Så var vi her igjen da. Nok et år, nok et spill i Ubisofts mordturisme gjennom viktige historiske perioder. Kampen mellom Tempelridderne og Snikmorderne fortsetter som aldri før, og etter å ha knivstukket oss gjennom korstogene, Renessansen og den franske revolusjonen har tiden nå kommet til den industrielle revolusjon.
Serien har hatt sine oppturer og nedturer i løpet av årene, fra de glimrende Assassin's Creed II og Brotherhood, til fjorårets noe skuffende Unity. Assassin's Creed Syndicate er det nærmeste Ubisoft har kommet til å gjenskape magien fra da Ezio satt i førersetet. I motsetning til de par siste er Syndicate et langt magrere og nedskalert spill, uten altfor mye dilldall som overvelder spilleren det øyeblikket man åpner verdenskartet.
De små forandringene som har blitt gjort frisker opp deler av spillet i langt større grad enn jeg først forventet. Dessverre mangler opplevelsen det lille ekstra som setter kronen på verket. Det hele bærer preg av at Ubisoft har måttet kværne ut enda et nytt spill i en serie som strengt tatt trenger en pause.
London kaller
Året er 1868, stedet er London, og protagonistene denne gangen er tvillingene Jacob og Evie Frye, som er født og oppvokst blant Snikmorderne. De fremstilles som ordenens ugangskråker, som til tross for å få jobben gjort som regel forårsaker en ulykke eller to underveis. Når de får vite at Tempelridderne leter etter en ny magisk macguffin i London reiser de til storbyen for å ta ting i egne hender. Stormester Crawford Starrick, en brutal og steinhard tempelridder, styrer byen med jernhånd og har de fleste av Londons politikere, politifolk og kriminelle i sine lommer.
Handlingen deles herved i to. Jacob bestemmer seg for å ta opp kampen mot Starrick direkte, og bestemmer seg for å destabilisere hele nettverket hans. Evie forsøker å finne den mystiske «Piece of Eden» Tempelridderne søker etter. Som antatt innebærer begge planene å ta livet av forholdsvis veldig mange mennesker rundt om i London.
Som vanlig er det en rammehistorie satt til nåtiden som binder det hele sammen, men det er fortellingen om søskenparet som står i sentrum. Den er generelt sett ganske interessant, spesielt når det settes ekstra fokus på forskjellene mellom dem. De har mye til felles, da begge er kvikke, sjarmerende og generelt karismatiske mennesker, men forskjellene mellom dem kommer tydeligere fram etter hvert.
Jacob er den typiske Assassin's Creed-protagonist tatt til sitt ekstreme ytterpunkt, en tidvis brautende og impulsiv fyr som slår først og stiller spørsmål etterpå. Evie er den metodiske planleggeren som likevel kan være dødelig hvis hun må slåss seg ut av en situasjon. Personlig synes jeg Evie er den mest interessante av de to. Hun har et rikt indre følelsesliv som innimellom må ignoreres til fordel for oppdrag, og hun er ofte den som må rydde opp etter at broren har kludret det til.
Deres historier krysser og påvirker hverandre på bestemte punkter, men for det meste foregår ting separat. Dessverre tar Jacobs del av fortellingen overhånd de siste par timene av spillet, som strengt tatt er litt dumt. Til å begynne med virket det som de to ville være sidestilte, og Ubisoft burde ha holdt på dette gjennom hele handlingen.
Anarki i Storbritannia
Akkurat som i tidligere spill i serien er Assassin's Creed Syndicate delt inn i sekvenser og enkeltoppdrag som du må gjennomføre for å bringe historien videre. Spesifikke oppdrag er satt av til enten Jacob eller Evie, men å styre de to protagonistene er fullstendig likt. Alle sideoppdrag du finner på spillkartet er åpent for begge, og du kan når som helst bytte fra den ene til den andre snikmorderen i pausemenyen. Selv gikk jeg for Evie så ofte som mulig, da hun er den mest interessante av dem.
