Det var spennende da Ubisoft annonserte at de skulle ta et hvileår fra Assassin's Creed. Et ekstra år med utvikling skulle perfeksjonere alt som kan sløyfes under parkour- og skjulte kniver-mekanikker, og sammen var vi ment å klappe takta mens vi danset vår vei gjennom himmelens porter. Vel, følelsene er mildt sagt blandet. Assassin's Creed: Origins forsøker så godt det kan å finne formen, men har svært lite det skulle sagt mot spillene det henter inspirasjon fra.
Farao versus Farao
Det er en kaotisk tid i Egypt anno 49 f. Kr. Det hellenistiske kongeriket grunnlagt av Ptolemy I etter Alexander den Stores død befinner seg i en blodig borgerkrig. I det ene hjørnet skriker den unge Ptolemy XIII Theos Philopator om oppmerksomhet, og er farlig nær ved å ta makten i hele Egypt. I det andre har vi Cleopatra selv, som aldri har hatt som formål å dele tronen med Ptolemy – hennes egen bror og ektemann.
Mot sin egen vilje blir medjayen Bayek og hans kone, agenten Aya, trukket inn i konflikten. Sammen lander de på Cleopatras side av krigen, og en svært personlig vendetta med ledere lojale mot Ptolemy bidrar til å gjøre ekteparet meget slagkraftig.
Det er i denne sammenhengen at Bayek, fortellingens hovedperson, tar seg fra den ene kanten av Egypt til den andre. Fra den lille landsbyen Siwa i sør reiser vi til storbyene Alexandria, Memphis og Cerene, og det trengs ikke påpekes hvor stor klassereisen ender opp med å bli.
Vi blir fortalt en fortelling om tap, håp og seier, og som gjør en bedre jobb med å fange oppmerksomheten enn på lenge. At Origins skilter med figurer som innehar et større følelsesregister enn de vi fant hos Edward Kenway, Arno Dorian eller Frye-søsknene er et faktum.
Det betyr imidlertid ikke at historien er revolusjonerende eller nytenkende – snarere tvert imot. Fortellingen i Assassin's Creed: Origins fungerer på grunn av hvor enkel den er, men tar absolutt null sjanser og tilbyr ikke noe man ikke kunne forutsett timer i forkant. Om ikke kjedelig, så er den i det minste forutsigbar og tradisjonell, noe som skuffer ettersom Assassin's Creed-serien i utgangspunktet fortalte en fortelling de færreste hadde gjort tidligere. Jo, det blir snakket om en ”Ancient Order,” og spillet selv handler om hvordan Assassin-ordenen grunnlegges, men det gjøres altfor lite ut av hvor mystisk alt faktisk burde være.
Som alltid eskalerer spenningen mot slutten av fortellingen, men Origins gjør ikke annet enn å gi oss brødsmuler når vi burde bli fødd kjøttkaker med brun saus. Enda litt bitrere blir det av at det ofte kreves at du har nådd et visst ferdighetsnivå for å kunne hamle opp med motstanderne som venter i neste hovedoppdrag. Nivåene som kreves øker eksponentielt etter hvert som man kommer videre i spillet, noe som bidrar til å fjerne brodden på potensielt spennende fortellinger fordi de ikke får fortsette så raskt som de burde.
Samtidig strekker fortellingen som foregår i vår egen tid seg til et nytt, håpløst lavmål, og jeg tror ikke det var mer enn tjue minutter med fortelling utenfor Animus-maskinen i løpet av mine førti timer i Egypt.
Ikke akkurat et rollespill
I håp om å finne opp hjulet på nytt har Origins endret store deler av spillets progresjonssystem. Bayek mottar erfaringspoeng for diverse oppgaver og utfordringer, øker i nivå og kan låse opp nye evner etter hvert som man blir sterkere. Våpen, hester og kameler kan kjøpes, selges og i visse tilfeller oppgraderes, og egne ressurser kan brukes til å forbedre Bayeks utstyr. Det finnes haugevis av oppdrag utenom hovedfortellingen, men mange av disse er også tilknyttet den.
