Fargefullt skytespill! Men er det nok? XIII baner seg vei inn i en trøtt og veltrådt sjanger, men drar likevel med seg nye ideer og konsepter som gir et spennende og nytt perspektiv. Spillet med det uvanlige tall-navnet er nemlig tidenes første 3D-baserte skytespill som tar i bruk den stadig populære "cel-shade"-grafikken. Spørsmålet er om utviklingen av denne nyvinningen har gått på bekostning av spillbarheten, for selv om XIII gir et imponerende førsteinntrykk, er den spillopplevelsen som utvikler seg ganske mangelfull. Likevel glimter det ofte til, med ofte spennende og morsomme situasjoner, kombinert med en veldig god historie.
Du drepte presidenten
En ganske kjedelig avsløring å våkne opp til, men slik er livet for den navnløse hovedpersonen som stadig blir referert til med spillets tittel – XIII. I tråd med spillets grafikk er historien bygd på en noe obskur, fransk tegneserie hvor hovedpersonen - formodentligvis uskyldig – blir beskyldt for å ha drept den amerikanske presidenten Sheridan. Dette er visstnok en ganske omfattende serie, og Ubi Soft har skapt et spill som logisk nok bare er basert på en liten del av historien, og derfor sitter vi beklageligvis igjen uten noen virkelig resolusjon når det hele er over.
Men før den tid skal du gjennom et rimelig omfattende eventyr – noe stakkato og dessverre ganske dårlig oppbygd – men likevel eventyrfylt i sin fremtoning. Spillets historie blir fortalt gjennom en serie med videosekvenser som er fint vevet inn i selve spillet, men også med flittig bruk av stillebilder – naturligvis fremstilt i ekte tegneserie-stil. Det første som slår deg med XIII er den stilfulle og på mange måter vakre grafikken, som virkelig fenger og er med på å gjøre deg interessert i et gameplay som ellers ville vært lett å bli skyvet vekk fra.
XIII er et av de spillene som begynner virkelig lovende. Du blir kastet inn i en actionfylt historiefortelling, med imponerende bruk av filmatiske virkemidler, og hvor du skal komme deg unna de slemme guttene før du vet ordet av det. Derfor gjør spillet en god jobb i å dra deg inn, men etter hvert som spillet utarter seg mister det mye av sin appell. Emballasjen (som for øvrig er blant de mest irriterende noen sinne produsert) forklarer stolt at spillet inneholder 34 forskjellige brett, men paradoksalt nok er disse ekstremt korte, noe som på mange måter skaper en stakkato og opphakket spillopplevelse.
Servert i biter
Det kommer rimelig klart frem at XIII har dratt mye inspirasjon fra det populære spion-/skytespillet No One Lives Forever. Flittig bruk av humor og morsomme dialoger mellom dine motstandere løper hele spillet gjennom, og mye av det du skal gjøre har den samme spion-aktige følelsen over seg. Her skal du skyte ned dine fiender med piler for å ikke vekke mistanke, fire deg ned dype juv og kompromittere elektriske systemer for å lure deg uoppdaget inn i fiendtlige installasjoner. Spillet gjør en forholdsvis god jobb i å spre disse ulike spillestilene utover brettene, slik at spillopplevelsen ikke blir like ensformet som den kunne ha blitt.
XIII har også mange nyskapende funksjoner, slik som å kunne ta gisler og slå ned fiendene med stoler, flasker og andre gjenstander. Faktisk har Ubi Soft greid å ta med mange lovende og innovative elementer, og alle disse er med på å gjøre XIII til en tidvis unik opplevelse – ikke bare grafikkmessig. Selv om spillet sporter noen virkelig spennende videosekvenser og kuttscener, er det klart negativt for XIII at det er brutt opp i så mange små deler. Det er vanskelig å leve seg inn i oppdragene, og ofte kan spillet føles litt over-skriptet og at det kun er én vei til målet.
