Det første som vekket interessen min i Cuphead, og jeg regner med dette gjelder mange andre også, var den visuelle stilen. Cuphead er som plukket ut av 1930-tallets tegneseriefilmer, og det er noe helt særegent og unikt i spillverdenen.
At Cuphead er et av årets mest gjenkjennelige spill er det liten tvil om, men det hadde hjulpet lite om ikke resten av spillet hadde fungert. Det har fått et rykte på seg for å være svært vanskelig, men etter å ha brukt drøyt 10 timer på å fullføre spillet er jeg bare delvis enig i det.
Plattform til besvær
Cuphead er protagonisten i spillet. Han har inngått en særdeles lite gjennomtenkt avtale med djevelen, og som en følge av dette må han kreve inn spillegjeld fra en rekke personer for å tilfredsstille avtalen. Gjennom spillets gang møter man på mange ulike figurer, både fiender og venner, og i alle spillets faser glitrer den visuelle stilen.
Det er fantasifulle bosser, varierte bakgrunner og overdrevent flotte animasjoner. Alt flyter og ser ut som en Disney eller Max Fleischer-tegnefilm tatt rett ut av 30-tallet. Det ser såpass bra ut at det i starten nesten kjentes litt rart ut å styre den ene figuren på TV-skjermen. Men til tider kan det bli nesten litt for mye av det gode. Skjermen flimrer hele tiden, du har musikk og lyd, samtidig som det skjer masse annet i en sjefskamp, og til tider så blir det nesten for mye av det gode.
Jeg ble rett og slett kjapt sliten av Cuphead. Jeg greide aldri å sitte lange spilløkter, men måtte ta pauser oftere enn jeg gjør med stort sett alle andre spill. Det er ikke nødvendigvis et stort minus, og jeg tror det er vel så mye at jeg var så intenst konsentrert underveis som er grunnen, men noen få ganger bikket det visuelle nesten over til å bli støy. Men ikke misforstå meg, Cuphead er et nydelig plattformspill.
Og det er ikke et typisk plattformspill heller. De aller fleste nivåene i spillet er rene sjefskamper, og kun dette. Du hopper rett til en kamp som går over flere faser, og som i de aller fleste tilfeller varer mellom et og et halvt og tre minutter. Når man imidlertid står midt i kampen kjennes de minuttene uendelig mye lenger ut.
Variasjon og spillglede
Cuphead har en rekke ulike evner å bruke i sjefskampene. Han kan skyte ulike typer prosjektiler mot fiendene, og du kan veksle mellom to ulike våpen til enhver tid. Ettersom du treffer fiender med skuddene bygges du opp et superangrep, som også forandres etter hvilket våpen du er utstyrt med. Dette angrepet visualiseres med opptil fem kort på skjermen, og du bruker et kort per angrep.
Jeg liker veldig godt at man kan tilpasse og variere angrepene til Cuphead. Noen sjefskamper er lettere på avstand, og da vil et våpen som krever at man står tett opptil fienden være nesten unyttig. Samtidig kan man velge å være aggressiv og frempå, og dermed gjøre mer skade, noe som kan korte ned tiden man bruker i en kamp.
Utover dette har man en unnamanøver, og også denne kan tilpasses med modifikasjoner. Personlig valgte jeg en som gjorde at jeg ikke tok skade under animasjonen til unanhoppet. Hvordan noen greier å fullføre spillet uten denne vet ikke jeg, den virker mer eller mindre essensiell.
Alle disse oppgraderingene og modifikasjonene kan man kjøpe ved å bruke gullmynter. Myntene samles på de litt færre rene plattformbrettene spredt rundt omkring i de fire verdenene. Disse er gode avbrekk fra sjefskampene, og krydrer spillopplevelsen med litt god variasjon.
Det Cuphead gjør kanskje aller best i løpet av spillets gang er å aldri være redd for å presse spillerens grense, samtidig som det har en jevn økning i vanskelighetsgrad. Jeg merket ikke dette underveis i spillet, men når jeg sent i spillet gikk tilbake til de første bossene for å forbedre karakteren jeg fikk på det brettet, så merket jeg hvor mye lettere det var.
Mest av alt var dette sikkert en kombinasjon av at mine egne ferdigheter i spillet også hadde blitt bedre, men det gav allikevel en veldig god følelse. Og det viser også hvor godt spillutviklerne har balansert opplevelsen.
Konklusjon
Hvis du sitter litt på gjerdet, og er redd for at sjangeren ikke er helt din greie, eller du er redd for at Cuphead er for vanskelig, råder jeg deg til å gi det en sjanse. Den visuelle stilen i spillet er ned til fingerspissene gjennomført og nydelig at den nesten er verdt kjøpet alene. Legg til et lydspor som bygger opp under tempoet, intensiteten og det hektiske i spillet så har du noe helt unikt.
Men husk også at Cuphead kommer til å teste tålmodigheten din til det ytterste. Noen av sjefskampene kjennes nær sagt umulig ut, både etter 20 og 30 forsøk. Når det da endelig løsner så er følelsen desto mer digg.
Tomannsprosjektet til brødrene Chad og Jared Moldenhauer, med hjelp av animatør Jake Clark, er et unikt, særegent og flott spill, og et spill jeg har hatt mye glede av. Det er også et spill det er kult å vise frem, rett og slett fordi det ser vanvittig bra ut.
