Etter snaut 12 år i bransjen har PlatinumGames allerede rukket å bli ensbetydende med storslagen, stilig og leken action, og det er kanskje ikke så rart når de står bak slagere som Vanquish, Nier: Automata og Bayonetta. Selv har jeg ikke klart å forelske meg i noen av utviklernes foregående spill, men etter en drøy uke med deres nyeste prosjekt, det Nintendo Switch-eksklusive Astral Chain, tror jeg at jeg endelig har knekt Platinum-koden.
For her får vi servert et spill som setter spillbarheten først, uten at det noensinne går på bekostning av en interessant fortelling, spennende figurer og en herlig audiovisuell helhet. Alt er riktignok ikke fryd og gammen i dette veldig typiske actionspillet, men utviklerne gjør likevel nok riktig til at jeg kan påstå at dette glatt er det beste PlatinumGames-spillet jeg har spilt.
Monsterjeger
Astral Chain er, som Platinum-spill flest, satt i en dystopisk fremtidsverden hvor menneskeheten kjemper mot umulige odds. Denne gangen er det mystiske vesener fra et parallelt univers som står i veien for fred og fordragelighet, og selvfølgelig blir det opp til deg å redde dagen.
Spillet begynner idet du inntar skoene til en av spillets to tvillingsøsken. Du kan fritt velge hvem du vil spille som, enten det er gutten eller jenta. Historien endrer seg ikke nevneverdig avhengig av hvem du kontrollerer, bortsett fra det faktum at figuren man styrer er helt stum gjennom hele spillet. Den andre tvillingen prater som bare det, og begge figurene står oppført med stemmeskuespillere i rulleteksten, så det er litt uforståelig og skuffende at utviklerne har gått for denne billige og typiske løsningen.
Men som sagt går ikke dette noe særlig utover plottet, annet enn et par ensidige samtaler her og der.
Ellers har spillets fortelling en ganske typisk struktur, hvor man følgelig tilegner seg unike egenskaper som ingen andre kan måle seg med, og dermed inntar rollen som den utvalgte som må hindre verdens undergang.
Det har seg nemlig slik at du er blant de få som kan kontrollere en Legatus. Dette er et verktøy som kan fange monstrene fra det parallelle universet for så å bruke dem i kamp, og slik har det seg at man etter en kort opplæringsdel plutselig har et helt eget fremtidsvesen på slep.
Ikke akkurat Pokémon
Se for deg Pokémon, bare helt ulikt Pokémon. I stedet for å være små, nusselige og turbaserte, er dette personlighetsløse drapsmaskiner som antagelig heller vil stikke deg til døde enn å lystre dine kommandoer. Heldigvis lar utysket seg kontrollere av den titulære Astral-kjettingen, og det er denne som lar deg styre dem i kamp.
Slik har det seg da at man styrer to figurer på slagmarken: Hovedpersonen beveger seg som en alminnelig actionspillhelt, med raske bevegelser, slagvåpen og unnamanøvere, mens monsteret man har på slep kan kommanderes ved hjelp av venstre skulderknapp. Lar man skapningen gjøre som den selv vil, hjelper den automatisk til ved å angripe fiender i nærheten, men man kan også kontrollere den mer direkte og aggressivt ved å kombinere den tidligere nevnte skulderknappen med høyre spak og et par andre triks.
Dette er ganske spennende i og for seg selv, men spillet kommer virkelig til sin rett når man kombinerer de to figurene og deres egenskaper. Da kan man for eksempel skyte av gårde monsteret sitt (som får inn en saftig kombo på veien); før man tvinner kjettingen rundt fienden for å svimeslå den i et par sekunder – dette åpner opp muligheten for et samarbeidsangrep hvis man reagerer raskt nok, og da blir hovedpersonen dratt av gårde for å denge løs på fienden.
Når man slår alt dette sammen med ett ferdighetstrening knyttettil hvert monster, aktive og passive evner, samt muligheten til å bytte våpen, gjenstander og flere andre ting på sparket, blir det etter hvert svært mye å sette seg inn i. Litt for mye faktisk: Astral Chains største problem er antagelig det faktum at det er litt uoversiktlig til tider, spesielt når man begynner å låse opp flere skapninger. Da kan det gå litt over stokk og stein i perioder, og de smått upresise Nintendo Switch-kontrollerne hjelper heller ikke på stressnivået.
Svært god flyt
Utenom dette flyter det aller meste likevel meget godt, og spillet skal ha masse skryt for at de mange oppgjørene unngår å koke ned til det komplette kaos. Noen ganger blir det som sagt litt mye, men stort sett er det lett å ha oversikt over enhver situasjon man havner i.
En viktig grunn til dette er spillets upåklagelige design. Dette gjør det ikke bare lett å skille de livlige og kreative fiendene fra omgivelsene, men gir samtidig utrolig tydelige signaler når eklingene er i ferd med å angripe – såfremt man vet hva man skal se etter. Lysglimt, lydsignaler og omfattende animasjoner er alle med på å indikere hva som er i ferd med å skje like før det skjer, og da er det bare opp til ens egne ferdigheter om man klarer å reagere i tide.
Dette lærer man seg mer og mer etter hvert som man spiller, og da er det også en selvfølge at det føles bedre og bedre å faktisk spille Astral Chain. Omtrent to tredjedeler gjennom spillet følte jeg at jeg ting virkelig begynte å klikke, og da var til gjengjeld svært gøy å være monstersjef i hjertet av spillets dystopiske univers.