Allerede der mener jeg man veldig snart kan sette punktum for rollespillet Assassin's Creed: Origins. Det stemmer at spillet har tatt enda et steg vekk fra det ikke-eksisterende handelssystemet i det originale Assassins Creed for ti år siden, men systemet går ikke noe lenger enn det som er nevnt. Problemet er at med visse rollespillelementer, deriblant skadesystemet, virker det ikke som at Origins vet hva det ønsker å være. Vi får et dypere system med flere faktorer å tenke på, men samtidig ett som saboterer den cinematiske opplevelsen som gjør snikmyrding så tilfredsstillende.
Kampsystemet har fått en ordentlig overhaling som har forlatt systemet vi er blitt kjent med, og har hentet mye inspirasjon fra SoulsBorne-spillene. Problemet er at det ikke funker som det burde.
Har du noen erfaring med disse spillene vet du allerede at man klikker forskjellige knapper for lette og tunge angrep, man smutter unna og beskytter seg. Slik går også regla i Origins, men samtidig på en helt annen måte. Soulsborne-spillene og deres eiere inngår nemlig en slags uskreven «terms-of-engagement»-samfunnskontrakt før spillene begynner, og den stipulerer at spillerne må forvente beinhard juling og nådeløse motstandere. Til gjengjeld mottar de et rettferdig kampsystem der du lærer deg hvordan de forskjellige fiendene operer og hvor lang rekkevidde våpen har, og selv om du dør tusen ganger, vet du som oftest hva du kan gjøre for å forbedre deg. Angrepene er presise og smidige, noe de absolutt må være for at systemet skal fungere.
Kampsystemet i Assassin's Creed: Origins føles på sin side upresist og mer arkade-aktig, samtidig som man har å gjøre med et til tider merkelig «lock on»-system. Bayek beveger seg unormalt raskt frem og tilbake, noe også motstanderne gjør, og det hele utvikler seg ofte til å bli en rar, uoversiktlig dans. Blindsonder finnes det mye av i kampene der man møter to eller flere fektepartnere, men om kameraet er på jakt etter en vinkling du mener er litt for pretensiøs og motstanderens varmesøkende slegge har valgt deg ut som kandidat til årets «I went to Egypt and all I got was this shitty experience», er det lite man har å si om saken. Med en haltende bildefrekvens på Xbox One blir det hele en god del verre. Jeg opplever at spillet sliter med å holde 30 bilder i sekundet utenfor den nydelige, men tomme ørkenen, og spesielt er det i lands- og storbyene at spillet sliter. Alexandria tilbyr det verste eksempelet, der jeg er sikker på at frekvensen halter mellom 15 og 30 bilder til enhver tid.
Alt er likevel ikke galt. Når systemet er på sitt beste og slagene treffer er det morsomt å slåss mot slemme grekere, men aldri noe jeg måper av eller blir spesielt begeistret for. Origins kommer definitivt best ut av kamper med så få motstandere som mulig, da kaos er en stor stemningsdreper.
Hvis noe lurer jeg på hvorfor Ubisoft valge å skrote kampsystemet som eksisterte i en eller annen variant fra det første Assassin's Creed helt frem til Unity. Det var ikke perfekt, men det var i det minste gjennomført, filmatisk, presist og var med på å gjøre Assassin's Creed til nettopp det. Kunne det endres på eller forbedres? Naturligvis, men å krype til korset og adoptere en form for kampsystem man har møtt på i utallige andre spill føles som et nederlag – spesielt når det virker så halvhjertet og uferdig som det gjør her.
Origins lar deg gjøre noen kule ting som å temme ville dyr og bruke dem i kamp, og er du smart benytter du deg også av de forskjellige buene i Bayeks arsenal. At det er tre forskjellige typer som burde brukes avhengig av hvor langt unna motstanderen du befinner deg er en kul måte å diversifisere bueskytingen på, men dessverre er det rett og slett ikke så morsomt å bruke pil og bue.
