Romstrategispill er for spillere med høye ambisjoner. For disse karene holder det ikke å bli verdens hersker; de vil bli hersker på alle de andre verdenene der ute også. Sjangeren har hatt et hyggelig oppsving de senere årene, med gode tilskudd som Sword of the Stars, Distant Worlds og Sins of a Solar Empire, og selv om det er en sjanger som i dag preges av mindre selskaper og relativt lave budsjetter, er den også full av herlig underholdning.
Som i de fleste andre sjangere, finnes det også her en håndfull klassikere som alle nye spill må måle tåle å bli sammenlignet med. De har lagt lista for hva vi som spillere forventer, og de har gjort det med stil. Et av disse spillene er Master of Orion 2, som kom ut i 1995. Spillet ble utviklet av Simtex, en amerikansk utvikler som tidligere hadde stått bak den interessante blandingen av rollespill og Civilization-aktig strategi Master of Magic, og naturligvis også det første Master of Orion-spillet (som også regnes som en klassiker).
Romstrategisjangeren inneholder alt fra lettfattelige småspill til ekstremt avanserte monstertitler. Master of Orion 2 er ingen av delene. Det er avansert nok, men ikke for tungt. Det er rimelig lett å lære, men har massevis av dybde. Og selv om brukergrensesnittet begynner å bli litt foreldet fungerer det fortsatt såpass godt at det går greit for en ny spiller å komme inn i det (jeg snakker av erfaring; første gang jeg spilte denne perlen var i fjor).
Ekstreme forskjeller
Det første du møtes av når du starter Master of Orion 2 er et av spillets aller beste elementer, nemlig rasene. I de aller fleste imperiebyggespill er de ulike rasene egentlig ganske like. Noen er kanskje litt bedre på angrep, andre på forsvar, og noen kan kanskje forske litt raskere. Hos datamotstanderne handler forskjellene egentlig mest om hvor aggressive de er. Dette spillet er imidlertid annerledes. Her er det enorme forskjeller på rasene – så enorme at det å spille som to forskjellige raser nesten kan føles som å spille to helt forskjellige spill.
En rase kan for eksempel spise stein. Det betyr i så fall at de slipper å produsere mat, slik alle de andre rasene må. En annen rase kan være ugudelig frastøtende, og dermed miste alle former for diplomatimuligheter. En tredje lever kanskje aller helst i vann, og kan dermed bosette seg på planeter som er for våte for de andre, mens en fjerde tåler forurensning så godt at du ikke trenger å bry deg med å rense utslippene. Dette er store greier, og påvirker måten du spiller på på en grunnleggende måte.
Det beste med rasene er imidlertid at du kan lage din egen. Alle de ulike egenskapene kan mikses og puttes sammen som du vil, så lenge du oppfyller visse kriterier. Du får nemlig en viss mengde poeng å bygge rasen din for. En positiv egenskap koster poeng, mens en negativ egenskap gir deg poeng. Hvis du vil ha de beste egenskapene må du være forberedt på å betale for det, i form av negative egenskaper for å oppveie kostnadene. Det er umulig å lage en superrase med bare positive egenskaper, men er du smart kan du få svært mye ut av systemet. Det å designe en egen rase å spille med kan være svært underholdende i seg selv.
Herlig forskning
Forskning er et annet heftig element i spillet. I mange romstrategispill virker det som du kun forsker deg frem til bedre og bedre våpen og mer og mer effektive systemer. Galactic Civilizations-serien er kroneksempelet på dette; hadde det drept Stardock å bruke fantasien litt? I Master of Orion 2 er hver teknologi unik. Det finnes ikke «fyllmasse» i teknologitreet, alt har sine unike og interessante fordeler. Teknologiene er generelt svært spennende, og inkluderer alt fra terraforming (som lar deg forbedre alle planetene dine) til genetisk manipulering (som lar deg gi deg selv helt nye raseegenskaper).
Spillet gjør også noe annet ekstremt smart. Det gir deg seks forskjellige teknologiområder å forske på, hver med opp til tre individuelle teknologier. Alle ser sannsynligvis interessante ut, men du kan ikke forske på alle. Du må velge én. Når du har forsket denne frem er de to andre alternativene borte for alltid – i alle fall for deg. Dette betyr at på en enkelt gjennomspilling vil du kun forske deg frem til omtrent en tredjedel av teknologiene spillet har å by på. Dette er en enorm kontrast fra spill som Civilization-serien, hvor alle vil forske frem akkurat de samme tingene, bare i litt ulik rekkefølge.
Dermed blir det ekstra fristende å drive diplomati eller spionasje for sikre seg interessante teknologier du ikke har kunnet forske på selv – hvis noen andre har dem, da. Men selv om du er både superdiplomat og superspion vil du likevel ha store hull i teknologitreet ditt, og etter som mange av teknologiene får store konsekvenser for spillets gang betyr dette at de allerede omfattende forskjellene mellom de individuelle sivilisasjonene blir enda større etter hvert som man spiller.
Men med tanke på dette spillets modige og progressive spilldesign, er det nok ikke overraskende at du kan unngå hele teknologidilemmaet. Velger du raseegenskapen «creative» i starten av spillet, får du automatisk alle teknologiene innenfor området du forsker på. En enorm fordel? Ja, men «creative» er en svindyr egenskap, og hvis du skal velge den må det gå på bekostning av mye annet snadder. «Creative» har selvsagt sin motsetning i «uncreative» – velger du en rase med denne egenskapen vil tilfeldighetene avgjøre hvilke individuelle teknologier du får tilgang på. Som seg hør og bør gir denne massevis av poeng som du kan bruke på andre, mer fristende, egenskaper.
