Spillåret 2009 er historie, noe vi har oppsummert i en egen artikkel her på Gamer.no. Det betyr også at de ti første spillårene i dette årtusen er over, noe vi selvsagt må markere. Derfor har vi bestemt oss for å presentere de 50 beste spillene fra de siste ti årene.
Jeg har bedt alle våre skribenter om å levere sine personlige topp ti-lister, og ved hjelp av et poengsystem danner disse grunnlaget for totallisten. Denne listen er igjen delt opp i fem saker skrevet av oss alle sammen, som vi publiserer nå på nyåret.
Forrige uke presenterte vi de ti nederste plassene og plassene 40 til 31. Vi nærmer oss toppen, og nå er det tid for plassene 30 til 21:
30. Silent Hill 2 (PS2/Xbox/PC, 2001)
Lasse Lervik: Jeg husker ikke hvorfor jeg handlet meg dette spillet på utgivelsesdagen i 2001, jeg hadde jo aldri riktig forelsket meg i survival horror-sjangeren, men det skulle vise seg å være et av de herligste skuddene jeg noen gang har avfyrt i mørket . Dette spillet tok kvelertak på alle spillene som hadde forsøkt å drive sjangeren inn på action-sporet og gav de varige mareritt om en viss ufin satan med pyramideformet hode.
Her var det nemlig atmosfæren som stod i sentrum, og utvikler Team Silent humret nok godt da de innså at spillet deres var dødsangst inkarnert. Her finner du ikke et grensesnitt utover pausemenyen, våpnene dine er ineffektive, fiendene er groteske og utspekulerte og det hele smøres inn i en sadistisk aura. For trusene dine gis selvsagt kulørte penselstrøk gjennom en radio som knitrer hver gang du nærmer deg fiender. Du må nemlig navigere gjennom tåka og ekstremt gyselige omgivelser, og det er åpenbart ikke slik at radioen gir deg retningsbestemmelser.
Jeg kan med hånden på hjertet si at Silent Hill 2 er et av de mest atmosfæriske og regelrett ubehagelige spillene der ute, og den følelsen av utilstrekkelighet denne spillopplevelsen byr på er det få om noen spill som har greid å replisere. De siste årene har det vært noen hederlige forsøk på å skape genuint skumle spill, hvor Dead Space og Resident Evil 4 nok har vært nærmest, men i mine øyne vil Silent Hill 2 alltid forbli kongen på skrekkspill-tronen.
29. Ikaruga (Dreamcast/GameCube/360, 2002)
Tonny Albrigtsen: Med sin enkle mekanikk og store dybde er Ikaruga et av de fremste eksemplene på at med den rette instillingen kan det meste revitaliseres. Etter at skinneskyteren hadde sin storhetstid med arkadehallens fremvekst på 80- og tidlig 90-tall så det ikke lyst ut da hjemmemarkedet begynte å ta mer og mer over. En sjanger som baserte seg på å lokke kronestykke etter kronestykke ut av portemonéen din gjennom et djevelsk innfløkt design hadde vel ingen fremtid?
Treasure skal ha for at de forsøker å skape én. Kronjuvelen deres, Ikaruga, ble først sluppet på arkade i 2001, og har siden dukket opp på Dreamcast, GameCube og Xbox Live Arcade. Du går naturligvis for sistnevnte, som kan skilte med poengtavler og opplasting av videoer for den autentiske arkadefølelsen.
Ikaruga brøt med nisjen 2D-skyteren gjennom såkalte kulehelveter hadde forvirret seg inn i, og bød istedenfor på et intuitivt polaritetssystem som kombinert med et tre-på-rad kombosystem stimulerer de små grå like mye som refleksene dine. Forblir du på overflaten møter du et spill som varer i knapt en time; Eventuelle dypdykk holder deg under til du ikke klarer mer. Men du lover deg selv at du vil komme tilbake. Ja, du lover deg selv det.
28. Grand Theft Auto IV (PS3/360/PC, 2008)
Joachim Froholt: Om jeg skal trekke frem én ting som virkelig imponerer meg med Grand Theft Auto IV, må det være selve Liberty City. Jeg tør simpelthen ikke tenke på hvor mye arbeid Rockstar North har lagt ned i denne enorme byen, og hvor mange herlige detaljer en gjennomsnittlig spiller går glipp av når han eller hun suser gjennom spillet. Og da Rockstar North var ferdige med å skape denne byen fant de like godt ut at de skulle lage sin egen versjon av Internett også, tilgjengelig i byens nettkafeer. Det er faktisk litt sykt.
Spillet i seg selv følger samme modell som de forrige tredimensjonale GTA-spillene. Du får rollen som Nico Bellic, en østeuropeer som kommer til byen for å få seg et nytt liv. Det funker ikke, og i stedet ender han opp på en destruktiv ferd gjennom byens underverden. Spillets enorme enspillerkampanje gir oss alle de klassiske bandittscenariene, fra bankran som går galt til kidnappinger og diamanttyverier. Massevis av herlig moro med andre ord, selv om enkelte frustrerende oppdrag og masete «venner» fikk velfortjent kritikk fra flere hold.
Verd å nevne er også spillets flerspiller, som lar deg slå deg løs i Liberty Citys gater sammen med andre spillere. Om enspillerkampanjen kanskje har mistet litt av seriens tradisjonelle humor og galskap, får vi det igjen med renter i flerspillerdelen.
27. Halo: Combat Evolved (PC/Xbox, 2002)
Øystein Furevik: Eg hugsar framleis mi første tid med Halo: Combat Evolved. Opprinneleg var eg skeptisk, og tenkte at skytespel på konsoll aldri ville fungere. Det var inntil ein demo i det offisielle Xbox-bladet. Tallause timar seinare var eg frelst. Demoen blei runda om igjen og om igjen og Warthog-hopping blei ein olympisk sport.
Om Halo: Combat Evolved er det beste Halo-spelet kan sikker diskuterast, men dette spelet var uansett spelet som revolusjonerte skytespel på konsoll. Det gjor noko ingen trudde var mogleg, og det var så vanvittig moro at så godt som ingen ting kunne hamle opp med det.
26. Dragon Age: Origins (PC/Mac/360/PS3, 2009)
Mikael Harstad Groven: BioWare har gitt meg flere av de aller sterkeste opplevelsene i min spillkarriere. Jeg vil driste meg til å kalle den canadiske utvikleren en mester til å produsere rollespill på aller øverste hylle. Baldur's Gate satte en tidlig standard, og når man gikk ut med at Dragon Age var den spirituelle oppfølgeren til Baldur's Gate 2 var forventningene skyhøye.
Heldigvis ble disse innfridd på tampen av fjoråret, og vi ble tatt med på et nytt eventyr. Denne gangen er alt egenkomponert, fra verdenen Ferelden til det skjulte systemet for skade og rustning i kamp. Det at Dungeons & Dragons er droppet gjør heldigvis ingen verdens ting, kampsystemet er både dypt og troverdig.
På toppen av dette får vi herlig dialoger og en like fantastisk historie, da er det vanskelig å ikke la seg oppsluke i rollen som beskytter av alver, dverger og mennesker på randen av utryddelse. Dragon Age: Origins er et av tiårets aller beste rollespill, og jeg vil ha mer!