Hvor var kvalitetskontrollen?
Grunnen mener jeg er at det rett og slett ikke føles som om du holder buen, spenner den og fyrer av en livsfarlig pil. Ubisoft har aldri vært spesielt flinke til å implementere langdistansevåpen i Assassin's Creed-serien, men selv den statiske avfyringen av den gjemte pistolen i Assassin's Creed 2 ga i det minste opplevelsen litt futt og kraft. Da har jeg ikke engang nevnt bueskytingen i Assassin's Creed 3, som utdanker den i Origins så til de grader.
På samme måte som bueskyting og slåssing virker uferdig og lite troverdig i Origins, lider hesteridningsmekanismen av ekstremt dårlig design. Jeg husker fortsatt hvor imponert jeg var over ridingen i Assassin's Creed 1-3, og når jeg i dag går tilbake og spiller The Ezio Collection tar jeg meg fortsatt i å tenke hvor behagelig og naturlig alt fremstår. Hesten beveger seg på en måte som ser virkelig ut, og man går fra å trave til å galoppere ved å holde inne en knapp.
I Assassin's Creed Origins er ridingen blitt overhalt og endret, men dessverre ikke til det bedre. Der man tidligere følte seg fri på en ferd i fjellområdene mellom Firenze og Sforza-borgen i Forli, blir jeg nå pint av en fornemmelse av at hesten beveger seg på skinner. I det man gradvis øker farten fra å gå til å løpe med intet annet enn spaken – en annen endring jeg mener er uheldig – er det ett punkt der hesten løper i et veldig sakte tempo. Etter hvert som dette tempoet heves er det også naturlig å se for seg at bevegelsene burde endres, men Ubisoft velger heller å bare øke farten på den samme animasjonen. Det hele virker corny og falskt, og tar uendelig mye bort fra helhetsopplevelsen i et spill som stoler på at du skal bruke hester eller kameler på din ferd. Selv ordinær gåing i trapper er en vits, da Bayek hakker og sliter seg forbi hvert trinn fremfor å tråkke seg normalt oppover. En kul funksjon er likevel at man kan la hesten ri av seg selv til ditt neste interessepunkt ved å følge hovedveiene.
Den imidlertid kanskje største feilen Origins gjør, er å undervurdere hvor mye et sterkt og tilstedeværende lydspor har å si for opplevelsen i et sandkassespill. The Witcher 3: Wild Hunt, The Elder Scrolls IV: Oblivion og Assassin's Creed: Brotherhood hadde ikke vært de samme spillene uten musikken som ga dem sjel, og i lik stil er ikke Assassin's Creed: Origins spillet det burde vært.
Origins stiller med så lite bakgrunnsmusikk og lydspor av kvalitet rundt omkring i Egypt at jeg lurte på om jeg hadde skrudd av lyden. At dette har å gjøre med at utvikler ønsker å tilby en «realistisk» opplevelse der lydene kommer fra verden selv er en påstand man kan gjøre seg, men da skjønner jeg ikke hvorfor man blir omringet av alskens truende musikk både i kamper og faresoner. Nok av skrikende ikke-spillbare figurer som forstyrrer opplevelsen har de dog mange av.
Man tilbringer faktisk en god del tid i faresoner der soldatene vil angripe om de ser deg, noe Bayek er litt for flink til å tipse om. Å ty til sniking er ofte lurt, men Assassin's Creed: Origins har ikke gjort nok for å forbedre Assassin-delen av serien. Tvert imot vil jeg si det er verre nå enn noen gang, på grunn av skadesystemet som følger med Origins rollespill-ambisjoner.
De forskjellige våpnene kommer nå med unike skadeverdier, noe den skjulte kniven også gjør. Dette betyr at om du sniker deg rundt og velger å snikmyrde noen, vil skadeverdien på din «hidden blade» måles opp mot fiendens type og nivå, hvilket resulterer i at forsiktig sniking kan ende opp i en slåsskamp fremfor et nøye planlagt og elegant angrep. Den skjulte kniven kan oppgraderes, men det tar ofte lang tid, og de sterkere motstanderne vil dermed ofte tåle et snikangrep. At man ikke kan snikmyrde noen mens man gjemmer seg etter først å ha blitt sett, er et ytterligere irritasjonsmoment.
Hvordan dette snikesystemet praktisk talt ikke har utviklet seg på et tiår er helt uforståelig, spesielt i en serie som liksom skal handle om snikmordere. Det er en klassisk kritikk av Assassin's Creed, men jeg føler en trang til å nevne det enda en gang ettersom utsagnet nå holder hele Nilens vann.
Hva animasjoner og visuelle effekter angår, er det tydelig at Origins låner fra tidligere spill. Selv om visse oppdrag byr på mellomsekvenser og noen gode samtaler, foregår de fleste dialogene mellom Bayek og den fremmede i en rar setting der de står stivt og snakker med hverandre. Lite ser ut til å ha forbedret seg siden forrige generasjon konsoller, og det samme kan sies om det generelle stemmeskuespillet. Til tross for at spillet markedsfører seg som en revolusjon innen alt Assassin's Creed, merker jeg mer og mer hvor likt det er sine forgjengere, og hvor underutviklet det hele fremstår sammenlignet med dagens standarder.
En verden for dine føtter
Til tross for sine mange arvede og nye feil, er Assassin's Creed: Origins også et spill som overrasker og engasjerer. Egypt er en vakker plass å leke seg i, og et helt enormt område å utforske. Å se antikkens Egypt i all sin prakt er virkelig noe eget. Antikken er en altfor lite brukt tidsperiode i spillverden, og å kunne tusle rundt i Alexandrias gater, se spinxer, pyramider, ørkenlandskap og de frodige områdene rundt Nilen er ekstremt kult. At Origins tar opp konflikten mellom grekere og innføtte egyptere er noe jeg setter pris på, men jeg skulle ønske rollespillelementene hadde blitt utvidet til å inkludere valgmuligheter knyttet til valg av side og andre dilemmaer. De visuelle effektene kunne vært bedre når det kommer til ordinære figurer, men templer, monumenter og statuer er fantastisk animert og gjør svært mye for innlevelsesfølelsen.
Kult er det også å se at oppgradering av rustningsdeler resulterer i synlige forandringer i Bayeks antrekk. At sverd og utstyr kommer i forskjellige varianter basert på sjeldenhet er et kult konsept som minner om det vi finner i Destiny, men Origins kunne gjort en bedre jobb med å gjøre de sjeldne objektene enda mer sjeldnere, da det ikke er like kult som det burde være å tilegne seg et våpen med lilla eller gyllen bakgrunn over de med blåfargede vinduer.
Oppdrag og fortellerstil er et annet område som har mye å si for verdensbygging, og Assassin's Creed: Origins tilbyr mye mer av dette aspektet enn det vi er vant med fra serien. Mange bygger på en lik struktur der man enten skal slåss mot noen, utføre et attentat eller utforske et åsted for bevis. Mekanismene og strukturen i seg selv fungerer godt, men på grunn av at figurene, stemmeskuespillet og regien utenfor hovedoppdragene ofte er for dårlige til å påkalle genuine følelser, gjør de lite for verdenen rundt seg. Jeg føler meg bare ikke like følelsesmessig investert i oppdragene i Origins som jeg gjør i lignende spill.
Det er ikke bare på land Origins tilbyr flotte syn, for utallige skatter gjemmer seg også i Nilens varme vann. Bayek kan holde pusten svært lenge, noe som lar oss tilbringe mer tid sammen med fiskene enn det man er vant med. Men vær forsiktig. Langs strandkanten venter det farlige skapninger som krokodiller og flodhester, og i ørkenen finner man desperate hyener og sinte løver.
