Det er alltid høye forventninger når Firaxis kommer ut med en ny tittel. Utviklerne som nok er mest kjent for Civilization-serien har tatt for seg det gamle MicroProse-spillet UFO: Enemy Unknown og laget en helt ny utgave av den gamle klassikeren. Det originale spillet var kjent som X-COM: UFO Defense i Nord Amerika, og det var først når det kom en PlaySation-utgave at spillet fikk navnet X-COM: Enemy Unknown.
Det opprinnelige spillet skulle egentlig være en ren turbasert taktisk opplevelse, og var tenkt som en oppfølger til Laser Squad. Midt i utviklingen ble spillet tatt inn under Microproses vinger, og inspirert av Civilization la de til et element av forskning og utvikling. Slik ble XCOM-serien født, og nå, etter mange år i skyggenes dal, blir serien endelig gjenopplivet. Firaxis leverer en moderne gjenskaping med klare røtter i originalen.
Romvesenene kommer
Spillet veksler mellom to faser. Hovedelen av spillet er de taktiske kampene hvor du skal skyte de invaderende romvesenene fulle av bly, men mellom hver gang du tar til slagmarken befinner du deg i din underjordiske base. Det er her XCOM, menneskehetens eneste håp mot de invaderende fiendene, legger sine planer.
Her må du bruke det lille du har av tid og penger til å utvide basen din og utruste dine svært sårbare soldater. I tillegg må du skvise alt du kan ut av de få ressursene du klarer å kapre fra romboerne. Disse legger grunnlag for din egen forskning og utvikling. Gjennom hele spillet gjør du nye oppdagelser og utbedrer ditt eget utstyr. Det er helt avgjørende at du hele tiden utvikler soldatene dine da dine fiender bare blir mektigere gjennom spillets gang.
Oppsettet i basen din er litt unødvendig knotete. Utviklerne har valgt å presentere hvert rom i basen med bevegelig grafikk. Dette ser forsåvidt fint ut, men det er ikke særlig praktisk å navigere ved å trykke på de ulikke rommene. Derfor tilbyr utviklerne et enklere menysystem i tillegg. Selv om det da blir litt enklere å navigere seg rundt i basen føler jeg ikke at menyene makter å vise nok informasjon på en gang. Man må trykke seg inn på mange ulike skjermer og selv om dette kanskje er småpirk brukte jeg såpass mye tid i disse menyene at jeg savnet bedre oversikt og et mer strømlinjeformet system.
Fra basen din fører du også maktkampen i lufta mot romvesenene. Du bygger og sender opp satellitter for å overvåke luftrommet, og når uidentifiserte flyvende objekter dukker opp sender du ut jagerflyene dine for å skyte dem ned. Det er denne tjenesten som er grunnlaget for inntekten din, og jo flere av verdens land du klarer å beskytte på denne måten, jo større vil ditt månedlige budsjett vokse seg. Det er vanskelig å holde på alle dine allierte og luftkampene må ofte suppleres med et oppgjør på bakkenivå.
Nervepirrende turbasert action
Når romvesnene bestemmer seg for å slå til må du mønstre dine beste soldater for å sette en stopper for deres ekle sprell. Disse flys inn med helikopter til det aktuelle stedet som kan være alt fra urbane omgivelser til ubefolkede skogholt. Ved bruk av et usynlig rutenett manøvrerer du styrkene dine frem mot det ukjente. Hver soldat har i utgangspunktet to handlinger per tur. Disse kan brukes til å bevege seg, avfyre våpen, bruke dingser, eller forberede seg på fiendens tur. I hver kamp har du ulike mål å oppnå. Noen ganger handler det bare om å eliminere fienden, andre ganger er det viktige personer som må eskorteres, sivile som må reddes, bombeeksplosjoner som må avverges eller romvesenteknologi som må stjeles.
De taktiske valgene du har er presentert svært oversiktelige, og selv om det kan se ut som om du har begrensede valgmuligheter er den taktiske dybden ekstremt solid. Alle taktiske grep jeg ønsker å gjøre – det være seg å storme gjennom et vindu, klatre opp på taket, eller sprenge meg gjennom en vegg – er fullt mulig. Jo mer man spiller, jo mer skjønner man viktigheten av hver eneste handling man foretar seg. Områdene kampene foregår i er som regel relativt små, og de fleste kampene er over etter at hvert lag har gjennomgått syv til åtte runder. Jeg liker spesielt godt hvordan soldatene dine utvikles i svært ulike retninger slik at du kan spille på deres ulike styrker.
Det hadde vært fint om man fikk litt mer kontroll på soldatenes utvikling. Du står fritt til å endre navn, utseende og nasjonalitet på dem, men etterhvert som de får mer erfaring og spesialiseres må du følge en satt utviklingslinje, og litt flere frie valg hadde vært fint. Du må passe godt på dine beste soldater for ett eneste feiltrinn kan bli skjebnesvangert. Den største faren i kamper er krigståken som hindrer enhetene i å se hverandre ved kampstart. Hvis en av dine soldater plutselig er utmanøvrert og omringet av fienden er sjansen stor for at han reiser hjem i en kiste.
Spennende og vanskelig
Spillet er nemlig ubarmhjertig og straffer hver eneste feil du gjør. Selv om du velger den enkleste vanskelighetsgraden viser fiendene god taktisk forståelse og bruker dekning og lagarbeid for å nedkjempe deg. Og skulle du ikke ha gjort en god jobb med å utstyre soldatene dine riktig, må det et taktisk mirakel til for å bekjempe de overlegne fiendtlige styrkene. Personlig opplevde jeg flere ganger å miste noen av mine beste soldater, og selv om det er ergerlig der og da er det deilig å føle at det har konsekvenser når jeg gjør en taktisk blemme.
Jeg opplever hver eneste kamp som spennende og jeg gleder meg til neste runde. Den taktiske dybden og den høye vanskelighetsgraden gjør kampene til nervepirrende og svært underholdende taktiske instanser. Du må vite når du skal trekke deg tilbake, når du må presse deg gjennom, og hvor du kan utmanøvrere fienden. Du må lære deg å lese fienden og basere dine handlinger på hva fienden kommer til å gjøre. Spillet viser at turbaserte spill ikke trenger å mangle noe på intensitet eller evne til å dra deg inn i øyeblikket.
Kampene påvirkes i stor grad av det utstyret soldatene dine har, og dette utvikler seg hele tiden gjennom spillet. Dessverre er en stor del av nyvinningene dine bare litt bedre utgaver av det du allerede hadde. Et nytt skytevåpen med romvesen-teknologi gjør som regel akkurat det samme som det tradisjonelle våpenet ditt gjorde, bare litt bedre. Se opp for nytt nedlastbart utstyr i fremtiden. Det er først mot slutten av spillet at du oppnår de skikkelig kule evnene. En beskyttelsesdrakt gir deg muligheten til å skalere vegger ved hjelp av tau, og en annen gir deg midlertidig evnen til å fly. Noen av soldatene dine har også telepatiske evner som du kan utvikle. Disse mulighetene gjør de taktiske kampene enda mer interessante, men siden de ankommer så sent rekker man knapt å bruke dem før spillet er over.
I kampene står du fritt til å styre kameraet rundt og man får god oversikt over kampene. Det er kun én teknisk feil jeg opplever og det er med høydeforskjellene. Hvert kampkart er bygget opp med flere høydelag, og i utgangspunktet skal man lett kunne veksle mellom disse ved bruk av musehjulet. Spillet klarer dessverre ikke alltid å orientere seg etter dette, så når jeg har en snikskytter på taket og vil flytte på ham ender jeg ofte opp i fortvilelse. Mens jeg forsøker å sette ham lenger bort på taket, insisterer musepekeren min på å forbli på bakkenivå. Da ender jeg av og til opp med å måtte flytte ham ned igjen og det er langt fra kult. Dette blir også et problem når det er fiendens tur. Hvis kampene foregår inne i et hus bestemmer kameraet av og til seg for at det skal vise taket på huset, og da går man glipp av all handlinga som skjer på innsiden. Dersom de kan fikse dette vil kampene være perfekt teknisk utført.
Historieformidling og flerspiller føles tvunget
Gjennom spillet leveres en historie om grunnen til romvesenenes invasjon og fremgangen XCOM-laget gjør for å finne ut av deres hemmeligheter. Dette leveres ofte gjennom tamme videosekvenser som viser dialog mellom et par av rådgiverne dine. Disse er ikke særlig forseggjort og de blir aldri en naturlig del av spillets gang. Historien i spillet fremtvinger enkelte spesielle oppdrag som fungerer fint, men det slappe forsøket på å formidle en fortelling hører mer hjemme i originalen fra 1994 enn en moderne adaptasjon.
Spesielt skuffende er det siste nivået som skal være avslørende og spesielt utfordrende. Dette fungerer særs dårlig og utviklerne har ikke klart å gjøre dette til det klimakset det burde være. Jeg skulle mye heller sett at hvert enkelt oppdrag får mer narrativ, på samme måte som de første øvingsoppdragene dine har. Firaxis har liten erfaring med historiefortelling i spillene sine og dette spillet bekrefter på alle måter at de bør holde seg til strategi og taktikk, for det er der de er virkelig gode.
Uansett hvor bra de enkelte kampene er, er det begrenset hvor gøy det er å spille dette spillet flere ganger. Det tok meg i underkant av 20 timer å spille gjennom og da føles det lite fristende å gå tilbake til starten med de kjipeste våpnene og dårligste utstyret. Som de fleste spill kan også XCOM by på en flerspillermodus. Denne gir to spillere muligheten til å sette sammen hvert sitt lag av menneskelige soldater og spillets romvesener. Detter er underholdende et par ganger, men man mister raskt interessen. Nesten hver gang blir den avgjørende faktoren hvem som oppdager den andre først og hvordan man da har posisjonert sine styrker. Det er enkelt å bruke Steam til å sette opp spill mot vennene sine, men det er alt for lite variasjon i dette til å kunne tilby spillerne noe særlig mer enn et par runder med taktisk venneknerting.
Konklusjon
XCOM: Enemy Unknown er ikke et perfekt spill. Forsøkene på å formidle en historie er rett og slett mislykket. I tillegg mangler det litt krydder på utviklingstreet, og jeg savner et mer oversiktlig menysystem. Likevel kommer de fleste av disse manglene i skyggen av de ekstremt underholdende kampene. Den taktiske dybden er slående, samtidig som alle alternativer er presentert oversiktlig og intuitivt. En del kart brukes om igjen, men like fullt er hver kamp svært underholdende, og selv om kampene er turbaserte er de minst like nervepirrende som om de hadde foregått i sanntid.
Du føler hele tiden en fremgang i spillet, og hver gang dine soldater blir mektigere dukker det opp nye typer romvesen som også er hakket hvassere. Slik det er i opprinnelige X-COM har spillet også en relativt høy vanskelighetsgrad, og du er helt avhengig av å lære deg å mestre alle tilgjengelige triks på slagmarken for å komme levende hjem igjen. I tillegg må du prioritere dine ressurser riktig for å sørge for at du har godt nok utstyr for å holde fienden i sjakk. Det er deilig med et spill som tar seg selv så alvorlig at hvis du ikke gidder å gjøre jobben blir du straffet knallhardt for det.
XCOM: Enemy Unkonwn er absolutt en verdig gjenskaping av en gammel klassiker, og forhåpentligvis kan det være gnisten som setter igang en ny runde med XCOM-spill. Spillets evangelium er de turbaserte kampene som viser hvor moro denne typer spill kan være. Nå som Firaxis satser stort på det håper jeg andre firma vil følge etter. Dette spillet er et lysende eksempel på sjangerens potensial, og både tilhengere av de gamle XCOM-spillene og nye spillere med en smak for taktikk burde kunne finne masse underholdning her.
12. oktober er spillet til salgs til PC, Xbox 360 og PlayStation 3. Denne anmeldelsen er utelukkende basert på PC-utgaven.
