Spillåret 2009 er historie, noe vi har oppsummert i en egen artikkel her på Gamer.no. Det betyr også at de ti første spillårene i dette årtusen er over, noe vi selvsagt må markere. Derfor har vi bestemt oss for å presentere de 50 beste spillene fra de siste ti årene.
Jeg har bedt alle våre skribenter om å levere sine personlige topp ti-lister, og ved hjelp av et poengsystem danner disse grunnlaget for totallisten. Denne listen er igjen delt opp i fem saker skrevet av oss alle sammen, som vi publiserer nå på nyåret.
På tirsdag avslørte vi de ti første plassene, nå er det tid for plassene 40 til 31:
40. SSX (PS2, 2000)
Thomas Heger: Det er ingen liten «Hall of Fame» SSX smigrer med i sitt nærvær. Sammen med Wipeout og Motorstorm er det blant de mest suksessrike lanseringstitlene for Sonys tre forskjellige videospillsystemer. Passende er det da også at alle er arkade-racere – enten det er er futuristiske sveveskip, skitne rallydoninger, eller, i SSX sitt tilfelle, superheite snøfjøler.
Her fikk vi et spill som tok det beste fra Cool Boarders og Tony Hawk-arven og skapte en særs urealistisk, kombodrevet Snowboard-opplevelse. Alt mindre enn en stroppeløs, enfots, trippel saltomortale med 720 graders rotasjon uti en sen cheeky-monkey grab, var rett og slett flaut.
Boardercross-gameplayet var kanskje en stjerne, men det er det geniale banedesignet som gjør at spillet fortjener en plass på denne lista. Hvem husker ikke for eksempel pinball-aktige Tokyo Megaplex med sin syretrippende intrikathet og myriader av snarveier. Eller Pipedream, en hel bane full av railer på railer.
For meg, da en femten år gammel snøbrettfantast fra Stamsund (Artic Challenges fødested), var det spillets siste bane, den såkalte Untracked, som holdt meg klistra foran fjernsynet jula i millenniumsåret. Offpist-banens puddersnø, friheten til å kjøre hvor du vil og den grensesprengende musikken (med det passende låtnavnet Unfinished Symphony) står igjen som et av tiårets mest nostalgiske spillminner. Hadde det ikke vært for denne symfonien i usporede løyper ville vi nok aldri sett Amped.
39. Slitherlink (DS, 2006)
Tonny Albrigtsen: Hudson Soft regnes vanligvis ikke blant våre fremste utgivere, iallfall ikke på disse breddegrader. Slitherlink har heller aldri fått noen europeisk utgivelse.
Slitherlink handler i korte trekk om å ringe inn tall. Det har sitt opphav som tall-ord, tenk på det som et Sudoku som faktisk er morsomt. Brettene kommer i ulike størrelser, og jo større de er, desto vanskeligere er de.
Ikke bare passer Nintendo DS perfekt til denne geskjeften med sine pennestreker som forsvinner ved en enkel berøring, en spillkassett rommer også nok brett til at du har glemt de første lenge før du fullfører det siste. Resultatet blir en så godt som uendelig spillbarhet, og det gjør ingenting når kjernen i opplevelsen er så gøy som her. Slitherlink må ganske enkelt prøves, og før du vet ordet av det betyr ingenting mer enn om neste tall skal ha ingen, én, to eller tre sider regnbuefargelagt.
38. Super Smash Bros. Melee (GameCube, 2002)
Daniel Paul J. Guanio: Nintendos slåssespill er en blanding av finesse og lek som jeg fortsatt har til gode å se et annet spill berøre. Det spiret på Nintendo 64 – men selv om vi hadde gått lenger enn 10 år tilbake i denne kåringen, hadde jeg fortsatt gitt denne hedersplassen til Melee snarere enn seriens avstamning. Der eneren etablerte seriens grunnprinsipper og vel så det, tok Melee opp tråden i alle ender. Det kunne ikke gi oss den samme friske følelsen, men tempoet økte, figurene ble flere, modusene større og konkurranseelementet skarpere.
Det ser kanskje uskyldig ut, men kyndige fingre kreves for å få et innblikk i Super Smash Bros. Melees dypere nyanser. Enkelte vil kanskje stusse over hvorfor oppfølgeren Brawl til Wii ikke står på pallen og det med all rett. Men til tross for at Brawl har mer av alt, så er det lett å merke at hurtigheten er senket og tempoet er lavere; utviklerne fjernet i tillegg muligheten for å mestre teknikker som for eksempel Wavedash, og derfor anses Melee av mang en Smash-fan for å være seriens beste.
Når jeg spiller Super Smash Bros. minnes jeg konstant på min grunnleggende affinitet til spillmediet – og det er ikke rent lite.
37. Warcraft III: Reign of Chaos (PC, 2002)
Øystein Furevik: Heilt fram til den flamberte avføringa som går under namnet World of Warcraft dukka opp, var eg ein svært stor fan av Warcraft-serien. Spesielt tok Warcraft III fullstendig innersvingen på meg, og om det finnest eit spel som har vore årsak til eit asosialt liv, og tilsidesett arbeid, er det Warcraft III.
Eg elskar kombinasjonen av strategi og rollespel, og over ein periode på omlag fem år, gjekk det praktisk talt ikkje ein dag utan at eg spelte minst to eller tre kampar. Eg må seie eg saknar den tida, men etter kvart har livet blitt for travelt, og eg har eigentleg ikkje tid til å utføre fleire «tower rush» med Ancient Protectors (jada, kjip strategi, men veldig moro. Spesielt kommentarane frå motstandarane som ler seg skakk av denne idioten som trur han skal vinne, heilt til dei innser at dei har tapt).
36. Lost Odyssey (Xbox 360, 2008)
Øystein Furevik: Dette er utan tvil mitt største favorittspel dei siste åra. Eg vil påstå at det er ein viktig ingrediens som manglar frå svært mange spel no om dagen; sjel. Både historier og karakterar er alt for ofte veldig flate, og utover gameplayet er det sjeldan ting som engasjerer meg stort.
Lost Odyssey endra på det. Spelet har fått meg til å hulke som eit nyfødt barn, og eg sit igjen med sentimentale minner eg aldri vil gløyme. Verken før eller sidan har eit spel gripe om meg på ein så brutal måte. I mi omtale kalla eg Lost Odyssey for det perfekte rollespel, og det meiner eg den dag i dag. Eg elskar dei turbaserte kampane, eg elskar musikken og den fascinerande verda. Mest av alt elskar eg det fantastiske persongalleriet med den hysterisk morosame Jansen i spissen. Har du ikkje spelt Lost Odyssey enno, har du synda mot spelgudane, og du bør straffast.
