Mange er historiene om ungdomskilden som skjenker nytt liv til gamle sjeler, og om romantisk kjærlighet som forvitrer med alder. I og med at jeg er en av romantikkens glade sønner, ønsker jeg å si noen ord om nostalgi i spillverdenen. Derfor tenkte jeg det ville vært passende å skrive om et konsept som har satt et enormt preg på denne konsollgenerasjonens spillbibliotek, nemlig relanseringer av spill. For hva er vel slike nyutgaver om ikke et håp om å bli elsket på ny?
Det ytre og det indre om hverandre
Etter hvert som grafikkteknologi har utviklet seg og spillutvikling blir dyrere og dyrere, har debatten om innhold versus visuelle bragder tatt seg kraftig opp. Kritikken vil være at spillutviklere bryr seg for mye om grafikk; at spill skal se så pene ut som mulig, selv om det går på bekostning av spillets innhold og dybde. Eksempler på spill som har mottatt slik kritikk er vakre Ryse: Son of Rome og The Order: 1886.
Selvfølgelig er jeg enig i at det er mye mer enn grafikk som gjør et spill unikt, men som en som er opptatt av å kunne leve meg inn i det jeg driver med, må jeg innrømme at god grafikk ofte utgjør en stor del av det som skaper en ordentlig uforglemmelig opplevelse. Naturligvis blir kvaliteten på visuelle effekter dømt på forskjellige måter fra person til person, så hva som kjennetegner «god» grafikk er vanskelig å si. Verre blir det når man har opplevelser som Journey, The Witness, Uncharted 4 og Warhawk, alle med det jeg vil kalle «god grafikk», men som likevel byr på helt forskjellige visuelle stiler.
Man skal også huske på at i denne dynamiske industrien endrer situasjonen seg raskere enn noen gang. I bøker har vi alltid kunnet forestilt oss det samme til enhver tid, og på TV har mennesker alltid sett ut som mennesker, selv om bildekvaliteten har forbedret seg.
I spillverden blir imidlertid det som i utgangspunktet var imponerende ett år ofte utdatert i løpet av noen få år etterpå. Det er ganske utrolig å tenke på, og noe jeg mener er helt unikt for spillbransjen. Jeg husker for eksempel første gang jeg spilte Final Fantasy X på PlayStation 2. Det var det vakreste jeg hadde sett, og jeg ble overrasket over hvor "ekte" alt så ut. I 2017 kan jeg fortsatt sette pris på grafikken i spillet, men om det ble sluppet i dag ville jeg kalt det håpløst utdatert og direkte stygt. Det er rart å tenke på.
LES OGSÅ: Dette mener redaksjonsmedlemmene om oppussede versjoner av spill »
Ny konsoll, nye muligheter
I utgangspunktet vil nye konsoller tilby oss ferske opplevelser som de gamle generasjonene ikke hadde mulighet til å gi oss, men en enorm del av skiftet er det etterlengtede hoppet i visuelle ytelser. Hvis man tenker over det er ikke det originale Uncharted: Drakes Fortune til PlayStation 3 spesielt forskjellig fra Uncharted 4: A Theif's End til PlayStation 4, men hva grafikk angår er det dag og natt.
Det er en sjanse for at jeg bare snakker for meg selv her, men jeg mener det er noe i oss som lengter etter den optimale balansen mellom innhold og grafikk. Uncharted 4 ville ikke vært morsomt å spille hvis ingenting fungerte, selv om spillet skulle se fotorealistisk ut. På samme måte er det vanskelig for en som aldri har opplevd Final Fantasy VII å leve seg inn i den innholdsrike og unike verdenen spillet tilbyr, fordi spillet kom ut i 1997 og ser upåklagelig horribelt ut sammenlignet med det man anser som standard for grafikk i dag.
Kanskje er det kjærlighet til fortiden og nostalgi, eller kanskje er det konsumkultur og kapitalisme som driver trenden, men faktum er at vi de siste årene har opplevd en enorm økning i relanseringen av gamle klassikere. Jeg bruker «gamle» ganske så løst her, for trenden omfatter spill fra så godt som alle de tre-fire siste tiårene. Kritikken blir dermed at selskapene slipper kjente og kjære titler for å atter en gang kunne tjene store summer mot minimalt med arbeid, og jeg skjønner hvor man kommer fra. I tillegg kan man tenke seg at relanseringer trekker hjernekraft vekk fra helt nye opplevelser. Selv om denne kritikken imidlertid skulle stemme, føler jeg spesielt førstnevnte er en smule irrelevant.
Remasters – selveste ungdomskilden
For når jeg går til anskaffelse av såkalte «remasters» - oppussede versjoner av eldre spill – er ikke det noe jeg gjør bare for å se en figur i HD-oppløsning eller bruke noen minutter på spillet for å nyte nye effekter før jeg aldri plukker det opp igjen. Remasters er for meg så mye mer enn bare å spille samme spill om igjen. For ved å legge et nytt lag med sminke på kjente og kjære fjes, og legge til muligheter og innholdspakker som opprinnelig ikke var til stede, er ikke ordentlig gode nylanseringer et billig triks får å få deg til å bruke mer penger på det samme, men heller en gyllen mulighet til å oppleve kjente fortellinger på en helt ny måte.
Jeg snakker med andre ord ikke om enkle HD-oppgraderinger, men titler som faktisk blir overhalt og tildelt kjærligheten de fortjener.
For selv om vi fortsatt kan tenke tilbake på gode opplevelser og kjenne på at nostalgien tar overhånd, er det mindre gøy å finne frem det gamle spillet og erfare at det kanskje ikke er så vakkert som du husket det. Slik vil det kanskje alltid være, og jeg kan tenke meg at noen helst vil la nostalgi og minner forbli nettopp det. Det er imidlertid ingen som forplikter disse til å plukke opp nyversjoner av gamle titler, og for de som har lyst til å spille dem om igjen er det gjerne ønskelig å få en så optimal opplevelse som mulig.
2015 og 2016 var toppår for slike nyoppussede versjoner, og selv om jeg av og til tenker at markedet kunne vært visse remastere foruten, har jeg følt meg spesielt heldig med titlene som er blitt pusset opp.
LES OGSÅ: Her er ti klassikere som har blitt gjenfødt i ny drakt »
Å gjenopplive forholdet
La oss tenke oss at et spill består av to unike deler: innhold, musikk, spillestil og alt det andre som utgjør opplevelsen, og grafikken som formidler det vi kan holde på med. Nå – på en fullstendig hypotetisk og overfladisk måte da spill ikke kan sammenlignes med menneskets iboende verdi – kan vi sammenligne disse delene med to forskjellige kjærlighetsforhold, ett basert utelukkende på indre kvaliteter, og et annet basert på ytre aspekter.
Med tiden vil spesielt de ytre kvalitetene oppleve en aldringsprosess, der de nyeste spillene med den beste teknologien vil virke mer attraktive fordi de ser like bra ut eller bedre enn det vårt favorittspill gjorde da det kom. De indre kvalitetene, som gjorde selve opplevelsen så unik, blir ikke lenger like morsomme fordi man nå opplever dem i et annet teknologiklima med motstandere som kan tilby bedre visuelle opplevelser.
Assassin’s Creed 2, som ofte anses som det beste i serien, var et spill som selv da det ble sluppet led av uklar og varierende grafikk. Innholdet var på topp, men sammenlignet med titler som Uncharted 2 og Killzone 2 som ble sluppet samme år, så det direkte gammelt ut. Nå har utvikler Ubisoft sluppet en nyoppusset samlepakke med de tre spillene med italienske Ezio Auditore da Firenze, med grafikk som virkelig skinner på en helt annen måte enn tidligere. Jeg trodde jeg var ferdig med renessansens Italia, men nå nyter jeg Firenze, Venezia og Roma som aldri før. Nye teksturer, bedre farger og et klarere bilde gjør at jeg virkelig kan nyte det opprinnelige innholdet fra 2009 på en måte jeg ikke kunne tidligere, for selve grafikken opplevdes som et hinder mot innlevelse.
En enda større eureka-opplevelse hadde jeg med den oppussede versjonen av Grand Theft Auto V til PlayStation 4. Selv om jeg likte spillet på PlayStation 3, ble det alt for store fall i bildefrekvensen og for mange visuelle problemer (som dårlig kantutjevning) til at jeg kunne nyte det. På PlayStation 4 er disse problemene for det meste en saga blott, og GTA V er nå ett av mine favorittspill på dagens konsoll. The Elder Scrolls V: Skyrim slet også med en akutt mangel på optimalisering på PlayStation 3, men ser både penere ut og kjører bedre på PlayStation 4.
Selv om jeg synes det var et aldri så lite sleipt triks å kreve at man må kjøpe en dyrere versjon av Call of Duty: Infinite Warfare for å få tilgang til nyversjonen av Call of Duty: Modern Warfare, må utviklerne roses for en ekstremt god jobb med sistnevnte. Med et nytt lag med maling er Modern Warfare mer enn spillbart for både gamle travere og førstgangskjørere, og på denne måten lar ny teknologi oss gjenoppleve våre beste digitale stunder selv om situasjonen utenfor skjermen har forandret seg.
Ikke over all kritikk
Det skal likevel nevnes at ikke alt er rosenrødt. Som nevnt tidligere er ikke alle remasters skapt like, eller med like mye kjærlighet. For der Call of Duty: Modern Warfare, Dark Souls II: Scholar of the First Sin og God of War III Remastered er prakteksempler på hvordan man skal reintrodusere klassikere, har vi også forekomster av titler man kunne vært foruten.
Som spilltesterne i Digital Foundry har forklart i detalj, tilbyr «oppussede» utgaver av og til en mindre enn optimal opplevelse. For eksempel er det visse aspekter ved nyutgaven av Bathman: Arkham City som skuffer, og det samme kan sies om remastered-versjonene av BioShock-serien.
I tillegg hender det at ellers flotte nyversjoner kommer med helt egne bugs og feil, som for eksempel ansikts-glitchen i mitt kjære Assassin’s Creed 2, eller RNG-feilen i en av mine personlige favorittoppusninger, Final Fantasy X/X-2 HD Remaster.
Må bevise at man kan tilby noe nytt
Nyutgaver er naturligvis ikke gode eller dårlige i seg selv, men verdien kan bli beregnet ut ifra om de oppdaterte versjonene virkelig er oppgraderinger. Jak and Daxter-serien, en av mine aller elskede, er for eksempel pusset opp til PlayStation 3, men helt uten ekstra innhold.
På andre siden av skalaen har vi Dark Souls II: Scholar of the First Sin som bringer masse nytt innhold og nye måter å spille på, og Grand Theft Auto V som ikke bare pusser opp grafikken, men som introduserer en fabelaktig førstepersonsmodus som forandrer opplevelsen fullstendig.
Remaster-spill er for meg en god måte for gamle kjenninger å gjenoppleve sine favorittspill på, samtidig som nye spillere får en sjanse til å nyte titler de kanskje ellers ikke ville tenkt på.
Det er i det hele tatt de nye opplevelsene og mulighetene som gjør nyversjoner verdt pengene, og om utviklere vil overbevise skeptikerne om at konseptet har livets rett, må de nok gjøre mer for å forsikre dem om at de gode, gamle opplevelsene kan nytes på ny - og på helt nye – måter.
