Underholdningsmarkedet i dag ser ut til å være gjennomsyret av varulver, vampyrer og vandøde. Serier som The Walking Dead har gjort zombie-sjangeren enda mer populær enn før, og dette gjør seg også gjeldende i spill. Det er vel spesielt på spillmarkedet at zombienes appell er størst, for hvem liker vel ikke å slakte zombier?
Likevel kan det til tider bli for mye av det gode. Tequila Works har, som ferskt studio, valgt å satse på et zombie-spill i et mettet marked. Heldigvis ser ikke dette ut til å være et spesielt tradisjonelt spill som sådan. Det er et plattformspill som minner mer om Limbo enn Resident Evil, og som kanskje kan ha det som trengs for å friske opp sjangeren igjen.
I Seattles gater
Deadlight utspiller seg i den amerikanske storbyen Seattle. Her blir vi kjent med Randall, en skogvokter med hes stemme og et barkst ytre. Han er en av de få overlevende etter en zombieapokalypse, men har mistet familien sin i kaoset. Han vet ikke helt hvordan han ble adskilt fra de, men opplever innimellom tilbakeblikk hvor han husker bruddstykker av det som har skjedd.
I Deadlight løper du fremover på det todimensjonelle plan, og alt du ser av Randall er en mørk silhuett. Spillet byr samtidig på en rekke fantastiske og levende tredimensjonale bakgrunner der du kan se et Seattle i forfall, og jeg kunne ikke unngå å stoppe opp iblant for å studere herligheten. Underveis treffer vi skygger, som de vandøde kalles her. Disse fremstår, i likhet med Randall, som mørke silhuetter, men med djevelske, røde øyne. De dukker også opp i bakgrunnen, men du må ikke tro du er trygg av den grunn. Skyggene får øye på deg og begynner å bevege seg mot deg, og før du vet ordet av det er du overrumplet av dem. Her må man være både rask, smidig og stille.
Skogvokteren har ikke akkurat et massivt arsenal av våpen. Han må for det meste klare seg uten, og det er derfor viktig å unngå de vandøde så fremt det lar seg gjøre. Han er heldigvis en smidig fyr, og mye av tida går spillet ut på å klatre opp på hustak og slynge deg i telefonledninger for å komme deg unna de sultne skyggene. Et triks som kan benyttes er å lokke til seg zombiene ved at Randall roper eller plystrer. Noen ganger kan dette lure de inn i feller, eller gi deg sårt tiltrengt tid til å lure deg ut ei dør eller opp en stige for å komme unna.
Nøkkelen til overlevelse
Etter hvert som spillet utfolder seg får du tilgang på både øks og pistol, men begge disse fungerer best til å hakke eller skyte i stykker låser. Det å hamle opp med en vandød går som regel greit, men om det kommer en hel gruppe er du ferdig. Til og med om du har våpen. Du kan godt prøve å gyve løs på skumlingene med øksa, men du finner raskt ut at Randall blir sliten og går tom for stamina. Da er det fritt fram for zombiene å forsyne seg.
Pistolen er heller ikke særlig enkel å likvidere vandøde med. Siktingen er upresis og gjør det vanskelig å følge zombieregel nummer én, nemlig å alltid treffe hodet. I tillegg klumper de seg gjerne sammen når de kommer mot deg, og da er det enda mer håpløst.
Dessverre er det en god del ting som ikke fungerer helt som det skal her. Det virker som du er nødt til å ha perfekt timing og god flyt i mange sekvenser av spillet, og dette betyr at du er nødt til å prøve og feile en del. Etter hvert kommer Randall ned i kloakken til en snål type som kaller seg "Rat man". Fyren har funnet det for godt å lage ei slags hinderløype der nede, og denne må du selvfølgelig komme deg gjennom. Her er det en rekke feller, pigger og skumle vanndammer.
Noen steder i denne løypa var jeg nødt til å prøve meg fram, og det endte ofte med at Randall enten drukna eller ble et menneskelig grillspyd. Her er det tydelig at de har latt seg inspirere av klassikeren Prince of Persia, og det byr dessverre på mer frustrasjon enn glede. Det var ikke alltid like innlysende hva du måtte gjøre, og noen ganger hadde jeg så dårlig tid på meg at jeg var nødt til å tape noen ganger for å klare å lære meg timingen som måtte til for å gå videre.
