke skal tukles mer med. At de er fornøyde med kjernemekanikkene, er selvsagt helt forståelig, men da blir det veldig lite nytt å melde om selve spillingen, som naturlig nok er kjernen i alle fotballspill.
Jeg har lagt merke til snakk om forbedret AI og forbedrede pasninger. Dette stemmer ganske godt, uten at spillet gjør deg oppmerksom på at disse tingene har blitt bedre.
Med tanke på AI virker det som om det nå er vanskeligere å bare løpe rundt og forbi forsvarere på vei til mål. Selv på lavere vanskelighetsgrader er motstandere nå mye bedre til å presse ballfører med fysikk – og gjerne med to spillere om gangen – slik at selv muskelberg som Lukaku og Ibrahimovic må jobbe hardt for å holde på ballen. Med tanke på hvor fysisk spesielt den engelske fotballen er blitt, er dette en meget riktig justering å implementere.
Pasninger i FIFA 18 ser i mindre grad enn i tidligere utgaver til å gå i hytt og vær når man spiller med pasningshjelpen skrudd på. Jeg har i det minste opplevd veldig lite av det, mens i tidligere spill ble jeg ofte straffet for å ha hjelpen på – gjerne i form av at pasninger kunne gå bakover, flaue én meter foran ballfører, eller tilbake til egen keeper når jeg rett og slett bare ville spille en pasning til neste spiller oppover på banen, så dette er også en kjærkommen finjustering. Å ha pasningshjelpen slått av er selvsagt fremdeles valget for de som er så dyktige at de klarer å slå lissepasninger i blinde.
Hva faktiske nyheter angår, kan jeg melde om at du nå kan spille i den tyske Bundesligaens tredje nivå, og du kan spille som Saudi-Arabia, New Zealand og Island på landslagsnivå. Sistnevnte er faktisk et velkomment tilskudd, da det ikke finnes noe barskere fotballag enn Island der ute! I tillegg innfører FIFA 18 «Quick Subs», som gjør at du kan bytte spillere uten å gå inn i pausemenyen først. Veldig nyttig når man vil holde på innlevelsen og ikke går inn i menyene midt i kampens hete.
Ellers heter Ultimate Team Legends nå Icons, og det er lagt til noen nye kort. Her er likevel den største nyheten «Squad battles», hvor man kan spille mot andre spilleres UT-lag uten å være logget på serverne. Ellers fungerer dette som vanlig Ultimate Team og nye Icons, og det fungerer godt, uten at det bidrar nevneverdig til totalopplevelsen.
Konklusjon
Alt i alt er FIFA 18 en meget pen, pyntlig og kjedelig pakke. Dette er godt mulig det beste FIFA-spillet på veldig lenge, men det er jammen vanskelig å si med sikkerhet, fordi endringene utviklerne gjør fra år til år har begynt å bli såpass minimale at de rett og slett er vanskelig å spore.
Annet enn The Journey virker det som om EA Sports har sluttet å prøve seg på nye spillmodi. Derfor virker FIFA 18 til syvende og sist som et temmelig overfladisk spill som gir oss akkurat det som er nødvendig, og ikke stort mer.
Hvis du har investert veldig mange timer i FIFA 17, kommer du til å føle minimalt med endringer og tilskudd når du begynner på FIFA 18. Det blir i stedet litt som å betale den årlige lisensen for å få lov til å fortsette å spille med oppdaterte lag og servere. Derfor kan godt dette bli din frisesong hvor du ikke kjøper årets utgivelse.
Hvis du derimot har tatt noen sesonger med fri fra serien, er FIFA 18 et godt sted å begynne på igjen. En noe oppgradert karrieremodus, en litt bedre sesong med The Journey og en litt mer innholdsrik Ultimate Team-modus, gir oss et FIFA som godt mulig er det beste som er laget, men når forandringene nå ser ut til å bli mindre og mindre for hvert år, er det vanskelig å juble høyt for akkurat det.
For å konkludere har FIFA-serien aldri vært bedre, men heller aldri kjedeligere, enn akkurat nå. God sesong!
FIFA 18 er ute til PlayStation 4 (testet på en vanlig PlayStation 4), Xbox One, Switch og PC 29. september.
