Silent Hill 2 var herlig nervepirrende, og jeg nok har svettet en og annen perle av Resident Evil-spillene, men skrekkspill har i grunn aldri vært min nisje. Da kollega Mikael lurte meg til å kjøpe Dead Space var jeg så skeptisk som kun en trønder kan bli. Jeg skylder ham fortsatt en og annen tjeneste for det tipset.
Det første spillet i det som nå er en serie er nemlig et av mine favorittspill fra de siste fem-seks årene.
De fantastiske omgivelsene var tungt dekorerte med uhyggelig panikkangst. Kombinasjonen av et nær perfeksjonert lydbilde og et av spillhistoriens mest involverende grensesnitt kilet jevnt i magen. Jeg trodde aldri at utvikler Visceral Games kunne videreføre dette på rettferdig vis, men Dead Space 2 er akkurat så bra som man kunne håpet på.
Temposkifte
Å anmelde oppfølgere uten å røpe foregående historie for nye spillere er en prøvelse, men jeg skal holde meg i skinnet. Det bør i hvert fall nevnes at den ulykkelige ingeniøren Isaac overlevde det gyselige skipet USG Ishimura, og forvillet seg til en romstasjon på Saturn-månen Titan. Her ligger han på ei sykestue, spik spenna gærn. Skikkelig gal. Gå i morgenkåpe på butikken-gal.
Det er i grunn ikke så rart, ettersom alt han elsket og holdt kjært har raknet i en heidundranes fart. Tre år har gått siden eneren, men det har ikke kuet sinnet hans – tvert imot. Resultatet er en en deilig hevnhistorie, og der lå også noen av bekymringene mine på forhånd. Dead Space 2 er utvilsomt mer aggressivt enn storebror, noe utgiver EA har vært flinke til å poengtere i promoteringen av spillet. Det skader spillet til en viss grad, men lar det også gå sin egen sti.
Dead Space spilte mest på usikkerhet og følelsen av å være ubetydelig, der du prøvde å komme til bunns i hva i alle dager som hadde foregått på spøkelsesksipet Ishimura. Denne gangen er det ingen overlevelseshistorie eller nevneverdig mystikk som pisker deg videre. I stedet skal du få has på opphavet til all urettferdigheten du har fått slengt i trynet.
Human after all
Rent overfladisk er det meste heldigvis som før. Visceral gjorde en genistrek og vel så det med sitt integrerte brukergrensesnitt, hvor man ser gjenværende ammunisjon, helse og annet snop rett på drakta til Isaac – dette er videreført. Man tar det nesten for gitt når man blir varm i trøya igjen, men måten video- og tekstdagbøker projekteres ut av drakten og andre finurligheter, gjør virkelig noe med stemningen. Du er Isaac Clarke.
Det er likevel visse forandringer. Spillet løsner blant annet på snippen i forhold til forgjengerens trange korridorer. Omgivelsene er såpass detaljerte at litt mer boltrerom og kule verdensromkulisser gir deg en overbevisende illusjon om å være en del av en dynamisk verden. At hovedpersonen faktisk har fått et ansikt og replikker denne gangen hjelper selvsagt på. Den personlige siden av vår ingeniørhelt spiller nemlig en stor rolle her.
Gjennom den omfattende historien får vi møte flere interessante rollefigurer, og noen vemmelige fjols selvsagt. Når Isaac ruller ned hjelmen sin for å prate med de så er det nesten som en symbolsk handling. Vi har tidligere sett ham skjør og sårbar, et bilde som nødvendigvis svekkes av å se ham knerte drøyt tusen mutantkrek. Når han nå senker visiret så er det som han ønsker å vise deg at han kun er en ensom og sårbar mann til syvende og sist.
Samtidig sås det tvil om hvorvidt det faktisk er den gamle Isaac vi styrer. Sinnslidelsene har gjort ham utilregnelig, og situasjonen forverrer seg med tiden. Virkelighetsoppfatningen snus stadig på hodet, og man har alltid en kilende følelse i bakhodet som sier at man ikke skal tro noe av det som skjer. Det er egentlig her vi finner den største spenningen, for med unntak av visse sekvenser er ikke Dead Space 2 så skummelt som jeg skulle ønske.
