Zombier ser ut til å være den ene fiendetypen spillere verden over aldri ser ut til å gå lei av. Det finnes sikkert hundrevis av spill i alle slags sjangere, der alle handler om å ta livet av de stakkars zombiene på en eller annen måte.
Dying Light gjør ikke mye nytt med selve fiendetypen, men de har i stedet endret på andre elementer slik at det føles nytt og unikt ut. Jeg kan ikke huske sist jeg har hatt det så moro med de gryntene, udøde fiendene.
Ikke første gang
Techland er ikke ukjent med zombiespill. De er utviklerne av Dead Island fra 2011, og Dying Light er avlet frem fra samme matjord. Det kan man blant annet se på fiendeutvalget, som på veldig mange måter er en nesten tro kopi av fiendestrukturen i Dead Island. Settingen og området man befinner seg i er imidlertid forandret.
Det har brutt ut et virus i Harran, en by i Midt-Østen. Regjeringen i landet har satt byen i karantene, og The Global Relief Effort (GRE) flyr regelmessig over byen og slipper ned nødrasjoner og medisiner til de overlevende.
Protagonisten Kyle Crane blir også sluppet ned over byen. Han er en hemmelig agent leid inn av GRE for å hente ut noen viktige dokumenter som en ukjent person har fått kloa i. Fra det sekundet du lander i byen bryter det ut trøbbel, og man stifter raskt bekjentskap med zombiene som vandrer hvileløst rundt i gatene.
Det viser seg at de overlevende i byen har delt seg inn i ulike grupperinger, der noen er mer hjelpsomme enn andre. Etter en kort introduksjonssekvens der man lærer seg de mest grunnleggende måtene å ta livet av zombiene, samt hvordan man best skal forsere landskapet på en rask og effektiv måte, settes man i gang med de første oppdragene.
Det er mobiliteten som gjør at Dying Light er et så underholdende spill. Utviklerne har virkelig greid å gi spillerne en følelse av kontroll mens man løper og spretter rundt på hustakene og det som er igjen av byen. Man sikter enkelt og greit dit man vil, enten det er en veranda man vil inn i eller en kant man vil ta tak i, holder inne en knapp så griper figuren tak i den kanten.
Med forbehold om at det er fysisk mulig å nå den kanten selvsagt. Det og få en flyt der man hopper fra tak til tak, gjennom vinduer og over zombier er en av de tingene jeg overhodet ikke er lei av i Dying Light, selv etter over 40 timer med spilletid. Ikke siden Mirror’s Edge har jeg følt meg så i kontroll over denne type mobilitet i et spill.
For hvert hopp og hver forsering av et hinder får man erfaringspoeng. Figuren din har tre ulike evnetrær separert fra hverandre. Man samler erfaringspoeng ulikt, og ved å gjøre en av de tingene evnetreet er knyttet til.
Det vil si at hvis du er typen som heller løper forbi og hopper over zombier, får du mer erfaringspoeng i Agility-treet, og blir dermed bedre på dette. Er du imidlertid typen som heller moser hoder og kapper av lemmer, så får du mer erfaringspoeng i Power-evner.
Til tross for at spillet deler dette opp flere trær har utviklerne lagt opp mange av oppdragene på en slik måte at du hele tiden holder deg ganske jevnt i nivå. Utover i spillet vil nok spillestil gjøre sitt til at man enten er bedre i bevegelighet enn i kjemping, men ikke så mye at man blir hengende etter på en slik måte at det hemmer underholdningsverdien noe.
99 problems
Harran er en variert og stor by, og det finnes haugevis av sideoppdrag og samleobjekter å bruke tiden på. Førsteinntrykket mitt var at den første bydelen man befinner seg i var stort nok i seg selv, men det skulle vise seg at dette bare var en del av en enda større by. De to bydelene er akkurat passe store, og det å komme seg fra en side til en annen tar ikke altfor lang tid.