Det som imidlertid imponerer meg aller mest er ikke de vide gatene og store byene som ikke klarer å benytte seg godt nok av det forbedre parkour-systemet som nærmest hyler etter de smale gatene fra renessansens Italia. Nei, det jeg liker aller mest er hvordan Origins benytter seg av skjulte hemmeligheter og skattejakter i ørkenen, gamle templer og flotte pyramider. Å se opp på den blå nattehimmelen midt i Giza-ørkenen er magisk, og å utforske glemte gravkamre vil jeg ha mye mer av. Bayeks forhold til sønnen sin leder oss også inn i følelsesladde mysterier, og det samme gjør hallusinasjoner på lange ørkenvandringer i den stekende solen. Det blir det gode øyeblikk av.
Ørnen Senu, som brukes til å søke ut fiender og interesseobjekter, er en morsom måte å vise frem Egypt på, men ender dessverre opp med å ligne litt for mye på antikkens versjon av dronen i Watch Dogs 2, og bidrar til å forenkle hele spillet. De relativt lange lastetidene som av og til dukker opp etter å ha benyttet seg av Senus hjelp er også beklagelig.
Konklusjon
Hadde Assassin's Creed: Origins blitt sluppet for en håndfull år siden hadde nok denne anmeldelsen sett litt annerledes ut. Dessverre for Ubisoft har markedet for lengst utviklet seg. I Origins får vi likevel et vakkert innblikk i gamle Egypt, og til en konflikt av episke historiske proporsjoner, men som jeg samtidig gjerne skulle sett bli fortalt på en bedre måte. Vi kan slåss, snike, utforske, løse mysterier og dra på oppdagelsesferder i en enorm verden. Det beste er imidlertid hvor mye bedre figurene er denne gangen sammenlignet med de tre siste spillene, og spesielt Bayek og Aya har flere sider ved seg enn personene i seriens nærmeste forgjengere. Blodfans av serien og historienerder vil sådan kunne finne glede i denne fremstillingen av antikkens Egypt.
Spørsmålene jeg imidlertid stiller meg, er følgende. Hvorfor skal jeg velge å snike meg rundt i Assassin's Creed: Origins, når jeg kan kose meg med et mye bedre snikesystem i Metal Gear Solid V: The Phantom Pain? Hvorfor skal jeg ville slåss i Assassin's Creed: Origins hvis jeg kan slåss i Dark Souls 3 og Bloodborne? Og hvorfor skal jeg ønske å fullføre oppdrag, snakke med fremmede og dra på utforskning i Origins hvis jeg kan nyte The Witcher 3: Wild Hunt - og dets lydspor - som er så overlegent førstnevnte på alle måter? At Assassin's Creed: Origins tilbyr en blanding av disse er spennende, men Ubisoft klarer ikke helt å smelte de sammen til noe nevneverdig bedre enn hva vi har opplevd før. Det leder blant annet til at jeg føler Origins ikke helt vet hva det ønsker å være.
Nei, Assassin's Creed: Origins er ikke et dårlig spill, faktisk har det morsomme stunder og imponerende sekvenser knyttet til historie og omgivelser, men stagnasjonen merkes godt i Vår Herres år 2017, og konkurransen ser seg ikke tilbake. Det forsøker å gjøre mange ting på samme tid, men har problemer med å utmerke seg. At spillet har store problemer med ytelsen, spesielt på Xbox One, er i tillegg et trist faktum.
Forhåpentligvis våger Ubisoft å virkelig tenke nytt til neste gang, istedenfor å importere underutviklede versjoner av ting andre spill gjør mye bedre. Det har de all mulighet til å klare, og hvis ikke annet, viser de i det minste at de er villige til å prøve med Assassin's Creed: Origins.
Assassin's Creed: Origins er ute nå til Xbox One (testet), PlayStation 4 og PC. Ifølge Ubisoft kommer det snart en oppdatering til Xbox One X med forbedringer, samt oppdateringer på de resterende plattformene som legger til støtte for HDR.
