Anmeldelse
Ridge Racer
Noen spill blir født med en stor, skinnende sølvskje i kjeften – alt klaffer. Ridge Racer er sånn. Det har alt.
Noen spill blir født med en stor, skinnende sølvskje i kjeften – alt klaffer. Ridge Racer er sånn. Det har alt.
Du har sannsynligvis hørt om Fahrenheit. Men har du hørt om Omikron: The Nomad Soul? David Cage og gjengen er nemlig gamle ringrever når det gjelder ambisiøs spillutvikling.
Ta nå fem sekunder, og bare smak på det: Tom – Clancy's – Ghost – Recon: – Advanced – Warfighter. Kan det bli mye verre?
Bomberman til DS gjør meg usikker: Jeg kan ikke få meg til å anbefale det. Jeg vet at jeg kanskje bør, og at noen sikkert kommer til å være uenige med meg her, men det går bare ikke.
Har du lyst på en middelaldrende, svett og dyprøstet mann i lomma? Med Chaos Theory til DS tar Sam Fisher steget mot en ny, håndholdt hverdag.
Lyst til å prøve deg på tagging, men mangler nervene, ballene eller pengene? Marc Ecko er din mann, og Getting Up er hans show.
All you need is blood – rai-ta-ta-ta-ta. All you need is blood – rai-ta-ta-ta-ta. All you need is blo-od – blood is all you need.
Kameraten min var tydelig oppspilt, nærmest i ekstase over hvor godt den nye stortittelen til favorittkonsollen hans hadde blitt mottatt i pressen. Det måtte jo bety at spillet var aldeles fantastisk?
Når SingStar og dets oppfølgerpakker sørger for at vanlige folk, folk uten "vår" spillinteresse, traver til butikkene, og selger massive mengder nye PS2-er i slengen, er noe vesentlig i ferd med å skje.
Dette er den type frukt vi håpet DS-treet ville bære: et modent, stemningsfullt og stilsikkert eventyr om minnenes makt.
Vi entrer akkurat nå de aller travleste dagene i året for oss spillfrelste, og for å feire dette fremstår Gamer.no i dag i splitter ny drakt. Les listen over forbedringer, og fortell oss hva du synes!
Svidd gummi, slanke, lave linjer og Miamis solnedgang i tre hundre kilometer i timen - og alt sammen mens du sitter på bussen på vei til Lillestrøm?
Den vennlige, men noe klissete og langbente nabolagshelten Spider-Man er tilbake, for å redde nye masser med sutrende, hjelpeløse byboere fra ondskapens klamme grep.
Den lille fete i den blå kjeledressen er tilbake, i en bunnsolid nyversjon av et av Nintendo 64s beste spill.
Ah, kan du kjenne det? Den emne, svimle smaken i munnen, som kun betyr én ting - du har forspist deg på bløtekake og sjokoladeis? Vel, etter en høst hvor vi knapt har fått åpnet munnen for den ene godbiten, før den neste presses inn, er det ikke bare du som kjenner deg mo i knærne og sigen i korsryggen.
«Kapittel to, hvor Samus utforsker nye planeter, blir venner med noen utenomjordiske skapninger, og kommer riktig på kollisjonskurs med desto flere.»
Jeg skal nå telle ned fra ti til null. For hvert trinn vil du kjenne deg roligere, og en følelse av harmoni vil spre seg i kroppen din, ned i hver fingertupp og gjennom hvert hårstrå. Snart vil du glede deg over å kunne sanse alt rundt deg på en sterkere måte enn før.
En halvnaken Halle Berry i lakk og lær. Pisking, stønning og dvelende kameraføring. Velkommen til årets mest patetiske forsøk på å pimpe folk for penger.
Uru: The Path of the Shell markerer slutten på arbeidet med dette prosjektet for Cyan Worlds. Etter manglende interesse og for få påmeldinger til online-prosjektet Uru Live, ble planene lagt på is, tjenerne stengt ned og en masse håpefulle latt ute i kulden.
Spider-Man må være blant de mer takknemlige superhelter å konstruere spill ut fra. Han har så mange spesialtriks og egenskaper at en utvikler simpelthen kan plukke på øverste hylle. Men noen utviklere er åpenbart bedre enn andre, både når det gjelder visjon og utførelse.