Astral Chain er med andre ord er spill jeg føler det er fullt mulig å bli veldig god i, og det er hovedsakelig her det skiller seg positivt fra de andre PlatinumGames-spillene jeg har brynt meg på. Dette er selvfølgelig en veldig individuell sak – skribenten som anmeldte Nier: Automata for oss likte det spillet veldig godt – men det klikket aldri for meg slik Astral Chain har gjort.
Ikke alt fungerer
Uheldigvis holdes også dette spillet tilbake av flere små mangler og irritasjonsmomenter, deriblant de mange intetsigende sideoppdragene.
Astral Chain prøver seg nemlig på mange ulike ting, men ikke alt fungerer like bra: Oppdrag hvor man leter etter savnede katter, snakker med toalettfeer og leker maskot på politistasjonen er vel og bra, men dette er unntakene – brorparten av sideoppdragene er kjedsommelige og virker mer som distraksjoner enn noe annet. Noe de for så vidt også er, men jeg skulle gjerne sett at utviklerne prøvde seg på mer av det som faktisk fungerer.
En del av hovedoppdragene stykkes også opp av uønskede elementer, slik som når man halvveis ut i et kapittel plutselig må bedrive utrolig upresis plattformhopping under tidspress, eller når man senere må snike seg forbi vakter.
Dette og mer til er også blant grunnene til at spillets tempo er så vanvittig merkelig. Noen deler drar ut i det uendelige, mens andre er over før man får sukk for seg – variasjon er selvfølgelig viktig, men akkurat her virker det som om utviklerne har bommet litt.
Audiovisuelt fremragende
Spillets historie har ikke fryktelig mange overraskelser – mer enn noe annet er Astral Chain i overkant formelbasert og forutsigbart – men det er likevel noe unikt med hvordan spillet ter seg i møte med de mange klisjeene og det stereotypiske anime-plottet.
Jeg mistenker at figurene og deres design spiller en ganske viktig rolle her: Ingen av personene man møter rundt omkring i universet har nødvendigvis så mye matnyttig å fare med, men de ser i hvert fall veldig stilige ut der de slenger seg fra tre til halv fire. Samtlige hovedpersoner har litt av den typiske sjarmen PlatinumGames er kjent for, enten det er den mystiske kommandanten Yoseph, den tilforlatelige Marie eller det sentrale tvillingparet, som begge har et finfint design. Karakterdesigner Masakazu Katsura skal ha mye skryt for det han leverer her.
Det hjelper også at det er kjempelett å bytte klær, farger og frisyre mellom hvert oppdrag, slik at man stadig kan vende tilbake til felten med et nytt og spennende utseende. Det er sjelden jeg gidder å bruke mye flid på dette i slike spill, men akkurat her tok jeg meg alltid tid mellom hvert oppdrag, rett og slett fordi det er så lett å ende opp med et kjempestilig resultat.
Dessverre kan ikke det samme sies for spillets univers, som er ganske kjedelig og sånn sett veldig typisk for PlatinumGames: Forvent tåkete bakgater, neonkledde bykjerner og en og annen futuristisk skyskraper. Det er for all del godt nok, men ingen deler av universet setter dype spor i meg.
Musikken derimot ... den setter virkelig spor. Her leverer Bayonetta 2-komponist Satoshi Igarashi et mesterstykke i teknologisk drevet rockemusikk: Stilen er lett fremtidsrettet, med en herlig blanding av fete gitarriff, salig kvinnevokal og technovibber. Se for deg en løssluppen kombinasjon av musikk fra Persona-spillene, Nier: Automata og litt attåt, og resultatet er antagelig blant årets beste lydspor.
Konklusjon
For meg er Astral Chain uten tvil det beste spillet PlatinumGames noensinne har laget. Det har selvfølgelig litt å gjøre med at jeg ikke har kommet helt overens med hverken Vanquish, Nier: Automata eller det lille jeg har prøvd av Bayonetta-serien, men står samtidig som et tegn på alt det utvikleren faktisk gjør riktig denne gangen.
Og det er ikke rent lite, inkludert fantastisk musikk, flotte figurer og den særegne stilen og flyten utviklerne er så kjent for. Spesielt sistnevnte fungerer ypperlig i dette spillet, og det er først og fremst dette – sammen med de mange unike mekanikkene og aspektene som kommer som en følge av at man kontrollerer to figurer samtidig – som gjør Astral Chain så utrolig morsomt å spille.
Dette gjør seg hovedsakelig gjeldende i kamp: Her dukker man unna kniver og klør til den store gullmedaljen, samtidig som man aktiverer spesialegenskaper, reagerer på angrepsmuligheter og benytter seg av vellet av muligheter spillet har å by på. Etter en stund begynner man også å føle en slags mestringsfølelse, og det er da, når alt først klikker, at Astral Chain blir virkelig bra.
Dessverre tar det en god stund før man kommer seg hit, først og fremst på grunn av et veldig varierende tempo og de enormt mange tingene man må sette seg inn i underveis. Det hjelper heller ikke at det er en del grums langs utkanten av spillet, deriblant en kjedelig verden, et upresist kontrollsystem, en del intetsigende sideoppdragene og de mange løse trådene man sitter igjen med når alt er sagt og gjort.
Kjernen i spillet er imidlertid helt fenomenal, og hvis du utelukkende ser etter storslagen, stilig og leken action, er det få spill som har like mye av dette som Astral Chain.
Vil du har andre, spennende actionspill? Da kan vi anbefale Kingdom Hearts III og God of War fra 2018.
