XIII Century: Death or Glory er veldig lett å beskrive: Ta Medieval II: Total War, kutt ut det storstrategiske elementet og fokusér på å gjøre selve slagene så realistiske og utfordrende som mulig. Dette russiske spillet setter deg i skoene til flere middelalderske strateger, og lar deg oppleve det ene berømte slaget etter det andre. Handlingen foregår, som navnet tilsier, i den mørke middelalderen, hvor krig var en personlig og blodig affære, og «kirurgisk krigføring» handlet om ufrivillig amputasjon av motstandernes lemmer ved hjelp av sløve sverd og store økser.
Tidsmaskin til middelalderen
Utenom øvingsdelen og en supervanskelig bonuskampanje, har XIII Century fem ulike kampanjer som du kan bryne deg på. Hver av disse er en serie historiske slag, som følger en nasjon, konge eller lignende. Den første lar deg lede engelske styrker i kamp, og blant annet kjempe mot hele verdens favorittskotte, William Wallace. Deretter bærer det til Frankrike, Tyskland og Russland, før du til slutt får lede de mongolske horder i deres invasjon av Europa. Kampanjene kan forøvrig spilles i hvilken som helst rekkefølge.
Helt i starten er det på sin plass å nevne én viktig detalj: XIII Century er vanskelig. Allerede på det andre slaget av den engelske kampanjen smalt jeg i veggen, og ble slaktet ned for fote uansett hva jeg gjorde. Motstanderne var for mange og for velorganisert til at jeg klarte å finne noen løsning, på tross av at det første jeg gjorde var å lure lederen deres til å begå selvmord ved hjelp av spydmennene mine. Heldigvis kunne jeg som nevnt hoppe over til den neste kampanjen, som ikke var like umulig (men langt fra lett).
Som i Total War-serien får du ikke kontroll over individuelle soldater i XIII Century. I stedet kontrollerer du ulike grupper, hver med en viss mengde soldater. I hovedsak får du fem typer styrker til rådighet – sverdkjempere, spydkjempere, riddere på hesteryggen, bueskyttere og ridende bueskyttere. Som vanlig er det slik at folk med spyd er effektive mot folk på hest, at pil og bue-folk er svake mot absolutt alt og må forsvares, og at hester egner seg usedvanlig godt til å flanke fienden for å ta knekken på baktroppene eller bare plage livet (bokstavlig talt) av soldater som allerede er i kamp og ikke har ryggen dekket.
Dette er selvfølgelig en forenkling av dimensjoner – spillet har et virtuelt tonn med forskjellige typer styrker, alle med sine egne unike egenskaper. Når du holder musen over en styrke får du frem et stort panel som viser detaljert informasjon om alt fra moral til rustningsstyrke, så hvis du virkelig liker å sette deg inn i situasjonen får du mer enn nok informasjon til rådighet. Heldigvis slipper du å studere tall midt i kampens hete, da du har full kontroll over spillet også i pausemodus og kan aktivere denne når som helst.
Det blir raskt nødvendig å bruke pausefunksjonen for å få overblikk og gi ordre, for når kampen først er i gang blir det raskt hektisk. Mange av oppdragene tvinger deg til å kjempe på flere fronter samtidig, og da dette ikke er et spill hvor styrkene dine klarer seg særlig godt på egenhånd blir det mye å holde orden på. Situasjonen kan dessuten lett snu seg, så hvis du ikke holder presset oppe kan det som ser ut som en sikker seier utvikle seg til et bittert tap på få minutter.
Detaljerte slagmarker
Slagmarkene i XIII Century er detaljerte, og skal du ha noen som helst sjanse til å vinne, må du utnytte deg maksimalt av de fordelene terrenget kan gi deg. Skoger og fjell kan fungere som ryggskjold, og høyder kan være svært viktige, både fordi de egner seg godt for bueskyttere og fordi det vanligvis er lettere å forsvare seg når fienden må klatre for å nå deg. Elver kan være ditt største mareritt eller din beste venn, avhengig av om det er du som må krysse dem eller ikke, og broer og andre krysningspunkter er åsted for noen av spillets verste massakrer.
Spillets største styrke er at det faktisk tvinger deg til å tenke taktisk. Det første du bør gjøre er å legge en slagplan mens spillet er pauset, slik at du vet hva de ulike delene av hæren din skal gjøre når det hele braker løs. Stort sett kan du nemlig ikke bare samle hele hæren i en enkelt formasjon – i stedet må du dele styrkene dine opp, og gi dem ulike oppgaver. Når kompliserte planer viser seg å fungere, og slagene utspiller seg slik du hadde planlagt, er det ekstremt tilfredsstillende.
XIII Century er som sagt et vanskelig spill. Fienden er alltid sterk, både i forhold til antall og kvalitet, og i tillegg er datamaskinen ekspert på å bruke landskapet til sin fordel. Det hjelper selvsagt ikke at motstanderne ofte får mulighet til å forsvare de mest uinntakelige posisjonene du kan tenke deg, hvor de får massevis av muligheter til å gjennombore styrkene dine med piler og skremme vettet av soldatene dine (som gjerne finner på å flykte om moralen deres blir lav nok) før de i det hele tatt kommer i nærheten.
Den høye vanskelighetsgraden og fokuset på realisme gjør dette til et strategispill som jeg kun vil anbefale til spesielt interesserte. Her må du ha hodet med deg hele tiden, og hvis en eneste liten feil eller glipp kan ødelegge alt. Jeg tror nok den gjennomsnittlige gamer vil ha mer utbytte av for eksempel Medival II: Total War, som leverer en langt mer tilgjengelig og blankpolert spillopplevelse enn den vi finner i XIII Century.
XIII Century fokuserer dessuten hundre prosent på selve slagene, og har ikke elementer av imperiebygging eller storstrategi. Dette er selvsagt ikke negativt i seg selv, men det går nok litt ut over varigheten etter som spillet ikke har så veldig mange oppdrag. Spillet har en enkel modus for selvkomponerte slag mot datamaskinen, men disse er litt i enkleste laget. Vi får også en enkel flerspillermodus, men om du vil spille på nettet er du avhengig av å vite IP-addressen til den du vil spille mot, noe som gjør det vanskelig å finne motstandere.
Noen problemer
Det er noen ting jeg ikke liker spesielt godt med XIII Century. Det første er kameraet, som ikke kan zoomes langt nok ut til at jeg får et skikkelig overblikk (samtidig som kontrollene kan være litt knotete). Det er godt mulig jeg er blitt bortskjemt av spill som Supreme Commander, men de begrensede zoom-mulighetene i XIII Century sluttet aldri helt å ergre meg.
Det neste er at det noen ganger føles som styrkene mine ignorerer ordrene jeg gir dem. Det å passere en fiendegruppe uten å trekkes inn i kamp kan for eksempel være svært vanskelig, da styrkene dine har en tendens til å stoppe opp når de kommer i nærheten av fiender selv om de egentlig lett skulle kunne passere dem (dette gjelder for eksempel om riddere på hesteryggen skal prøve å passere en gruppe sverdmenn for å ta knekken på noen bueskyttere som står utsatt til).
Det kan også være verd å nevne at flere spillere opplever at spillet er svært ustabilt. Jeg har egentlig ikke opplevd mer enn små bugs (for eksempel en merkelig sprakelyd som av og til har dukket opp under spillingen), men noen klager over at spillet i praksis er uspillbart. Utviklerne lovet på spillets forum at de skulle komme med en oppdatering for en av de verste feilene innen to uker, men det er godt over en måned siden, og ingen ting har skjedd så langt.
Grafisk sett er ikke XIII Century like imponerende som de beste spillene i sjangeren, men det ser helt kurant ut. Spillets sterkeste kort er kanskje landskapene, som er mye mer detaljerte og varierte enn i for eksempel Total War-spillene. Også på lydsiden gjør spillet en grei jobb, med massevis av kampeffekter og god (om ikke direkte minneverdig) musikk i bakgrunnen.
Konklusjon
XIII Century er et utfordrende og tilfredsstillende spill, hvor dine taktiske egenskaper settes på den ene prøven etter den andre. Spillet har en mengde varierte historiske slag, og har du sansen for middelalderkrig er sjansene store for at du vil like det du får servert her. Samtidig har spillet noen negative momenter, som et litt kludrete kamera- og kontrollsystem, samt soldater som ikke alltid gjør det de får beskjed om (noe som kanskje er realistisk, men ikke veldig moro). Det er heller ikke allverdens med innhold i denne pakken, men slagene kan gjerne spilles flere ganger.
