Juratiden, den ville vesten, det ytre rom – mulighetene for Far Cry-serien virket formelig endeløse da utvikler Ubisoft så til fansen for inspirasjon etter Far Cry 4. Seriens velkjente formel kan jo tross alt passe inn hvor det enn måtte være, og etter flere oppdagelsesferder i skog-, fjell- og jungeltette strøk, hadde det nok gjort seg med et avbrekk i andre omgivelser.
I stedet får vi servert det som føles som mer av det samme i Far Cry Primal. Det nyeste spillet i serien tar oss riktignok med tilbake til steinalderen, men rent visuelt minner opplevelsen urovekkende mye om Far Cry 4s Nepal.
Derfor er det en litt slukøret og småskuffet spillanmelder som tilbringer sine første timer i år 10000 før Kristus. Det tar likevel ikke lang tid før Far Cry Primal utvikler seg til å bli så mye mer, og med et langt større fokus på ville dyr, oppdagelse og overlevelse, blir det vanskelig å ikke forelske seg litt i livet som steinalderens konge.
Et overlevelsesspill?
Men det begynner altså noe tregt, og det til tross for at spillet kaster deg direkte inn i handlingen. En filmsekvens viser hvordan tiden elegant spoles 12000 år tilbake, og plutselig våkner man opp i mammutenes hjemland. Man trer her inn i rollen som Takkar, en ung og lovende jegerskikkelse på vei til det mystiske landet Oros. I utgangspunktet er man på jakt med en gruppe likesinnede steinalderkumpaner, men så ender man til syvende og sist opp alene.
Den første dagen og natten blir dermed en spennende opplevelse, hvor man må samle inn kvist og jakte på dyr for å overleve. I utkanten av vår provisoriske leirplass har en sabeltanntiger satt opp vaktpost, og stemningen er ganske anspent.
Natten faller på, og spillet benytter anledningen til å lære deg om verdien av ild, både som beskyttelse mot de kjølige strøkene i Oros, men også som et forsvar mot de farligste dyrene – de som bare kommer ut nettopp om natten.
Og allerede her prøver Primal forsøksvis å vise en litt annerledes side av Far Cry-formelen – nå handler det nemlig mye mer om det å faktisk overleve i villmarken, og til tider er dette nesten på høyde med spilltitler som Rust og ARK: Survival Evolved. Vel, bare nesten. Man må fortsatt samle inn planter og kjøtt til langt ut i spillet, men Primal måler aldri slike ting som sult, tørste og søvn.
I stedet bruker man gjenstandene man finner til å helbrede sår, oppgradere våpen og ferdigheter, samt videreutvikle hyttene i landsbyen sin.
Flokkmentalitet
For med din hjelp overlever nemlig Takkar reisen til Oros, og her får vi vårt aller første møte med stammefolket som bor her. Den merkverdige samlerkvinnen Sayla er følgelig en del av den lokale Wenja-stammen, og som stammens bortkomne frelser, blir det opp til Takkar å samle folket sitt.
På andre siden av kampen om Oros finner vi en rekke andre folkeslag, alle med distinktive og særegne lederskikkelser og egenskaper. Historien kaster deg i strupen på disse folkeslagene, mens du underveis snubler over stadig nye Wenja-folk. Fortellingen minner sånn sett ganske mye om handlingen fra Far Cry 4, hvor man også var en utvalgt ungvalp som havnet i konflikt med krefter som var langt større enn seg selv.
I motsetning til forgjengerspillet, mangler imidlertid Primal en god del sjarme og egenart. De forskjellige stammefolkene er unike og interessante nok i og for seg selv, men ingen av de når coverguttene Pagan Min og Vaas til knærne. Som et resultat mangler historien brodd og særegenhet.
Til tider merker jeg likevel at jeg blir revet med av figurene og deres fremtoning. Utviklerne har gjort en god jobb med å bringe steinaldermennesker til live, og huletegninger, eksotiske danser og krokete steinalderspråk bidrar til å skape en helt unik stemning.
Guds frie natur
Spillets univers, med tilhørende natur, dyreliv og bortgjemte hemmeligheter hjelper også langt på vei for å gjøre opplevelsen minneverdig og spennende. Fra første sekund merker man at Oros er et farlig sted å være – de skogkledde omgivelsene i sør danner et mektig grunnlag for oppdagelsesferden man begir seg ut på.
Verdenskartet er digert, og man begynner med både blanke ark og fargestifter til – sistnevnte selvfølgelig for å fylle ut det som mangler underveis.
