DOOM var et av de aller beste spillene i 2016. Rå, blodig og høyoktans action med et suverent lydspor gjorde at den klassiske spillserien endelig var tilbake på toppen.
Siden det ble bekreftet at DOOM Eternal var under utvikling, har jeg gledet meg. Enda større, mer demoner og flere våpen var noen av trekkplastrene det ble snakket om, og hver eneste trailer og snutt fra spillet så suveren ut.
Nå, på den andre siden av en DOOM Eternal-gjennomspilling, tror jeg jaggu at jeg har fått litt mer hår på kassa. iD Software har smurt på tjukt og godt, og gitt oss enda en actionperle.
Til helvete og tilbake
Slayer må redde verden, som så ofte før, denne gangen ved å ta livet av tre erkeprester som lager ugang i verden. Som i det forrige spillet i serien fortelles det en historie om helvete, demoer og mennesker, og den evige kampen mellom godt og ondt. Plassert midt oppi denne salaten står du, armert med nye våpen, en litt kulere rustning og nye måter å drepe på.
DOOM Eternal kaster deg rett inn i smørja, og etter kort tid skyter, hakker og slår du ihjel demoner over en lav sko. Det er ikke vi som er redd for monstrene i dette spillet, det er du som er monsteret. Tempoet er skyhøyt, du hopper, klatrer, gjør unnamanøvre og skyter. Du setter fyr på demoner, fryser demoner, hakker dem opp med kniven din, sprenger dem i fillebiter og tar livet av dem på de sykeste, mest brutale måtene. Og det er en deilig, blodig ballet få andre spillutviklere er i nærheten av å kopiere.
Kontrollene sitter som et skudd, de ulike evnene og våpnene dine fungerer akkurat som de skal, skytefølelsen er tung og perfekt, og demoene er varierte og vanskelige nok til at du hele tiden må følge med. Dette er ikke et spill du slapper av med, her er det fullt kjør fra start til slutt, med noen små pauser mellom hvert brett. Men det er ikke slitsomt, og ganske kjapt kom jeg inn i en eller annen sone med spillet. Alt flyter sammen, en granat her, et «Glory Kill» der, fryse noen fiender og få skjold, skyt en rakett på den farligste fienden og mose på videre.
Du har et par nye, kule evner å bruke som krydrer opplevelsen enda mer. Du har en flammekaster og en granatkaster på ryggen. Hvis du setter fyr på en demon og tar livet av den, dropper den rustningsbrikker. Fryser du demoene og dreper dem, dropper de helsebrikker hvis du trenger påfyll (med den rette oppgraderingen). Satt sammen med alle de kule, sjuke våpenene i spillet så blir kampene til en dans til slutt, der jeg er alfa og omega, og demoene bare står i veien.
Nye gadgets
Også oppgraderingssystemene i spillet har blitt forbedret og utvidet. Du kan oppgradere rustningen din med tre forskjellige effekter. Dette er alt fra raskere «Glory Kills» til å bremse tiden når du sikter mens du er i luften. Det er 15 ulike oppgraderinger totalt, og selv om det ikke er enorme oppgraderinger har det mye å si på spillestil og hva du vil oppnå i kampene. Du har også et oppgraderingshjul der du kan senke nedetiden på flammekaster og granater, du kan ta mindre skade fra eksplosjoner og diverse andre ting. Her er det flere valg å ta.
Alt du bruker av valuta og gjenstander for å oppgradere disse tingene samles i brettene. Noen får du i spesielle arena-utfordringer, andre plukker du bare opp underveis. Også her sitter alt sømløst sammen, og jeg opplevde aldri at spillet ble bremset av at jeg prøvde å få med meg mest mulig av alt som kunne samles på hvert brett.
Du kan selvsagt også oppgradere alle våpnene du får. Som i eneren gjøres dette ved å finne våpenstasjoner underveis i brettene. Den vanlige haglen kan da for eksempel også skyte granater hvis du holder høyre museknapp nede. Oppgraderer du denne videre får du et Mastery-mission som låser opp den siste oppgraderingen. Dette er stort sett å ta livet av en type demon på en spesifisert måte et gitt antall ganger.
Dette er også måten DOOM krydrer oppdragene dine på. I tillegg til et hovedmål har du utfordringer på hvert brett, utfordringer knyttet til våpen. Du har egne, separate kampscenarioer som gir en bonus, du har vanskelige Sentinel-brett gjemt unna på alle brett. Dette er egne nivåer med ekstra vanskelige kamper som gir deg spesielle oppgraderinger. Greier du alle får du også et konge våpen, så det er vel verdt utfordringen.
Alt dette kaoset kjører stabilt og stødig, og det virker som iD Software fortsatt vet hva de driver med. PC-versjonen er suveren, jeg har vel ikke møtt på en eneste feil eller kræsj, og bildefrekvensen holder seg stabil, selv i de mest kaotiske kampene. Visuelt er ikke spillet en voldsom oppgradering sammenlignet med forgjengeren, men nivåene du beveger deg i liker jeg hakket bedre. De er mer detaljert, større men samtidig ikke like uoversiktlige. Kartet er fortsatt ikke det beste, men også det er bedret denne gangen.
Som med forgjengeren er lydsporet også verdt å nevne. Det kjører den samme beinharde stilen, det blander seg sammen med gameplayet på en nydelig måte. Det er rett og slett en fryd, det passer perfekt til spillet og er helt sikkert noe jeg kommer til å høre på i lang tid forover. Komponist Mick Gordon får to tomler opp atter en gang. Lydbildet utover musikken holder også samme, høye nivået. De ulike våpnene har sine lyder, når du plukker opp helse eller rustning og kvalme, bløte lydeffekter når demonene eksploderer.
Konklusjon
DOOM Eternal er akkurat det spillet jeg håpet at det skulle være. Det har finpusset alt som var bra med det forrige spillet, lagt til en hel del nye elementer og sydd sammen et spill som river godt i magen.
Det er bånn gass, tung metallmusikk og svære demoner som eksploderer i en kakofoni av gørr og blod fra første sekund, og det slutter ikke før du er ferdig med historien. Nivådesignet er hakket bedre denne gangen, grensesnittet er forbedret og du har flere elementer og oppgraderinger å leke med.
Det at du kan styre selv hva fiendene slipper, være seg helse eller skjold, gjør mye med kampene. Kampsystemet er hakket vassere enn det forrige spillet på grunn av nettopp dette. Isgranaten og flammekasteren gjør sitt til at det kjennes nytt og bedre ut, sammen med et par meget heftige våpen.
DOOM Eternal er et rått spill. Jeg digger det, jeg blir sliten av det, men jeg vil ikke slutte å spille det.
Doom Eternal slippes til PC, PlayStation 4, Stadia og Xbox One 20. mars. En Nintendo Switch-versjon skal komme senere i år. Anmeldelsen er basert på PC-versjonen.