Her skulle de lært av Limbo og gjort mer ut av gåteløsingen i stedet for å ha gjenbruk av de samme hindrene som de brukte på overflaten. I tillegg stopper historien nesten helt opp her. Det er ikke godt å si hvorfor denne mannen har lagd ei hinderløype og hvorfor akkurat Randall skulle gjennom den. "Rat man" lirer av seg noe kvasifilosofiske greier underveis, men det ga ikke særlig mening.
Tilbake på overflaten
Omsider kom jeg meg ut av kloakken og tilbake i dagslyset. I tillegg til zombiene er det også soldater som er ute etter å drepe deg nå, og dette skrur vanskelighetsgraden opp ytterligere. Det er noen sekvenser der du må løpe vekk fra et helikopter som skyter på deg, og her føles kontrollene lite responsive. Du er rett og slett nødt til å lære deg alle bevegelsene som må til hele veien og deretter gjøre det helt perfekt for å komme deg videre. Igjen er det altså nødvendig å prøve og feile. Jeg har egentlig ikke noe imot å prøve og feile i spill, men når jeg må gjøre det såpass ofte uten at det føles spesielt givende blir jeg lei.
Spillet kan nesten deles inn i tre hoveddeler, hvor det er den første delen som virkelig fenger. Her fungerer mekanikkene og kontrollene bra, det er spennende og glir avgårde i et godt tempo. Så fort du kommer ned i kloakken stagnerer det, og når du kommer inn i siste del av spillet blir det vanskelig, frustrerende og kjedelig. Det kommer en liten vri i historien på slutten, men den var dessverre ikke så vanskelig å forutse. Det er nesten som utviklerne har kjørt seg fast i en idé om at de skal hylle gamle spill og glemt at det faktisk må være interessant å spille seg gjennom også. Jeg tror nok dette kan bli en kulthit, men at det dessverre ikke har nok å by på til å bli en hit hos folk flest.
Konklusjon
Jeg ville veldig gjerne elske Deadlight. Fra første stund ble jeg stum av den nydelige grafikken. Fantastiske bakgrunner med dybde og sjel, og et vellagd lydspor bidrar til å skape ekkel stemning i et ødelagt Seattle. De forskjellige stemmeskuespillerne ødelegger noe av denne gode stemningen innimellom, da ikke alle disse er like kompetente. Tidvis kan det høres litt ut som en dramatisering fra ungdomsskolen.
Den kjedelige og frustrerende midtdelen av spillet mangler en del hva gåteløsing angår, men jeg tror denne kunne vært mye mer underholdende om de bare hadde latt oss tenke litt mer. Det blir til at du enten må prøve og feile, eller så er løsningen så enkel at du ikke trenger å tenke i det hele tatt. I hovedsak belager de seg på at du har rask reaksjonsevne, og det blir veldig repetitivt og kjedelig i lengden. Selve historien som fortelles der nede er heller ikke spesielt stimulerende, og det hjelper ikke akkurat på kjedsomheten og frustrasjonen.
Nå er det ikke slik at alt her er dårlig. Som sagt ser det utrolig bra ut, og føles ganske realistisk om du bare ser bort fra Randalls hoppeevner. Du blir straffet om du prøver å leke helt, og det liker jeg. Å kunne lokke til seg zombier med å lage lyder var også noe jeg syns fungerte, men dette kunne de absolutt gjort noe mer ut av. De kunne hatt flere steder hvor man må bruke dette, og de kunne også brukt dette i gåteløsing.
Deadlight er et pent zombiespill med lite action, lite gåteløsing og en uengasjerende historie. Det føles veldig tidkrevende, på tross av at det bare er 4-5 timer langt, og er heller ikke spesielt givende. Om du likevel har litt penger til overs er det verdt å spille hvertfall første del av historien. Her klarer de å engasjere, og vanskelighetsgraden er ikke verre enn at du kan komme deg gjennom det meste uten å dø alt for mange ganger.
Deadlight er kun å få på Xbox Live Arcade, og er en del av Microsofts årlige Summer of Arcade-promotering.