De første par skrittene utenfor landsbyen nøler jeg litt, og det hele virker svært overveldende til å begynne med. Vi har nettopp fått i oppdrag å samle inn et par urter til Sayla, men dette forsvinner fort ut av hodet mitt i møte med verdenen rundt meg. En elv renner bedagelig gjennom omgivelsene, mens en flokk med geiter gresser rett over åskammen; solen skinner ubarmhjertig skarpt gjennom trekronene over meg; og på den andre siden av elven får jeg øye på en annen huleboer.
Jeg oppdager fort at vedkommende ikke er av det vennlige slaget – måten han kontinuerlig banker hull i hodet på en av våre mange Wenja-brødre er en klar pekepinn på nettopp dette. Dette må nesten være en av de barbariske menneskene fra Udam-stammen, og uten å legge merke til det inntar jeg Far Cry-modus: Ned på kne, fram med klubba og listende, stadig nærmere fienden.
Skallen hans sprekker med et gyselig, men tilfredsstillende knas, og jeg nikker fornøyd. Dette er fortsatt Far Cry.
Ikke bare i måten spillet er satt sammen på, men også i hvordan man faktisk spiller. Sant nok har maskingevær og granater måttet vike for spyd og bikube-bomber, men i praksis føles det veldig likt. Kampsystemet er tilsvarende tilgjengelig og fornøyelig å leke seg med, mens det å snike fortsatt er en uvurderlig taktikk i møte med fiendens baser og utposter.
Fabeldyr og hvor de er å finne
Til tider blir det nesten litt for likt, noe man spesielt kan merke på måten mange av animasjonene er bortimot uendret fra Far Cry 3s dager. Det burde vært litt mer nytt her.
Det som derimot bøter på mange av ønskene om store endringer, er spillets tidligere nevnte dyreliv. Dyr befinner seg nemlig overalt i Far Cry Primal, og ikke bare kan man jakte på og spise disse skapningene – man kan også temme de. Dyretemmerdelen av spillet er den virkelig store nyheten, og som seg hør og bør er dette et fantastisk tilskudd til serien.
Takket være Takkars (over)naturlige egenskaper til å roe ned og bli venn med ulike villdyr, kan man nemlig samle på og bruke steinalderens mange beist til egen nytte. Ulv, bjørn, løve, ja sågar grevling – alle kan bli en del av gjengen din, og som en forhistorisk utgave av Pokémon kan man tilkalle disse etter ønske og la de hjelpe til i kamp. Veldig kjekt når man må banke opp over tjue huleboere om gangen.
Dyrene ser også fabelaktige ut, og det er kanskje disse figurene som har mest personlighet i spillet. Jeg syntes i hvert fall det var vanskelig å ikke bli glad i sabeltanntigeren jeg møtte en dag i skogen; snakke beroligende til hulebjørnen jeg tidligere måtte kjempe for å temme; eller bare gi et passende navn til den første ulven jeg ble kompis med: «Selvfølgelig heter han Ulf!»
Konklusjon
På mange måter er Far Cry Primal bare mer av det serien har gjort tidligere: Ta en spennende setting, fyll omgivelsene med fiendebaser og hemmelige skatter, og pøs på med store doser galskap og tilfeldigheter. Resultatet snakker som regel alltid for seg selv, med fornøyelige mekanikker og interessante historier som dukker opp underveis.
Forskjellen med Primal blir da at Ubisoft nå har gjort dette to ganger tidligere, og sammenlignet med spill nummer tre og fire i serien blir det liksom ikke det helt store spranget. Nepal og Rook Islands skoger og jungler ligner mye på steinaldersettingen, og tidlig i spillet er det vanskelig å ikke ville ha mer nytt.
Men jo mer man spiller, desto mer oppdager man hvordan Primal faktisk skiller seg fra forgjengerne. De grunnleggende mekanikkene er mye de samme, med velfungerende slåssing og sniking, men utover dette er spillet langt mer fokusert på det å utforske og det å overleve i steinalderens villmark. Det er en forfriskende endring i det lange løp, og spesielt når man ser nyhetene sammen med spillets muligheter for å jakte på og temme et stort arsenal av ville dyr.
Historien er litt svak, og figurene mangler mye for å nå opp til Pagan Min og Vaas, men sett over ett er universet og settingen så herlig gjennomført at det er vanskelig å ikke like Far Cry Primal for det det prøver, og stort sett lykkes med, å være.
Har du fortsatt til gode å spille et eneste spill i Far Cry-serien, er Primal helt klart et godt sted å begynne. Hvis ikke anbefaler vi gjerne også både nummer tre og fire i rekken.
