Wolverine anses som en av de mest fysisk brutale tegneseriefigurene vi kjenner til, og Raven Software vet å utnytte dette. Med skarpe klør og barskt skjegg pløyer Logan gjennom det meste av motstand uten nevneverdige problemer. Antihelten river i stykker mutanter, ødelegger helikoptre i lufta og kaster fiender inn i sementblandere. Dette samtidig som de klisjéfylte kommentarene hagler. I X-Men Origins: Wolverine er de skarpe og overdimensjonerte klørne til Jerven dine beste venner.
Vår videoanmeldelse av spillet kan du se her.
Skadefryd
Wolverine er den beste i sitt felt, men det han driver med er ikke særlig pent. Det gir i utgangspunktet en ambivalent følelse å ommøblere kroppsdeler med overdimensjonerte klør, for deretter å sende det som eventuelt er igjen inn i et strømaggregat. I dette spillet kommer du til å dele slemme fiender i to, kappe hodet av helikopterpiloter ved hjelp av propellen, snu hagla til soldater mot deres eget hode og sette ymse vesener på spisse objekter plassert i områdene. De utallige metodene for å kvitte seg med fiender er i overkant brutale, men meningen med dette spillet er å slåss, og selve presentasjonen av slåssingen er særdeles velpolert.
Til tross for et absurd voldelig tema merker man en ironisk distanse til den gjennomgående hjernedøde slaktingen. Alt du foretar deg i rollen som Wolverine går fra å være høyst moralsk uforsvarlige handlinger – til å bli kreativ og morsom akrobatikk. Å være vitne til Jerven fly tjue meter gjennom lufta som et prosjektil mot en soldat, er utvilsomt et veldig pent syn. Med dette etterfulgt av en serie akrobatiske angrep og en brutal avslutning, blir herligheten et helt sirkus. Du vil også oppdage at det er en mengde avslutningsangrep som kjapt og effektivt tar seg av motstand. Avslutningen er unik for hver type fiende du støter på, noe som holder variasjonen oppe.
Erfaringspoeng holder flyten i spillet. Du får poeng ved å drepe fiender, fullføre oppdrag og finne dødsmerker i miljøene. Ved å avansere i nivå får du muligheten til å oppgradere utholdenheten, skadepotensialet og mengden spesialenergi Jerven disponerer. Spesialenergien bestemmer hvor mye vrede du kan slippe løs på fiendene dine ved hjelp av fire kraftige angrep. Disse angrepene er spesielt effektive mot motstandere som ikke trives med nærkontakt. I begynnelsen av spillet får man flere erfaringspoeng enn på slutten. Dermed går man raskere opp i nivå utover i spillet, noe som bryter litt med konvensjonene vi kjenner fra tradisjonelle rollespill. Det er ikke noe som ødelegger spillopplevelsen, men det kan oppfattes som en unaturlig utvikling.
Sømløs innlæring
Jeg har veldig sansen for innlæringsprosessen i X-Men Origins: Wolverine. I mange spill går du gjennom et eget brett eller område hvor målet er å lære de essensielle kontrollene. En slik løsning fører ofte til at man haster gjennom denne delen, og går glipp av fundamentale elementer for å komme til hoveddelen så fort som mulig. Dette er ikke tilfellet her. Du blir bokstavelig talt kastet ut i Afrikas jungel, hvor du må bruke forskjellige angrep og evner for å komme deg videre. Det er ikke revolusjonerende, men det fungerer. Du vil bli minnet på disse tingene i overkant mange ganger langt ute i spillet, noe som fort kan oppfattes som en fornærmelse mot ditt eget intellekt.
Kameraføringen føles til tider uhåndterlig når du vil ha et større overblikk over landskapet, men midt i kampens hete byr det sjelden på problemer. Kontrollene i spillet er oversiktlige og lett å komme inn i. Om du ønsker å lære deg nyansene i kontrollsystemet, vil du finne mange kreative metoder å rive i stykker fiender på. Spillets vanskelighetsgrad (vanskelig åpnes ikke før andre gjennomkjøring) gjør det mulig å hamre på kontrollen gjennom store deler av spillet, men tilfredsstillelsen som følger blir betydelig mindre.
I likhet med andre spill i samme sjanger er det to typer standardangrep. I bunn og grunn har du ett raskt og ett kraftigere angrep. Til tross for et stort repertoar av kombinasjoner, finner man raskt ut hva som er effektivt og det er her problemene begynner. I begynnelsen av spillet får du en manøver ved navn Lunge. Det gjør at Wolverine kan hoppe titalls meter mot en fiende i sikte, og skyve dem ned i bakken. Denne evnen gjør definitivt spillet hurtig og adrenalinfylt, men er i overkant kraftig i forhold til andre og mer avanserte metoder å likvidere fiendene dine på. Det blir lett å ty til én spesifikk serie angrep når du tar deg av større bølger med fiender.
Jeg har et hull i kroppen
Sjefskamper i spillet er lite spektakulære, og i lengden blir de forutsigbare. Metoden for å hamle opp med de forskjellige typene blir fort automatisert. Det er til en viss grad variasjon i normale fiender, men ikke nok til at du må endre taktikken din drastisk. De fleste motstandere vil du kunne kaste ned i en avgrunn, men for Wolverine vil det bare være en usynlig vegg som holder deg innenfor kampområdet. Jeg ber ikke om virkelighetsnære elementer i et slikt spill, men følelsen av å være sårbar bør være til stede.
Wolverine leger sårene sine selv på forholdsvis kort tid, dermed vil du sjelden gå i dekning for å få tilbake helse. Det er store og detaljerte hull i kroppen til Jerven som vokser sammen i takt med at helsemåleren fyller seg opp igjen. Som resultat av spillets vanskelighetsgrad og Wolverines svømmebasseng med liv, vil du sjelden dø i kamp. De få situasjonene hvor Wolverine faktisk står i fare for å havne seks fot under, oppstår først hvis han faller ned fra en skyskraper eller drukner.
Angrep som innebærer nærkontakt med èn fiende over lengre tid, fører til at alle rundt deg slutter å angripe. Det blir til tider konstruert når bølgene av slemminger venter på tur for å bli revet i to. Hvorvidt dette er hensiktsmessig kunstig intelligens kan diskuteres, men motstanden blir ofte bli for lett.
Det visuelle i X-Men Origins er respektabelt, men ikke revolusjonerende. Til tider er landskapet veldig vakkert, men du vil oppleve teksturer som laster sent og flimrende horisonter. Det er mange eksplosjoner på veien gjennom spillet og disse imponerer like mye hver gang. Det vil oppstå mange uforklarlige eksplosjoner for syns skyld, men slikt er essensielt i et hardbarka actionspill. Wolverine i seg selv er veldig gjennomført og detaljert. Etter harde slagsmål blir vi vitne til Wolverine i en helsetrøye dekorert med tykke lag av størknet blod og dype hull gjennom kroppen. Innvollene til Jerven minner mer om bløt bringebærgelé, men det å kunne se påført skade er en god ting. Lyssetting, skygger og fysikk blir troverdig presentert, men i intense kamper med mange detaljer på skjermen har spillet en tendens til å hoste litt.
Kvantitet fremfor kvalitet
Du får veldig mye i dette spillet – til tider for mye. Irritasjonsmomentene bygger seg opp når du får en følelse av at gåteløsning, klatring og balansering ble lagt inn helt i siste liten. Det er som regel fint med litt avveksling i spill med et voldelig tema, men disse elementene lider samme skjebne som sjefskampene. