Det er omkring tre og et halvt år siden jeg anmeldte Captain Toad: Treasure Tracker på Wii U. Det var en fornøyelig opplevelse mente jeg, og stort sett koste jeg meg gjennom noen-og-70 brett.
Nå har spillet gjenoppstått på Nintendos langt mer suksessfulle konsoll, Switch, og det er få forskjeller å skimte. Jeg skal forsøke å ikke plagiere meg selv.
Som en Rubiks kube
Premisset er det samme som i Wii U-utgaven. Toad og Toadette er på skattejakt, og finner en gullstjerne. Spillets hovedskurk, Wingo, en stor, feit fugl med turban og fortsatt fantastiske øyevipper stjeler stjernen foran nesen deres, og Toadette blir tilsynelatende utilsiktet kidnappet fordi hun prøver å ta stjernen tilbake.
Deretter begynner ferden gjennom de firkantede brettene for å redde Toadette. Man har svært begrenset mobilitet som Captain Toad. Dette angivelig fordi sekken hans er så tung at han verken kan hoppe eller løpe spesielt fort. Dermed må man vagge seg gjennom diverse hindringer, og basere seg på timing og vridning av de små grå. Den eneste måten Toad kan knerte fiender på, er ved å kaste turnipser han finner i bakken. Eventuelt kan man bruke berøringsskjermen til å trykke på fiender for å fryse dem i et sekund eller to.
Brettene er fulle av skatter og hemmeligheter. Hvert brett har tre diamanter i tillegg til en stjerne, som må finnes for å låse opp nye brett. Hvor vanskelig det er å finne de tre diamantene varierer ikke så voldsomt. Stort sett er det ganske enkelt, men det fiffige med Captain Toad: Treasure Tracker er at man må snu på brettene for å finne dem. Perspektiv er nemlig et nøkkelord for dette spillet. Hvordan man kommer seg fra start til mål ser man som regel rimelig kvikt, men skal man finne alle diamantene og de andre hemmelighetene brettene ofte inneholder, er man nødt til å studere oppgaven fra flere vinkler.
Her ligger (fortsatt) styrken til Captain Toad: Treasure Tracker. Mekanikkene og styringen av Toad og Toadette er som sagt svært begrenset, men det er alltid gøy å oppdage en ny skatt når man snur på brettet og prøve å finne ut hvordan man kommer seg dit.
Ekstra utfordringer
Hvert brett har en ekstra utfordring. Det kan være alt fra å få tak i stjerna uten å ta skade på veien, finne usynlige gullsopper eller samle så og så mange mynter for å nevne noen.
En ting som faktisk er nytt, og skiller de to versjonene fra hverandre er en «Hide-and-Seek»-modus, som låses opp når du har klart et brett. Dette innebærer at en pixelert Toad gjemmer seg et eller annet sted på brettet, og du må finne han og trykke på han.
Dette er tidvis litt artig, men blir også litt repetitivt i lengden. Man får ikke vite hva ekstrautfordringen på et brett er før man har klart det en gang, så om du ikke klarte det uten å vite hva den var, må du spille brettet minst tre ganger, inklusive gjemsel-leken, for å få med deg alt.
Noen brett er morsomme og utfordrende nok, til at det er gøy å se hvor fort man kan klare det med den ekstra utfordringen, men det er langt fra alle. Etter hvert blir man også så rutinert i gjemsel at man i mange tilfeller kan forutse hvor Pixel Toad kommer til å gjemme seg.
Spillet sliter med å overraske og engasjere meg. Jeg husker jeg synes Captain Toad: Treasure Tracker var gøy da jeg spilte det på Wii U i 2015, men jeg registrerer at jeg synes det er mest mas denne gangen. Kanskje fordi jeg har spilt gjennom spillet før, og det ikke er så gjenspillbart som jeg trodde?
En annen ny ting er at to spillere kan spille samtidig. Én spiller styrer Toad, mens den andre snur kameraet og kan skyte turnips på fiender. Perfekt for å inkludere småsøsken i spillingen.
Er det egentlig dette jeg vil ha?
Jeg anser meg selv for en Switch-evangelist. Det er virkelig en fantastisk konsoll. Og jeg har helt siden jeg fikk den ønsket meg at alle de gode spillene fra Wii U skal bli gitt ut også på Switch.
Men nå er jeg ikke like sikker lenger. Dette er et perfekt eksempel på at man skal være forsiktig med hva man ønsker seg. Her har jeg fått et spill jeg koste meg med på Wii U på en konsoll som er mye bedre på alle måter, men jeg koser meg jo ikke sånn voldsomt mye?
Ville det samme skjedd med Pikmin 3? New Super Luigi U? Wind Waker HD?
Akkurat Wind Waker tror jeg hadde vært like bra som alltid. Men Pikmin 3? Jeg er ikke så sikker på om jeg vil ha det på Switch lenger. Gi meg heller Pikmin 4. Et spill skreddersydd for Swtichen.
Noen ganger er det kanskje best å la de gode minnene ligge?
Konklusjon
At jeg ikke koser meg like mye med Captain Toad: Treasure Tracker denne gangen som i 2015, tror jeg er mest min egen feil. Det er det samme spillet, med en liten ekstra gjemselmodus, og et par brett inspirert av Super Mario Odyssey. Nevnte brett er imidlertid veldig morsomme. Det er ikke veldige mange av dem, og nyhetene i denne utgaven er ikke nok til å rettferdiggjøre å kjøpe spillet en gang til.
Hvis du spilte spillet da det kom ut på Wii U, tror jeg kanskje du gjør lurt i å spare kronene dine. Har du imidlertid ikke spilt dette spillet før, og har sansen for litt lette gåter, sitter anbefalingen løst. Som jeg sa i anmeldelsen av original-utgaven: dette spillet er nok ikke beregnet for de av oss som har bikket konfirmasjonsalder med god margin. Mindre barn enn meg kommer helt sikkert til å kose seg.
Det er vanskelig for meg å sette en karakter denne gangen. Jeg synes ikke det var kjempegøy å spille Captain Toad: Treasure Tracker på Switch, men jeg likte det veldig godt på Wii U.
Jeg tror jeg må ende opp med å anbefale spillet til de som ikke har spilt det før, og oppfordre de som har spilt det til å bruke pengene på noe annet. Om ikke annet er det en grei måte å stilne Switch-abstinensene før Super Mario Party, Pokémon Let's Go og Super Smash Bros. kommer til høsten.