Det gjøres generelt liten forskjell på Frye-søsknene utover personlighetene deres. Begge kan bruke de samme våpnene, deler for det meste på det tilgjengelige utstyret og har stort sett tilgang på de samme ferdighetene og evnene. Etter hvert som du gjennomfører oppdrag og mordkontrakter blir du tildelt erfaringspoeng som lar deg kjøpe nye ferdigheter. Dette kan være alt fra forbedrede snikeevner eller muligheten til å dirke opp låser. Du får også tilgang til våpen og utstyr som gir deg forbedrede attributter som for eksempel kraftigere angrep.
For å styrte de individuelle Tempelridderne som kontrollerer Londons infrastruktur tar søsknene imot oppdrag fra ulike historiske celebriteter. Å spille Syndicate er litt som å lese et historisk leksikon om de mest berømte personene fra tidsperioden. Charles Dickens, Charles Darwin, Alexander Graham Bell, Florence Nightingale, Frederick Abberline og en ung Arthur Conan Doyle dukker alle opp i løpet av spillets gang i større eller mindre roller.
Ved å utføre forskjellige oppgaver for dem blir du tildelt nye våpen og utstyrsoppgraderinger, samtidig som du bidrar til å frigjøre Londons ulike bydeler fra de kriminelle som styrer dem. Etter hvert som du gjør dette rekrutterer du også medlemmer til din egen gategjeng, som kan utstyres og oppgraderes fra Frye-søsknenes hovedbase, et skikkelig kult og høyteknologisk tog. Frigjøringen av London er et velfungerende system som gir litt mer kontekst til hvorfor du gjør det du gjør. Oppgavene i seg selv er ikke spesielt varierte, men de er interessante nok til at de ikke blir for ensformige. Som alltid kan du også finne en hel skokk med samleobjekter rundt om i London for å låse opp diverse godsaker.
Et av seriens største problemer har lenge vært at det er for mye å gjøre i hvert spill, slik at spilleren blir overveldet av alt de må gjøre. Det gjelder for så vidt ikke bare Assassin's Creed, men mange andre Ubisoft-spill. Til tross for at det er mer enn nok å gjøre i Syndicate slet jeg aldri med den samme utmattelsen jeg opplevde i spill som Assassin's Creed III og Black Flag. Ting virker mye magrere og mer fokusert enn før, noe jeg setter enormt pris på.
Mer frihet og valgmuligheter
Utover å tilsynelatende kutte ned på både spillengden og innholdet har Ubisoft frisket opp måtene du kan nærme deg ulike situasjoner. De tradisjonelle parkour-elementene er selvsagt til stede, men de har blitt utvidet så du forhåpentligvis skal få mer kontroll over hva spillfiguren din gjør i en gitt situasjon.
Når du løper og klatrer fra sted til sted og står foran en hindring kan du velge om du skal fortsette framover i en bane som går oppover eller nedover. Det er absolutt en god idé, men kunne trengt litt mer finpuss. Opptil flere ganger opplevde jeg at Evie eller Jacob begynte å klatre ned en husvegg i stedet for å hoppe ned til neste tak. I andre tilfeller stod de stille foran en mur i hoftehøyde og nektet å gjøre noe fordi jeg ikke holdt inne riktig kommando. Det blir for knotete og ødela innimellom de gode flyten. Småknotete styring er noe Assassin's Creed har slitt med siden begynnelsen, og det er leit at det enda ikke har blitt strammet opp skikkelig.
Fordi London er en såpass stor by, er det ikke lenger like enkelt å komme seg fra sted til sted bare ved å løpe over hustakene. Derfor har Ubisoft utstyrt Frye-tvillingene med en Batman-aktig entrehake som lar dem klatre opp en bygning på null komma svisj. Den kan også brukes til å lage en løpestreng mellom to hus. I og med at gatene er veldig brede, er entrehaken et kjærkomment tillegg til verktøyene du har tilgjengelig.