Utviklerne har designet byen slik at det aldri mangler hverken tak eller andre ting å klatre på, som gjør at man hele tiden greier å komme seg unna fiendene. De vanlige zombiene er heldigvis ikke gode klatrere, og de er det lett å holde avstand fra. Fra tid til annen vil du møte på ferske zombier, de som var menneskelige for ikke lenge siden, og da får pipa en annen tone. Disse er raskere, sterkere og følger etter deg både opp på og ned fra hustakene.
Superzombiene er skremmende nok de, men er ingenting mot beistene som kommer ut når sola har gått ned. Spillet skiller mellom dag og natt, og det er i nattetimene at man går fra å være overlegent sterkest til å bli byttet for noen skikkelig fæle monstre. Disse zombiene jakter på deg, og det å bevege seg lydløst og stille forbi er alltid den beste måten å løse disse møtene på. Hvis du blir sett er det bare å ta beina fatt og håpe at du rekker fram til nærmeste sikkerhetssone uten å bli zombiemat.
Sikkerhetssoner er områder du kan låse opp rundt omkring i byen, og er Techland sin versjon av tårnene til Ubisoft i alle deres spill. Her kommer ingen zombier inn, du finner andre overlevende i mange av de, og du kan sove bort den skumle natten.
Snekker Andersen
Historien i spillet er god, men på ingen måte en juvel i spillverdenen. Den er ganske standard, men gjør en god jobb med å variere hva, hvor og til hvilken tid du gjør oppdragene. Mange av figurene du møter er både interessante og gode, og stemmeskuespillet er generelt sett av en god kvalitet. Noen av de aller beste historiene blir imidlertid fortalt i sideoppdragene, men samtidig er det også mye dårlig der. En ting er i hvert fall sikkert, og det er at det er mer enn nok av sideinnhold å fullføre.
Når du befinner deg i en situasjon der du må kjempe mot zombiene er det i all hovedsak med nærkampsvåpen. Rundt omkring i verdenen kan du finne kniver, rør, planker eller andre gjenstander av varierende kvalitet og styrke. Du kan også mekke egne modifikasjoner på våpen som gir sjansen for elektrisk støt, sette fyr på fiender eller en rekke andre effekter.
Du kan også lage bandasjer, ulike styrkedrikker og en mange andre nyttige ting i et enkelt, men ganske omfattende system. På samme måte som du finner våpen kan du finne ingredienser og materialer. Jeg var sjelden tom for noe nyttig, og utover i spillet hadde jeg mer enn nok av alt jeg trengte på en slik måte at jeg ikke trengte å rasjonere hverken bandasjer eller andre gjenstander.
Grafikk og lyd i spillet er generelt sett bra. På min ikke helt nye PC kan jeg sette de fleste innstillingene ganske høyt uten at det går nevneverdig utover ytelsen i spillet. Musikk og lyd i spillet er bra, fra energisk og actionfylt til herlig skummelt i flere sekvenser. Det er spesielt ekkelt når du sniker deg rundt om natten, og hører grynt fra alle kanter uten helt å se kilden til lyden.
Konklusjon
Dying Light overrasket meg på en meget positiv måte. Det er et solid sandkassespill, som selv med en så brukt fiende som zombier greier å finne nye elementer som gjør spillet morsomt.
Hovedgrunnen til dette er bevegeligheten til hovedfiguren, som Techland virkelig har greid å få til på en herlig måte. Klatring opp vegger, halsbrekkende hopp fra hustak til hustak, samt intense nattlige løpeturer der man er byttet og ikke jeger går smertefritt med gode kontroller og smart design.
Kampsystemet er ikke like finjustert, men mengden og variasjonen i våpenutvalget er stort. Spillerprogresjonen er også god, og man får virkelig en følelse av at man blir bedre og bedre etter hvert som erfaringspoengene tikker inn. På et punkt i spillet synes jeg utfordringen dalte veldig, og man ble rett og slett litt for sterk for utfordringene som kom.
Historien i spillet er grei, men flere av sideoppdragene gjør opp for en mangelfull hovedhistorie. Spillet kunne gjerne vært noe kortere, det drar ut litt vel lenge og det blir litt for mye repetisjon mot slutten av historien.
Dying Light er uansett et meget solid, vellaget og underholdende zombiespill.