Et nytt spill
De åpne omgivelsene er naturligvis ikke tilfeldige, og områdene fylles stadig til randen med fiender. Det er først og fremst her jeg føler at noe av magien fra eneren sprekker. I Dead Space var de skumleste øyeblikkene når du trasket gjennom dystre korridorer i uvissthet. Noen ganger kunne du gå lange stunder uten å møte noen som helst, selv i sekvenser hvor det virker pinlig åpenbart at noe er på vei. I Dead Space 2 er det alltid én fiende på vei, som regel ti.
Dette gjør at opplevelsen til tider legger seg nærmere et skytespill enn et overlevelsesspill. Skytespillelementene har blitt finpusset og føles mer solide enn noen gang. Med et par nye våpen og helt nye måter å takle fiender på er det adskillig artigere å slåss nå. Sånn sett står det helt fint på egne bein, og man venner seg kjapt til det, men jeg hadde utvilsomt foretrukket mer grøsser og mindre pang pang.
Heldigvis krydres spillet med mange andre herlige finesser, blant annet forbedrede sluttbosskamper og et utvalg gåter som er både smartere og smidigere enn de i forgjengeren. Dette er på ingen måte et gåteløsingsspill, og jeg kan umulig se for meg at noen virkelig setter seg fast, men disse avbrekkene fra den generelle Ville Vesten-stemningen er svært kjærkomne.
Hvordan du navigerer i vektløs tilstand fortjener også skryt. Nå er man løsrevet fra enerens «hopp rett frem»-bevegelser. Ved hjelp av noen finurlige fotraketter kan Isaac flyte fritt når tyngdekraften svikter, noe som også har tillatt utviklerne å snekre mer intrikate og spennende områder basert på denne mekanismen.
Gjennomført i alle ledd
Dead Space 2 er et langt spill, personlig brukte jeg drøye femten timer, med mange herlige og unike spillområder. Historien tar både en og to bråvendinger, og er jevnt over god, uten at den er like overraskende som i eneren. Til tross for noen kreative krumspring og en hovedfigur som beveger seg mer mot preferansene til sekstenårige-skytespillfans enn skrekkspillentusiaster, så er dette et helhjertet Dead Space-spill.
Voldsfetisjisten i meg synes faktisk det kan være litt stilig å feste romvesenspedbarn til veggen via en harpun i hodet. Dette spillet tar ingen snarveier, og selv om stemningen ikke er like trang og ukoselig som tidligere, så er den gjennomført og solid. Og til tross for at blodet flyter i strie strømmer og fiendene er nærmest pinlig mange, er man aldri langt unna et herlig øyeblikk – enten det er i form av triste videodagbøker, groteske mellomsekvenser eller den generelle følelsen av å faktisk være tilstede på en fryktelig stilig romkoloni.
Mest av alt gleder det meg hvor sammenflettet og solid Dead Space-universet har blitt på bare et par år. Absolutt all informasjon du greier å suge til deg finner sin plass i en større sammenheng. Det er lett å føle seg oppriktig engasjert i det fiktive universet. Ved å traske litt utenom allfarvei kan du plutselig finne et manifest som besvarer spørsmål fra de andre spillene. Til tross for sin imponerende lengde så føles ikke et eneste aspekt av dette spillet unødvendig.
Konklusjon
Dead Space var neppe et lett spill å lage en oppfølger til. Visceral Games har gjort en strålende jobb med å skape et spill som både står på egne ben og viderefører den gode stemningen, selv om det er inngått kompromisser her og der. Mye av det som gjorde forgjengeren så bra var at alt føltes så nytt, mystisk og uutforsket, og det er nok naivt å anta at man opplever dette atter en gang. I stedet spillet Dead Space 2 på andre styrker. Dette er større, mer åpent og mer aggressivt.
Det er mye skyting i Dead Space 2, og du får sjeldent en pause fra de hektiske actionsekvensene. De avbrekkene du får er gode og etterlengtede, med både gåteløsing og nærmest meditative øyeblikk hvor du skal fordøye det du har opplevd. Omgivelsene er bedre enn noen gang, og om du er av den lett engasjerte typen så kan du forberede deg på en drøyt femten timer lang romferie.
Spillet er tydelig strømlinjeformet for å bedre klikke med smaken til en mer skyteglad demografi enn hva eneren nok var ment for. Jeg skulle ønske dette var skumlere, men det er ikke til å komme bort ifra at Dead Space 2 er et knakende godt spill til tross.
Dead Space 2 slippes 27. januar til PC, Xbox 360 og PlayStation 3. Spillet kommer også med en flerspillerdel, men vi har ikke hatt anledning til å vurdere denne på grunn av manglende tilgang til andre å spille med.
