Først og fremst vil jeg takke for alle tilbakemeldinger jeg har fått så langt. Jeg får mange gode tips fra spillere som er veldig mye bedre enn meg.
Jeg har også satt opp guildet gamer.no i spillet. Vi er per idag 25 medlemmer, med mange flere inviterte. Jeg håper dette kan bli en plass der spillere på ulike ferdighetsnivåer kan samles og ha det moro sammen.
Foregående uke rakk jeg åtte kamper med Dota 2. Ikke allverden, men sånn er det bare når man er familiefar, det er sommer, man skal få trent litt og andre spill skal spilles. Da er det ikke alltid tid til en kamp eller ti med Dota 2, selv om jeg har aldri så lyst.
Mange tanker
I stille stunder blir jeg ofte sittende og fundere over dette underfundige spillet. Jeg prøver å forstå hva det er som gjør det så forlokkende, hvorfor man gang på gang skal utsette seg for torturen det er å tape. Og hvorfor tapene så lett blir glemt når man plutselig får en god kamp igjen.
Min andre uke med Dota 2 var et godt eksempel på dette.
Etter 26 kamper spilt, noe som tilsvarer cirka 13 timer med kamper, er jeg lenger unna utlært enn jeg har følt meg i noen andre spill, noengang. Dette fikk jeg merke spesielt godt da jeg ble invitert med en gjeng erfarne spillere fra Gamer.no-guildet.
Jeg sjekket profilene, og så at alle med- og motspillere hadde godt over hundre seiere, som betyr at de har omtrent det dobbelte i antall spilte kamper. Jeg lot statistikk være statistikk, og kastet meg i med stor kamplyst og vilje.
Kommunikasjon er viktig
Jeg bet fra meg omtrent like mye som en sau hadde gjort i en stor ulveflokk. Jeg løp rundt som en hodeløs kylling, trykket litt her og der og følte meg til tider totalt unyttig. Den første kampen med denne gjengen tror jeg kanskje jeg gjorde en eller to ting som bidro til seieren.
Hele laget kommuniserte via Skype, og mine lagkamerater prøvde sitt beste å instruere meg i hvor jeg skulle gå og hva jeg skulle gjøre, uten særlig hell. De kunne like gjerne pratet gresk for alt jeg forstod. Jeg mener å erindre at de gav meg noen beskjeder innimellom, men jeg kan ikke gjenfortelle detaljert hva de innebar.
Jeg tror jeg hadde gjort mer nytte for laget om jeg bare hadde stått i basen, men for meg var det veldig lærerikt. Jeg prøvde å følge med på bevegelser, hva de gjorde når og hvordan de prioriterte under kampene. Etter hvert innså jeg at det er en ting som er viktigere enn alt annet i Dota 2:
Lagarbeid
Du kan være så god du bare vil, men det virker for meg som du etter et visst nivå er totalt avhengig av å samarbeide med dine lagkamerater for å vinne. Kommunikasjon, samkjøring av angrep og forsvar og det å forstå og utmanøvrere motstanderne må til om man vil vinne kampen.
Og det er jo nettopp det Dota 2 handler om. At man sammen, som et lag, vinner mot motstandere av samme ferdighetsnivå. Når jeg spiller med likesinnede skjer det samme, men om en person er veldig god så kan han snu hele kampen. Jo høyere nivå man spiller på, desto viktigere blir laget, tror jeg.
Til tross for at jeg ikke spilte noe bra, var de to kampene jeg spilte med veldig mye bedre spillere mine høydepunkt for denne uka. Totalt i løpet av uka endte jeg på fem seiere og tre tap, noe jeg må si meg veldig fornøyd med. Jeg prøver fortsatt å spille med helter jeg ikke har spilt før, men innimellom har valget falt på en helt jeg har testet.
Jeg vurderer å etterhvert plukke ut en eller to helter og spille kun med de en uke eller to, for å se om spillet mitt forbedrer seg med en helt jeg er kjent med. Jeg har ikke funnet en rolle jeg heller mer mot enda, til det har jeg spilt for lite.
Fortsatt «noob»
Forbedringspotensialet er fortsatt stort, det være seg med siste slag, ganks, kontroll på kart eller posisjonering. Jeg roter til kjøp av gjenstander, jeg selger unna ting jeg ikke skulle solgt og jeg glemmer å kjøpe helse- og magidrikker. Jeg håper og regner med at alt kommer med trening.
Denne uken blir det nok enda færre kamper, men jeg skal prøve å rekke noen med folk fra guildet. The International 3 er godt igang, og fortsetter hele uken. Jeg prøver å få med meg så mange kamper som mulig, dette er jo gutta som vet hvordan man spiller Dota 2.
Jeg begynner etterhvert å greie å forstå høyt nivået faktisk er. Organisering, timing og lagarbeid sitter som støpt til tider, og det er mektig imponerende å se på. Jeg heier på våre kjære naboer i Team Alliance. Svenskene har hittil vunnet samtlige tolv kamper de har spilt, som er utrolig imponerende.
Hvis jeg en dag skulle greie å nå en prosentdel av ferdighetsnivået til en av disse, vil jeg være uhyre stolt av meg selv.
Les også: Fra Zero til Hero
