Spillunivers tar oss med til fjerne strøk på jordkloden og de frakter oss av gårde til magiske verdener: Alt fra Skyrim og Aperture til andre verdenskrig og det ytre rom kan være mulige åsteder. Dette er underlige omgivelser, og drager, superkrefter og atomkriger spiller alle en viktig rolle når disse universene skal fylles med liv og røre, som ofte må være med for underholdningens skyld.
En sjelden gang blir man derimot introdusert for en verden som unngår alle disse åpenbare trekkplastrene, og som til tross for banale spillmekanikker og et enkelt univers klarer å bergta spilleren. Proteus er et slikt spill, et spill som kun stiller med det naturen har å by på, men likevel overrasker, imponerer og tar pusten fra deg gang på gang.
Jeg har vandret hvileløst gjennom ødemarken i det som virker som flere år, og nå vil jeg egentlig ikke gjøre noe annet.
Bestig et fjell eller to
Proteus er spill som oppleves i førsteperson – man kastes inn i rollen som en hvermannsen og slippes ut på et åpent hav, med en øy i det fjerne. Med ingen andre steder å gå bærer det straks av gårde til øya, som i kjent stil er både øde og mystisk. Man vasser forsiktig i land, og med ett kommer verdenen til live rundt deg idet en kakofoni av lyder og sanseinntrykk treffer deg i fleisen.
Fuglekvitter blander seg med melankolske toner fra tretopper som skinner i alle regnbuens farger. Disse som sådan utgjør en spektakulær visuell helhet sammen med en gruppe fjell i det fjerne, skjult i tykke lag med tåke, og solen som flerrer himmelen på vidt gap.
Det hele har en herlig retrovisuell stil, med firkantede piksler overalt og en total mangel på teksturer. Det er fryktelig simplistisk, men det designmessige har samtidig en helt utrolig dybde over seg, og jeg kan gå så langt som å si at Proteus, sett fra et kunstnerisk standpunkt, er et av de vakreste spillene jeg har spilt på lenge.
Mer enn noe annet er det imidlertid spillets bruk av lyder og musikk som er hovedattraksjonen. Spillet har et dynamisk lydspor som forandrer seg alt ut ifra hvor man befinner seg i universet, og der for eksempel en sprudlende blomstereng preges av varme trommer og hyppig musikk, har en kald fjelltopp et bestemt skjær av stillhet og ro over seg.
Å bestige en fjellkjede med et stadig mer storslagent strykeparti i hælene, bare for å unnslippe støyen fra bier som surrer med techno-stemmer i trærne blir dermed din måte å uttrykke deg på i denne verdenen.
Det er forøvrig også det eneste du kan gjøre. Man går dit man kan gå, man ser det som er å se og hører det som er å høre. Av og til kan man riktignok jage en frosk omkring i skogen eller løpe inn i en flokk med bier for å få de til å følge etter deg, men spillet tilbyr minimalt med direkte interaksjon mellom spiller og univers.
Dette er derimot en ussel forenkling av hva Proteus egentlig består av, for langt mer enn å se hvert enkelt element i universet som en separat entitet, må man ta for seg hele pakken samtidig. Summen av de ulike elementene er langt mer tungtveiende enn de noen gang kunne drømt om å være alene, og Proteus er derfor ikke noe man bare ser eller bare hører – det er noe man opplever.
Kanskje ikke for deg?
Kjernen i spillet er utforskning, og det eneste verktøyet man har til rådighet er nysgjerrighet, så vel som øyvandrerens to ben. Med dette som utgangspunkt har du plutselig en hel verden åpen for dine føtter, og hva du gjør med den er helt opp til deg. Proteus har ingen klare mål og det forklarer heller aldri hva som skjer, mye på samme måte som Journey og Dear Esther i nyere tid.
Proteus mangler derimot de samme klare spillmekanikkene som førstnevnte, og i motsetning til Dear Esther er det heller ingen fortelling som berettes underveis. Man er helt alene, fri til å vandre i egen tanker og nyte det spillet har å tilby.
For enkelte kan dette bli for diffust, for vagt – skal man liksom bare vandre meningsløst rundt her i flere timer? Om du er en av disse er ikke Proteus noe for deg. Du må være åpen for spill som en uttrykksform, hvor målet kanskje er langt mindre viktig enn veien dit, og ved å se på det på denne måten vil din opplevelse av spillet antagelig bli noe helt spesielt.
Hvorvidt dette egentlig er et spill i det hele tatt er en debatt jeg ikke har lyst til å ta her. Mest av alt fordi dette i seg selv er ubetydelig for Proteus i den snaue timen du og jeg tar opplevelsen innover oss.
Vinter og vår
Øya man får til rådighet er et passe stort sted som går gjennom sykluser av natt og dag for å tilby ulike hendelser og øyeblikk med jevne mellomrom. Månen stikker seg fram om natten og sola stråler om dagen, og selv om dette universet i utgangspunktet kan virke dødt og sjelløst oppdager man fort at dette ikke kunne vært lenger unna sannheten. Ulike dyr dukker opp i tide og utide, men mer enn dyrene er det faktisk omgivelsene som preger spillet med sin tilstedeværelse.
