Disney inviterer til en virtuell rundtur langs fantasiens bredder, og seks kjente eventyr fra deres rikholdige arkiv har blitt gjort tilgjengelig for besøk. Pirates of the Caribbean, Løvenes Konge, Monsterbedriften, Aladdin, Alice i Eventyrland og WALL-E står på menyen, og reiseleder for anledningen er den blide, virtuelle informasjonskuben VIK. Han forsikrer om at systemet som styrer fasilitetene er idiotsikkert, og lover alle gjester en trygg og god opplevelse.
Den overoptimistiske firkanten beholder imidlertid ikke kontrollen særlig lenge. Bøllefrøet Hex dukker opp og ødelegger hele festen med en omstart av det virtuelle systemet. De i utgangspunktet snille skuespillerrobotene som befolker eventyrlandene forandres til aggressive villstyringer. Ting er ikke lenger så ufarlige som de i utgangspunktet var tenkt, og det er nå opp til oss. Gjester har blitt tatt til fange, og for å redde dem må robotene bankes gule og blå, og eventyruniverset beseires.
Kle deg ut
Disney Universe låner en god del av oppskriften fra LEGO-spillene, hvor plattformbasert gåteløsning blandes med en humoristisk og løssluppen nytolkning av kjente filmer. Men i stedet for plastikkleker i Indiana Jones- eller Star Wars-setting, inviteres vi her inn i en verden av utkledd robotramp. Heltene vi tar kontrollen over er små menneskefigurer med en haug av Disney-kostymer til disposisjon.
LEGO-variantene ser ting med et skråblikk, men tilbyr samtidig ganske fullverdige versjoner av fiktive verdener og historier. Disney Universe legger seg derimot på en metalinje, hvor det vi presenteres for kun er en virtuell gjengivelse befolket med statister, i et univers som selv er klar over at det er en del av et spill. Vi får ikke oppleve de opprinnelige eventyrene, men henvises til en avansert, interaktiv fornøyelsespark.
Spillere som forventer en eneste lang humorparade av referanser og minneverdige øyeblikk fra kjente og kjære filmer risikerer derfor å bli skuffet, for handlingen på de ulike brettene går i liten grad ut på å gjenskape disse. Omgivelsene vi presenteres for er derimot tro mot inspirasjonskildene. Gjennom de ni nivåene hvert eventyrland er sammensatt av støter vi på et variert utvalg av lett gjenkjennbare områder, som sultanens palass i Aladdin, og elefantkirkegården fra Løvenes Konge.
Hjernetrim på lavt nivå
Gåter og puslespill fører deg videre fra et nivå til det neste. Ting skal løftes, brytere skal skrus på og av, kanoner skal avfyres og frø skal vannes, alt i en mer eller mindre kreativ sammenheng hvor målet er å komme fra A til B. I tillegg er det lagt inn en del valgfrie utfordringer underveis, gjennom et knippe minispill som typisk ber deg samle inn så og så mange objekter på 30 sekunder, eller å overleve fiendtlige angrep i like lang tid.
Utgangspunktet er kurant nok, problemet er bare at dette universet byr på for lite utfordring. Uendelig med liv er helt greit. At det verste som kan skje deg er at du besvimer og dukker opp frisk og rask igjen et par sekunder senere, er også helt i orden. Mer kjedelig er det at det hele blir for enkelt. Det er rett og slett et par hakk for åpenbart hva du må gjøre for å komme deg videre. Spillet markedsføres for folk i alle aldre, men skal nok få slite med å overbevise mer erfarne spillere om at dette er noe for dem. Man kan velge om man vil skru av hjelpepilene som gjør veien gjennom nivåene helt åpenbar, men selv uten dem går det litt for greit å knekke nøttene man støter på.
Flerspilleraspektet er sentralt i Disney Universe, og opptil fire venner kan delta samtidig. Her legges det stor vekt på konkurranse, og det å stikke kjepper i hjulet til sidemannen blir fort mer underholdende enn å hjelpe hverandre gjennom nivået. Det hele blir potensielt en hel del mer utfordrende sammen med andre enn alene, men da er man nødt til å sørge for det selv, ved å være en dårlig kamerat. Flerspillerfunksjonene fungerer heller ikke over nettveven, så her gjelder det å samle vennegjengen fysisk i stua.
Kjøp, kjøp, kjøp!
