Et av fjorårets mest vellykkede Kickstarter-prosjekter endte opp med å bli utgivelsen av brettspillet Zombicide fra Guillotine Games, og selv om vi ikke har noen stor tradisjon for å skrive om brettspill på Gamer.no er påska et godt tidspunkt for å endre litt på det. Du tenker nok at det er fordi brettspill og påske hører sammen som saus og sausenebb, men det er først og fremst fordi redaktøren er på ferie. Forhåpentligvis i et område som ikke ICE dekker engang, og der 3G og UMTS først og fremst handler om bokstavene du har fått utdelt i Scrabble.
Zombicide er et samarbeidsbasert brettspill, en sjanger som dessverre ikke har fått veldig mye oppmerksomhet i den norske brettspillfaunaen, men som kan skilte med klassikere som Pandemic, Arkham Horror og Flash Point: Fire Rescue.
Premisset er enkelt nok, mellom fire og seks overlevende (som gjør at spillet passer for en til seks spillere) har blitt fanget et tilfeldig sted i en by, og må kjempe med alskens våpen og bonuser mot en stadig skumlere horde av udøde. Manualen gir deg en haug med ferdigoppsatte oppdrag som dere kan bryne dere på, og hvilke oppgaver som skal løses før dere kan snekre diplomet med "Vinnerene av zombieopprøret 2013" på veggen. Det hele føles litt ut som XCOM i brettspillform, bare med zombier som fiender framfor romvesen.
Etter en rask gjennomspilling av tutorialen, smådiskusjon av regler og følelsen av dette her, det kom vi til å klare uten nevneverdige problemer, valgte vi å kjøre i gang med den første settingen som utviklerene hadde beskrevet. Ni dobbelsidede plater ble plassert på bordet for å bygge opp verdenen vi skulle knuse de udøde i, figurer ble valgt og de første, vage planene ble lagt. Dette skulle vi klare enkelt, og vi bestemte oss for å dele oss i to grupper som utforsket i hver vår retning. Målet var en haug med ulike oppdragsmarkører plassert rundt på brettet, som alle måtte besøkes før vi kunne kalle det en dag og komme oss avgårde til tryggere omgivelser. I tillegg måtte vi sanke tre forskjellige overlevelsesrasjoner, slik at vi hadde noe å leve videre på etter at prøvelsene var over. Til våpen, karer!
Planen fungerte utmerket, to av våre overlevende satte avgårde mot den nordlige delen av byen for å utforske området og finne ut hva det var som gjemte seg bak dørene inn mot to av oppdragspunktene. De tre andre satte avgårde mot vest for å få plukket med seg det nærmeste punktet, og deretter gjøre kort prosess med de udøde som snek seg rundt hushjørnene for å få en liten bit av hjerne.
Avhengig av hvilket oppdrag og byutforming dere velger, vil det være forskjellige steder som de udøde dukker opp i byen. I vårt tilfelle var det snakk om fire forskjellige punkter som inviterte de udøde inn i byen vår i slutten av hver runde, samtidig som alle bygninger antas å inneholde en eller flere hjernegumlere. Første gang en i gruppa bryter opp en dør inn til en bygning, plasseres det ut udøde i hvert eneste rom basert på kort som trekkes fra zombiebunken. Det starter rolig og forsiktig, og vi begynte å bli sikre på at dette skulle vi klare å mestre så raskt som overhodet mulig.
Etter hvert som figurene på brettet slakter ned udøde går farenivået deres opp – et slags enkelt nivåsystem som bestemmer hvilke egenskaper de har tilgang til og hvor mange og hvor vanskelige udøde som kan dukke opp i slutten av hver spillerrunde og i rommene når man åpner dørene. De fire forskjellige nivåene har ulik lengde, og det er den som til enhver tid har høyest nivå som avgjør hvilken type av og hvor mange udøde som dukker opp. Det kan med andre ord være lurt å fordele drapshandlingene på de involverte, og ettersom oppdragsmarkørene drar med seg fem erfaringspoeng i tillegg, bør det kanskje planlegges hvem og i hvilken rekkefølge de skal tas. Vi hadde en plan, men vi begynte etter hvert å innse at den kanskje ikke var blant de skarpeste i skuffen.
De første problemene begynte å dukke opp da en av oss kom opp på det tredje erfaringspoengnivået, og dermed sørget for at de udøde, bitegærne skapningene begynte å skape hakket mer seriøse utfordringer. Fram til nå hadde vi meid ned det meste som dukket opp, men heretter ble mengden skumle skapninger stadig større. Det å bryte ned døren inn til et nytt inneområde ble en særs spennende opplevelse, der vi lurte på om vi i det hele tatt kunne ha noe håp om å komme fram til oppdragsmarkørene som tidligere hadde fristet oss med sin lette tilstedeværelse. Det begynte å komme rare lyder fra flere av spillerene etter hvert som de udøde ble flyttet rundt på brettet, etter all sannsynlighet et omen om hva som skulle møte oss i de neste rundene.
