Malplassert "checkpoint"-system
Utviklerne har antakeligvis prøvd å gjøre det litt vanskeligere for spillerne ved å innføre et "checkpoint"-system for lagring. Siden brettene er såpass korte er det forholdsvis naturlig at en ikke skal måtte lagre titt og ofte, men "checkpoint"-systemet i XIII fremstår som ganske irriterende og malplassert. Det er ofte kilde til mange frustrasjoner fordi disse punktene er ujevnt satt opp, og hvis du lagrer et spill for så og skulle spille senere, vil du automatisk bli sendt tilbake til siste "checkpoint". Ingen krise siden brettene ofte er så korte, men påfølgende frustrasjoner er umulig å unngå. Et teknisk problem XIII lider av er såkalt "disc swapping". Stadig vekk ber spillet deg bytte mellom CD-skivene, noe som kan bli fryktelig irriterende og som blåser et stort hull gjennom hele innlevelsen og atmosfæren.
Ujevne oppdrag
Etter som XIII er bygd på en veldig spennende og interessant historie - en historie som faktisk markerer seg som svært god i spill-sammenheng – er enkelte av de forskjellige oppdragene interessante og kreative. Problemet er likevel at altfor mange av dem ikke er det. XIII er litt ubalansert når det gjelder akkurat dette, og går stadig i bølgedaler etter hvert som du går fra oppdrag til oppdrag. Snike-oppdragene kan ofte være veldig spennende og gir en god og gammeldags No One Lives Forever-følelse, mens spillets action-oppdrag ofte føles uinspirerte og tankeløse.
Av og til tar XIII med deg på en enkel tur gjennom et brett, ved å følge en til nærmet rett linje hvor fiender bare hopper opp som pappfigurer og fyrer løs. Disse delene av spillet er med på å dra opplevelsen ned, og det er bare unntakene fra disse som redder XIII fra å være en ren katastrofe. Et av de bedre brettene er hvor du skal snike deg ut fra et sykehus/fengsel du nettopp har blitt sperret inne på. Her kombinerer du sniking med skyting, hvor du må skjule kroppene til vaktene du slår ned, samtidig som du må krype i trange ganger og ta gisler for å komme deg unna. Det er under disse omstendighetene XIII virkelig skinner, men akk – det er ikke nok av dem til å rettferdiggjøre en skikkelig spillekstase.
På mange måter kan XIII sin historie sammenlignes med den populære TV-serien 24. Spesielt sesong to, for dere som følger med, hvor hovedpersonen har mange som motarbeider seg og hvor han må ta i bruk ofte lysskye metoder for å finne den underliggende sannheten. Underveis i spillet vil det dukke opp flere tilbakeblikk, men i stedet for å fyre av videosekvenser er det faktisk du som spiller i disse også – på mange måter slik som i skytespillet Max Payne 2. Disse er virkelig sterke virkemidler, og ved å sende deg inn i en surrealistisk drømmeverden med rare farger og ulogiske avsløringer, er de med på å understreke XIII sin spesielt gode evne til å fortelle den virkelig velskrevne historien.
Unik stil
Til tross for spennende snike-oppdrag og kjedelige actionscener, er det fremdeles grafikken som gjør det største inntrykket når det gjelder XIII. "Cel-shade"-teknikken blir brukt til det fulle, og gir en helt unik kant til spillet som få andre spill kan utfordre. Det gjør det ikke mer barnslig om du er redd for det – det blir bare penere og enda mer spennende. Motoren er bygd på Unreal-teknologien, men Ubi Soft har ombygd den fullstendig slik at "cel-shade" kan brukes. Og til tross for at en slik grafikkstil tar omtrent tre ganger så mye maskinkraft for å kjøre, lider XIII aldri av hakking eller annen dårlig ytelse. Det får en slags grafisk enkelhet til det hele, som passer dønn perfekt inn i den tegneserie-settingen historien baserer seg på.
Mange av effektene i spillet er direkte koblet opp mot lyden, og når du eksempelvis treffer en fiende vil det kanskje stå "bam! bam! bam!" i ekte tegneserie-stil rundt vedkommende. Skyter du noen i hodet, vil det dukke opp en rekke paneler med stillebilder av hendelsen på skjermen, akkurat som du ville forventet i et tegneserie-blad. I snike-oppdragene er dette et viktig element i seg selv, hvor du vil se "tap, tap, tap"-bokstaver når du hører fottrinn gjennom vegger og dører. Dette er en helt unik prestasjon av XIII, og en blir rett og slett aldri lei av det.