Planter vibrerer i takt med musikken, og trær mister bladene sine i sørgelige hauger – det er de unike tonene som preger hvert eneste steg du tar som vekker disse «døde» gjenstandene til live, og gir spillet uendelige mengder med personlighet og sjarme.
Man kan derimot ikke gå rundt på øya i all evighet, og spillet benytter seg av et særdeles kløktig element for å drive handlingen videre. På samme måte som i virkeligheten påvirkes nemlig spillets univers av årstidene, og etter en fullendt døgnsyklus får man tilbud om å ta turen videre til neste årstid. Dette er selvsagt helt frivillig, men vit at spillet mister noe av futten om man holder seg til en tidsperiode for lenge.
Slik seiler man gjennom et helt år på denne øya, fra vår til vinter, og alt dette i løpet av litt under en time. Proteus er en kortlevet opplevelse, men det føles aldri slik. Spillet har utrolig mye å by på, og i løpet av den tiden jeg tilbragte på øya var ikke et eneste sekund preget av kjedsomhet. Det hendte riktignok at jeg gikk litt i ring, og ofte havnet jeg ved det samme utkikkspunktet flere ganger, men da klarte spillet alltid å dra min oppmerksomhet videre. Enten jeg fikk øye på en ugle som flakset i en fjern tretopp, hørte lyden av en frosk nede ved strandkanten eller bare lyttet til skogens dunkle ro, det er alltid ting å gjøre.
Fantastiske øyeblikk
Det at spillet generer en ny øy hver gang man starter på nytt er heller ikke å fordra. På denne måten kan man spille gjennom Proteus to ganger, uten å noensinne oppleve de samme tingene. Verdenen genereres riktignok fra de samme ressursene, og en spesifikk hytte i skogen vil være lik på tvers av flere gjennomspillinger, men skogen den befinner seg i, stien som går fram til døren og lyden av blomstersammensetningene på utsiden vil være unik hver gang.
Selv har jeg foreløpig foretatt tre ulike gjennomspillinger av Proteus, og hver og en tilbød nye ting å se på, ta på og oppdage. På tredje forsøk fant jeg for eksempel ut at det skjulte seg mer enn bare planteetere på øya, og jeg kunne såvidt skimte et slags vesen jeg aldri hadde sett tidligere sveve over nattehimmelen. Det er slike øyeblikk som tar pusten fra deg, når spillet viser deg noe nytt, noe som egentlig ikke er spesielt i det hele tatt, men som blir nettopp det når det pakkes inn på riktig måte.
Jeg møtte på disse øyeblikkene oftere enn jeg faktisk kunne telle i løpet av min tid med Proteus, og den gåsehuden jeg i utgangspunktet antok skyldtes den kalde romtemperaturen, viste seg heller å stamme fra de tingene jeg fikk oppleve i spillet.
Spesielt når man nærmer seg høstsesongen strekker spillet seg mot helt nye høyder. Med et fantastisk sterkt lydspor i forgrunnen og en spektakulær rekke hendelser og oppdagelser som dukker opp når natten faller på er denne delen av spillet blant noe av det mest fantastiske jeg har opplevd i spillsammenheng noensinne. Jeg ble satt ut, og det hele føltes personlig, som om det faktisk var jeg som gikk rundt på øya og fikk ta del i alt det magiske som skjedde rundt meg.
Konklusjon
Proteus er et fantastisk møte med alt det naturen har å by på, pakket inn i en timeslang spilløkt. Man ankommer en øde øy som uten forklaring eller forvarsel står åpen til disposisjon. Hva du gjør, hvor du gjør det og hvordan er helt opp til deg, og mye på samme måte som de moderne klassikerne Journey og Dear Esther er det den samlede spillopplevelsen som virkelig betyr noe.
Med et herlig retrovisuelt ytre, og fabelaktig musikk som vrir og vender på seg alt ettersom hvor du befinner deg, er det audiovisuelle i en klasse for seg selv. Dette er dog et spill som bør spilles med et par gode hodetelefoner for full effekt, gjerne i et mørkt rom, og definitivt i en og samme økt.
Enten man bare ønsker å sitte i egne tanker på toppen av en fjelltopp, jakte på kyllinger i lavlandet eller ta innover seg en vakker solnedgang – Proteus lar deg gjøre disse tingene. Selv ville jeg ta og se på alt jeg kunne komme over, og ofte fant jeg meg selv løpende som en galning mot et spesielt interessant tre eller i retning nordlyset i den tro at jeg faktisk kunne nå fram til det før eller siden.
Det er noe magisk med spillets univers, og i Proteus' tilfelle er derfor mangelen på interaksjonsmuligheter egentlig ingen mangel i det hele tatt.
Det kan bli litt for diffust og vagt for enkelte, og hvis du heller vil skyte i stykker romvesen i et fremmed og kjølig isøde har jeg full forståelse for det. Bare vit at du går glipp av noen av de mest fantastiske spilløyeblikkene du har vært vitne til på lenge, i det som utvilsomt vil fortsette å være et sted i hvert fall jeg vil vende tilbake til i mange, mange år fremover.
Proteus er i salg for Windows og Mac gjennom Steam.