Vi var imidlertid ved særs godt mot fortsatt, og etter hvert som vi fant stadig bedre utstyr, fikk bygd oss en molotovcocktail (som tar ut alt liv i en sone, udødt eller overlevende) og knertet den første virkelig ufyselige skapningen (passende navngitt "Abomination") var vi igjen sikre på at vi var kongene på haugen. Ikke en råtten finger skulle bli lagt på våre skuldre, og godt rustet med både skytevåpen og motorsag sprutet det imaginære kroppsdeler i alle himmelretninger.
Plutselig dinget en av oss det høyeste erfaringsnivået da han måtte forsvare seg mot en gjeng udøde som snek seg rundt inne i et hus. Det var ikke helt planlagt, men vi hadde jo klart å henge godt med hittil, og hadde fortsatt alle fem figurene i levende live og uten at vi så noen vesentlige trusler i hovedgatene. Problemet var imidlertid at vi fortsatt var spredd et par-tre soner fra hverandre, og at det begynte å bli en virkelig utfordring å knerte de tomme hodeskallene som vandret mot oss. Både antallet og typen udøde begynte å bli problematisk, og da de i tillegg fikk en ekstra runde med angrep og flytting uten at vi var forberedt på det, gikk to av våre tidligere helter i bakken. En skikkelig udødmatfest, en slik som det kommer til å gå rykter om i mange år framover i miljøer jeg ikke vanker i.
Vi tre andre som fortsatt levde innså at vi var i ferd med å bli en del av et matfat med rikelig utvalg innenfor spillersjangeren, og satte kursen for nærmeste dør vi kunne knuse for å komme oss i trygghet. Hvilke ufine skapninger som ventet oss bak døren kunne vi ikke si stort om, men det å bli værende ute i det åpne landskapet ville raskt føre til at farene snek seg inn på oss fra fire forskjellige sider. Intet blivende sted for mennesker som har et håp om å komme hjem til familie og kjæledyr.
Jeg var den eneste som hadde et våpen tilgjengelig som kunne knuse dører, og etter å ha brutalt myrdet det som var igjen av trevirke som skilte friluft fra kontorlokaler, oppdaget vi at det heldigvis var håndterbare mengder udøde på innsiden. En av våre omkomne medarbeidere var den som hadde hatt det høyeste erfaringsnivået, noe som gjorde at vi fikk litt mindre mengder med udøde å håndtere på vår ferd ned en lang korridor. Nøkkelpunktet var en dør ut i den andre enden, så planen var klar: vi setter opp base innerst i gangen og tar ut det som sniker seg inn inngangsdøren vi lagde, før vi rømmer ut, over veien, tar siste oppdragsmarkør og kommer oss til helvete bort fra denne gudsforlatte byen. Enkelt.
Overraskende nok for oss, men kanskje ikke for den som leser denne stakkarslige gjenfortellingen av hva som skjedde, var det ikke bare-bare å få knertet nok udøde til å holde bølgene med det som tidligere hadde vært omtenksomme foreldre og karrierehungrige individer på avstand. Som i en perfekt storm begynte skumlingene å samle seg fra alle kanter sånn omtrent rett før de skulle gå inn den tidligere døren, nå hullet i veggen, som vi regnet som vår beste sjanse for å komme ut av dette med livet i behold.
Panikken begynte å bre seg mellom de gjenlevende spillerene, og da vi oppdaget at de mumlende, beindragende uvesenene stadig fikk flere ekstrarunder på grunn av at det ikke lenger var flere zombiefigurer igjen og helt feil kort kom opp i kortbunken, måtte vi ta et valg som alle som sitter fast i en verden infisert av udøde må ta: hvem serverer vi som mat, og hvem gjør det siste forsøket på å rømme?
Som tidligere nevnt var jeg den eneste som hadde noe å knuse de låste dørene med, og fikk det ærefulle oppdraget med å forsøke å komme meg ut og føre menneskeheten videre. Mine to medsammensvorne fikk den respekten de fortjente, før jeg lot zombiene kose seg med ferske innvoller og frisk hjernemasse. Jeg brukte mine siste aksjonspoeng på å knuse døren og komme meg ut i det fri, og unngikk det som hadde vært den sikre død inne i helvetes egen kirkegård.
Ute i det fri skulle man tro det var vesentlig bedre forhold, men det som var igjen av zombieløpere fikk fort lukten av sunt menneskekjøtt. Jeg kastet meg over hagla, rullet terningene og skjøt mot det jeg kunne knuse for å få fred i et par runder til. Bom. Heldigvis hadde jeg skaffet meg et bonuskort som lot meg kaste terningene på nytt om jeg ikke var fornøyd med resultatet. Vi innså at dette var overhodet siste mulighet, og at dersom jeg ikke kvittet meg med det vandrende avfallet i sona jeg sto i, var det takk og farvel for denne gang.
Det var takk og farvel for denne gang.