Mikke Mus-penger er valutaen å forholde seg til i dette universet, og disse kommer du til å samle mye av underveis. Ikke minst er dette helt nødvendig for å kunne låse opp nytt innhold. Kun Pirates of the Caribbean-brettet og et lite knippe kostymer er tilgjengelig fra start, resten må kjøpes. Ved å fullføre nivåene får man riktignok tilgang til nye kostymer, men disse må like fullt betales for etterpå om de skal kunne tas i bruk.
Hvert eventyr må fullføres to ganger dersom man ønsker å låse opp alle kostymene. Det finnes også en hel del mer eller mindre skjulte objekter på de ulike nivåene som må finnes for å frigjøre ytterligere innhold, som konsepttegninger, informasjon om figurer fra spillet og musikkspor. Man kan også mikse sammen egne spillelister med ulike nivåer fra de forskjellige eventyrene dersom man ønsker det.
Gjenspillingsverdien er likevel begrenset. Var det lite utfordrende i første omgang, møter man ikke på mer trøbbel i den andre. I tillegg til at de få tilfellene man faktisk måtte stoppe litt opp for å tenke nå fullstendig uteblir, er motstanden mindre enn sist. Robotfiendene blir litt sterkere under den andre økten, men det gjør man selv også. Kostymet har nemlig fire oppgraderingsnivåer, og jo høyere opp du når, desto mindre bank tåler motstanderne.
På innsiden er vi alle like
Kostymekonseptet fungerer ikke så veldig godt for meg. Det er søtt nok å ta på seg en alt for stor og sjarmerende hodemaske utkledd som Donald eller Dolly. Problemet er at endringene kun blir kosmetiske, og ikke tilfører noe særpreg eller egenskaper utover det å være en drakt. Utvalget i garderobeskapet er upåklagelig, men alt føles helt likt når man spiller. Langbein spiller som Nemo, Minni Mus spiller som kaptein Jack Sparrow. Det er de samme bevegelsene, lydene og angrepene, fordi det er den samme personen som utfører dem, gjemt under forkledningen.
Sammen med robotene og de kulissepregete spillområdene bidrar dette til å skape en helhet hvor jeg ikke føler meg så nær eventyrene og figurene som jeg skulle ønske. Jeg vet det er et bevisst valg fra utviklerne, men for min egen del hadde jeg nok latt meg sjarmere mer av at i alle fall noen flere aspekter føltes «ekte». Bakgrunnene er flotte, og Agrabah ser majestetisk ut. Her finnes derimot ingen Abu, ingen Jago og heller ingen Jasmin. Derfor mangler også litt av magien.
Disney Universe er likevel ingen dårlig spillopplevelse. Spillmekanisk fungerer det utmerket, med få knapper å forholde seg til. Figuren man styrer responderer godt, og fiendene har sin sjarm og særegne måte å prøve å ødelegge for deg på. Bakgrunnsmusikk man kan nynne gjenkjennende til florerer det også med, og grafisk er spillet akkurat slik man forventer – søtt og tegnefilmaktig. Mange vil nok også sette pris på at spillet er oversatt fullstendig til norsk, blant annet med tidligere Hotel Cæsar-sjarmør og ungdomsdetektiv Håvard Bakke i rollen som guiden VIK.
Konklusjon
Dette produktet prøver å nå meg, og alle andre der ute, uavhengig av alder. Disney har gledet generasjoner, og mange av filmene deres gleder på tvers av disse. Likevel sliter jeg med å la meg engasjere så veldig når jeg først blir invitert på besøk. Det blir for lite variasjon i gåter og puslerier, og de er ofte hakket for simple. Derfor forsvinner også mye av utfordringen.
Flerspilleraspektet gir det hele et lite løft, og en tross alt gjennomført kvalitet på produksjonen bidrar også til at dette ikke er noe dårlig spill sett under ett. For selv om man kan surfe relativt problemfritt gjennom alene, eller i kompani med hjelpsomme venner, går det an å gjøre det hele litt mer interessant gjennom å være dårlige samarbeidspartnere.
Muligheten til å få møte noen av de ekte figurene når Disney først slo på stortromma og åpnet dørene, er kanskje det jeg savner mest. Langbein er en personlig favoritt, og Donald er udødelig, men de fikk jeg ikke hilse på. Kostymer kan være morsomme de, og særlig i disse Halloween-tider. Likevel foretrekker jeg å møte heltene mine på ordentlig, og i spillverden er det tross alt mulig å få til.
Disney Universe er i salg for PlayStation 3 (testet), Xbox 360, PC og Wii.