Hvis løping og klatring ikke er helt din greie kan du klatre opp i nærmeste hestekjerre og kjøre til destinasjonen din. Personlig er jeg ingen tilhenger av hest og kjerre. Det gjør Syndicate til en halvhjertet Grand Theft Auto-klone, som strengt tatt er den minst interessante delen av hele opplevelsen. Dessverre er det obligatorisk i mange tilfeller.
Lokaliser og infiltrer
Den største forbedringen er i hvordan du nærmer deg et mål du skal ta livet av. På slutten av hver storsekvens må du knerte en av tempelridderne som regjerer i byen, og veien til han eller hun er forholdsvis valgfri. Ubisoft ser ut til å ha hentet inspirasjon fra både Hitman og Batman i hvordan disse scenariene utfolder seg.
Foran deg har du et bygg eller et område som skal infiltreres og ulike måter å gjøre dette på, alt fra å hjelpe noen som kan fungere som skalkeskjul, til å stjele nøkler fra en intetanende vakt. Det åpner for litt mer kreativ planlegging og spilling enn tidligere Assassin's Creed-spill, men hvis du heller bare vil buse inn og slåss mot alle du møter kan du stort sett også gjøre det.
Som forventet er kampsystemet forholdsvis likt det vi har spilt før. Du har én knapp for standardangrep, én for motangrep, én for å bryte opp motstanderens guard, og én for å bruke kastekniver, pistol eller røykbomber. Disse kan knyttes sammen til lengre kombinasjonskjeder der du spretter fra motstander til motstander som en dødelig virvelvind. Det hele er enkelt nok til at du sjeldent vil slite med å komme deg gjennom en konflikt, men blir aldri mer enn kun det. Av og til blir det også overraskende kaotisk, og da er det lureste egentlig bare å stikke av. Er du flittig nok til å kjøpe oppgraderinger til både deg selv og snikmorderne dine, vil du aldri slite spesielt mye med slåssingen.
Konklusjon
Assassin's Creed Syndicate får det til å virke som om Ubisoft har hørt på sine kritikere. De har forsøkt å skjære så mye ned til beinet som overhodet mulig og fjernet det meste av unødvendig fett og skitt vi egentlig ikke trengte. Det som står igjen er det nærmeste de noen gang har kommet storfavorittene Assassin's Creed II og Brotherhood.
Handlingen er avgrenset til én enkelt storby, fokuset ligger på to veldig sjarmerende hovedpersoner, og tiden det tar å bli ferdig med hovedhistorien virker mye kortere enn i tidligere spill. Antallet ekstraoppgaver er fortsatt forholdsvis høyt, men jeg merker at jeg har lyst til å gjennomføre alt for å se hvor det fører hen. Alt føles ikke like overveldende stort og omfattende som før.
Jeg setter også pris på forandringene som har blitt gjort til mekanikken i spillet. Å komme seg opp og fram er enda enklere med den nye entrehaken, og selv om hest og kjerre ikke akkurat er det beste transportmiddelet til tider fungerer det helt OK. Jeg er derimot ikke veldig begeistret for de nye klatrekontrollene, som noen ganger gjør ting litt for knotete.
Når det er sagt, er det et enormt problem med Assassin's Creed Syndicate som gjør at helhetsopplevelsen får et kraftig fall. Det mangler et skikkelig særpreg utover å være et Assassin's Creed-spill. Jeg savner tilstedeværelsen av en klar forfatterstemme, en spillregissør som bevisst har styrt retningen spillutviklingen skal ta og som setter sitt varemerke på sluttproduktet. Syndicate er nok et Assassin's Creed. Verken mer eller mindre. Men det kunne definitivt vært så mye mer.
Er du ute etter lignende snikespillopplevelser? Da anbefaler vi samtlige spill i Batman: Arkham-trilogien og Middle-Earth: Shadow of Mordor.
