Microsofts vei fram mot utgivelsen av Xbox One har vært lang og strevsom, med laber mottakelse fra fans, hard konkurranse fra erkerivalen Sony og gjentatte helomvendinger rundt alt fra spilldeling til Kinect-krav. Nå har konsollen omsider nådd butikkhyller verden over, og selv om det fremdeles er en god stund igjen før Xbox One når norske spillbutikker tok Gamer.no turen til det glade utland for å ta med Microsofts nyeste hjem.
Etter å ha tilbrakt en helg, og vel så det, i samvær med Xbox One er jeg overrasket, imponert og nysgjerrig på hvor veien går videre for Microsoft. For selv om Xbox One er en ypperlig spill- og mediekonsoll er forbedringspotensialet skyhøyt.
Sofistikert
Idet Xbox One forlater sitt isoporpregede fangenskap, der den har ligget levende begravd under Kinect, strømadapter og hodetelefoner, går det et gufs gjennom rommet. «Neste generasjon» lyder det. Konsollen ser ny ut, og utseendemessig er det et stort skritt vekk fra PlayStation 3 og Xbox 360 – Xbox One er sort, robust og usminket, med gråsvarte fartsstriper langs den ene halvdelen av topplokket og noen utskjæringer på sidene. Dette er en maskin laget for å få folk til å se på TV-skjermen, og ikke boksen selv.
Med i pakken følger også det nye Kinect-kameraet, en HDMI-kabel og en flunkende ny Xbox One-kontroller. Størrelsesmessig er den nye kontrolleren så godt som identisk med den man har lært å kjenne fra Xbox 360-eraen, men forskjellene er likevel markante. De fargekodede knappene er større, analogspakene er mindre (og bedre), og pilknastene har fått en fullstendig makeover. Kontrolleren er også en god del tyngre, og med den ekstra tyngden sitter den virkelig godt i hånden.
Tyngden symboliserer også hvor mye mer voksen både kontroller og konsoll har blitt siden lanseringen av Xbox 360. Fargene er nedtonet, og alt forteller om en mer sofistikert satsning på flere målgrupper.
Dette skinner også gjennom i konsollens menysystem, hvor man kan bla gjennom applikasjoner, se de programmene man brukte sist og lagre favoritter etter eget ønske. Brukergrensesnittet er stilrent og enkelt å bruke, og det ser ut som noe hentet rett ut fra Windows 8 eller en Windows-telefon. I den sammenheng skal man også kunne bruke andre Windows-anordninger og en egen SmartGlass-app for å kommunisere mellom telefon, PC og Xbox One, men dette har vi ikke lykkes i å prøve helt enda.
Kontrolleren er også en god del tyngre, og med den ekstra tyngden sitter den virkelig godt i hånden.
Lite lyd
Til og med den medfølgende strømklossen preges av et voksent design, med to ulike halvdeler og én enkelt lysstripe som signaliserer hvilken status konsollen er i. Klossen i seg selv er overraskende lett, og den ser nokså uskyldig ut. Men skinnet bedrar, for det er faktisk denne lille saken som har vært til størst lydsjenanse så langt.
På egenhånd lager Xbox One nemlig overraskende lite lyd, med viftestøy kun merkbart når man setter en disk i drevet, men også da er den svært stillegående. Lyden som enn måtte være der blir lett overdøvet av det som måtte foregå på skjermen. Dette gjelder forsåvidt også for strømadapteret, men problemet oppstår først når man skrur av TV og konsoll, og det blir stille i rommet.
Duringen fra strømklossen blir aldri irriterende, men er merkbart tilstede når man skal gå til sengs i samme rom som konsollen. Dette gjelder dog kun når man har Xbox One i standby-modus, en funksjon som sparer deg oppimot 50 sekunder hver gang konsollen skal slås på, samt lar deg aktivere konsollen med stemmen. Sånn sett kan man kanskje leve med litt susing i nattens mulm og mørke?
Bedre med Kinect?
Versjon 2.0 av det omstridte Kinect-kameraet følger med i alle Xbox One-pakker, og den oppgraderte dingsebomsen kan oppfatte bevegelser, gjenkjenne ansikt og høre stemmer med større presisjon og mer smidighet enn tidligere. Og det fungerer utmerket. Jeg kviet meg en stund for å ta det relativt store verktøyet ut av pakningen og sette det opp foran TV-skjermen. Samtidig ville jeg forsikre meg om at jeg faktisk kunne sette i gang konsollen uten å koble til kameraet.
Dette gikk helt greit, selv om jeg stadig ble gjort oppmerksom på hvor mye enklere installasjons- og innloggingsprosessen ville bli med ansikstgjenkjenning og QR-skanning av diverse koder som skulle skrives inn. Etter ti minutter og en oppdatering på omtrent 500 MB var jeg derimot klar til dyst, med det medfølgende FIFA 14 under nedlasting og en liten sitring i kroppen.
Kinect 2.0 er enkelt nok å sette i gang, og etter en liten håndhilsning hvor ansiktet mitt ble skannet for fremtidige innlogginger kunne jeg begynne å snakke med min nye kompanjong. Uten noen videre instruksjoner (og forsikret om at jeg var hjemme alene) ropte jeg «Xbox» av full hals, og en liten meny dukket opp. Denne viser de ulike kommandoene du kan skrike ut, i håp om at Kinect hører deg og gjør som du vil.
Stort sett fungerer stemmekontrolleringen som en drøm, i det minste så lenge man snakker høyt og tydelig nok. «Xbox go to Netflix». «Xbox snap music». «Xbox» er det magiske ordet som vekker Kinect 2.0 til live, og uten dette hintet oppfatter den ikke noe av det du sier. Har man først sagt Xbox én gang holder derimot konsollen seg i lyttemodus en stakket stund, slik at du enkelt og greit kan rope ut ord som er markert med grønt, som for eksempel «Dead Rising 3», «Pins» eller «Skype», uten å bruke kodeordet.
Det er litt kronglete å venne seg til hva som fungerer og ikke fungerer, og til å begynne med klødde jeg meg i både huet og ræva når lyttemodus skrudde seg av altfor fort, hjemmenyen ikke ville åpnes eller en kommando viste seg å ikke eksistere (selv om den definitivt burde). Samtidig er det fryktelig lett å bli selvbevisst, og jeg kan ikke tenke meg noe som er verre enn å måtte gjenta seg selv når man snakker med en spillkonsoll som ikke hører på det du sier.
Stemmebruken går derimot bedre og bedre jo lenger man holder på, og etter nesten en uke sammen med Kinect føler jeg meg langt mer komfortabel med å bruke verktøyet. Det er en intuitiv opplevelse som fungerer overraskende godt til alt fra å bla seg gjennom menyer, utføre bytter i FIFA 14, angripe fiender i Ryse: Son of Rome, eller bare skrike «Xbox On» fra naborommet, for å ha maskinen klar når man kommer inn i rommet.
Det blir nesten som en lek å ta seg rundt omkring i Xbox Ones Windows-aktige menysystem, og det er utrolig avslappende å legge seg ned og dirigere Kinect rundt omkring, fra musikkalbum til TV-serier og hele veien til favorittspillet som står klart i diskdrevet.
Kan jeg få litt hjelp?
Bevegelsesdelen av Kinect 2.0 er litt mindre heldig. Det å sveipe med hendene for å ta seg gjennom menyer er slitsomt nok i utgangspunktet, og det blir ikke bedre når kameraet ikke oppfatter det du gjør på hverken første, andre eller tredje forsøk. Jeg er fremdeles usikker på hvordan man i det hele tatt iverksetter modusen som lar deg føre en tiltenkt hånd rundt på skjermen ved å bevege din egen. Enn så lenge løfter jeg bare håndflatene mot solen og håper på det beste, med blandet hell.
Dette er heller ikke det eneste området hvor Microsoft godt kunne vært mer informative. Konsollens fysiske bruksanvisninger strekker seg ikke lenger enn å fortelle deg at Xbox One bør ligge horisontalt, at du er tjent med å være tilkoblet Internett, samt hvordan du gjør dette. Et par instruksjonsvideoer er plassert rundt omkring i menysystemet, men fremdeles er det flere ting jeg lurer på. Hvordan pauser jeg nedlasting av ulike spill; hvor tidlig kan jeg begynne å spille et nedlastbart spill; hvilke Kinect-kommandoer kan jeg bruke?
Svarene er ofte gjemt i en sidemeny rundt omkring i systemet, eller i verste fall har antagelig noen på Internett lurt på det samme og funnet svar.
Jeg hadde spesielt mange spørsmål rundt Xbox Ones «Snap»-modus, men ingen av disse hadde Microsoft valgt å svare på i noe menysystem. «Snap» er en funksjon hvor du enkelt kan ha to applikasjoner på skjermen samtidig. Det sekundære programmet, som kan være alt fra Netflix til Internet Explorer, vil da dukke opp i en mindre ramme på høyre side av skjermen, slik at du forsøksvis kan multitaske. Det er en spennende idé, og tanken på å høre på musikk og se på TV-serier, mens man for eksempel spiller FIFA er forlokkende, men slik det er nå funker det langt fra optimalt.
For det første er lydnivåene på de ulike applikasjonene vidt forskjellige, slik at Netflix overdøves av FIFA 14, men hvis man bytter til musikk som supplement kan man knapt høre fotballkampen over alt støyet. Størrelsesforskjellen på de to skjermene er også ganske latterlig: Der Netflix-bildet reduseres til en knøttliten firkant midt på den høyre skjermen, tar bilder av musikkartisten opp hele sin del av TV-ruta. Jeg savner flere justeringsmuligheter, for slik det er nå er «Snap» en ubalansert og knotete opplevelse. Dette er derimot ting Microsoft enkelt kan fikse i en kommende oppdatering, og med litt mer finsliping kan dette bli riktig så bra.
Spillabonnement
Ved siden av FIFA 14 har vi fått bryne oss på flere av Xbox Ones eksklusive spillopplevelser, deriblant zombiemassakresimulatoren Dead Rising 3, slåssespillet Killer Instinct og bilkjempen Forza Motorsport 5. Anmeldelser av de respektive spillene vil dukke opp her på Gamer.no i løpet av de kommende ukene, men jeg kan allerede nå røpe at flere av spillene falt i smak, til tross for vikende teknisk kvalitet. Dead Rising 3 er for eksempel ikke det peneste spillet vi kommer til å se på neste konsollgenerasjon, men det tar seg inn med tonnevis med zombier og helsprøe våpen, mens Crysis-skapernes gladiatorspill, Ryse: Son of Rome, stråler med grafisk brutalitet og teknisk finurlighet i alle ledd.
Vi har også brukt Xbox Ones innebygde opptaker til å filme en liten sekvens fra det lekre Crytek-spillet som vi så fikk lastet opp på SkyDrive og deretter YouTube.
Dette gikk seg til overraskende lett, og med et par knappetrykk ble de neste fem spilleminuttene gjort om til film. Filmingen fungerer også bakover i tid, slik at man kan ta vare på og dele de beste spilløyeblikkene med både venner og fiender. Kvalitetsmessig er det ikke all verden, og hvorfor det er begrenset til kun fem minutter er vanskelig å forstå seg på, men opptaksfunksjonen gjør nytten hvis du enkelt og greit har lyst til å vise fram et perlemål i FIFA 14 eller et latterlig blodbad i Dead Rising 3.
Det er dog verdt å nevne at denne opptaksmuligheten krever at du har et Xbox Live Gold abonnement. Samtidig er både Internet Explorer, Netflix og Skype blokkert hvis du ikke har Gold, og som vanlig kan du bare glemme å spille med andre på nett uten dette medlemskapet. Det koster derimot ikke allverden for et årsabonnement (mellom 350 og 400 kroner), og dette er det samme man må legge ut for PlayStation Plus på PlayStation 4.
Ratchet & Clank på Xbox
Apropos PlayStation: Undertegnede har også hatt gleden av å spille både Ratchet & Clank: Nexus og Resogun via Xbox One. Nei, det har ikke tørna for meg, og Ratchet & Clank har ikke blitt det nye store Xbox-spillet: Jeg har rett og slett koblet PlayStation 3 og 4 inn Xbox One. Det som begynte som et lite eksperiment med TV-inngangen montert bakpå konsollen viste seg raskt å bære frukter, og de Sony-eksklusive spillene fungerte som en drøm, selv når de ble skyflet gjennom Microsofts stuekonsoll på vei til TV-ruta.
PlayStation 3-spillene klarte seg meget godt, og det samme gjaldt forøvrig også PlayStation 4, men med en gang jeg prøvde å bruke noen andre funksjoner samtidig som PlayStation-spillene fikk jeg smake på en langt dårligere spillbarhet. Det tok plutselig et merkbart sekund ifra jeg trykket på DualShock-kontrolleren til romskipet i Resogun ga lyd fra seg på skjermen. Holder man seg eksklusivt til TV-inngangen, uten å blande inn andre programmer, fungerer det finfint.
Vi brukte også inngangen til det den egentlig skal brukes til, nemlig TV, og det var uproblematisk å vise fram ulike TV-kanaler. Da fungerte det langt dårligere å bytte kanal og velge ulike programmer via Kinect, i det minste på det oppsettet vi fikk prøve. Det som imidlertid viste seg mulig, var å styre selve TV-volumet via Xbox One, så vi ser ikke bort ifra at man kanskje kan få det til å virke sammen med TV-er som for eksempel har et parabolkort stappet inn i seg.
Konklusjon
Det kan hende det er lenge til vi får se Xbox One her til lands, men etter nesten en hel uke med konsollen i hus kan jeg konstatere at det vil være verdt ventetiden.
Med et pent og ryddig design er det en lek å ta seg fram og tilbake blant de mange applikasjonene og spillene. Tar man i bruk Kinect samtidig er det bokstavelig talt en lek, der man pisker det lille kamerat med stemmekommandoer og ulike kodeord. Når alt går som det skal, og mikrofonen faktisk oppfatter det du sier, er dette en aldri så liten innovasjon innen sofaspilling, og det er like forløsende å be Xbox One skru på musikk som det er å be en romersk legion om å fyre av en skuddsalve.
Det er litt mindre funksjonelt å bruke bevegelsessensoren da den rett og slett ikke fungerer særlig godt. Enten det er konsollens skyld, eller undertegnede som ikke har skjønt hvordan den virker. Dette må uansett Microsoft ta på sin kappe, og generelt savner jeg en mer dyptgående manual som forklarer hvordan de utallige funksjonene tas i bruk. Da slipper man å knote seg fram til halvfungerende løsninger.
Deriblant PlayStation-løsningen som lar deg koble både PlayStation 3 og 4 til Xbox One og spille alt fra Call of Duty: Ghosts til Ratchet & Clank: Nexus med stort hell, om enn noen forsinkelser når man gjør flere ting om gangen. Hvis ikke fungerer TV-visning godt det også.
Når jeg sier at Xbox One er en uslepen diamant, er det med alle mulige fortegn. Det er en spennende og velskapt mediemaskin som griper om deg fra første stund, og når Microsoft får finslipt de mange grove kantene som preger konsollen ved lansering har jeg tro på at dette blir veldig bra.
Vil du lese vårt førsteinntrykk av PlayStation 4?
– Bedre til spill, dårligere til mye annet »
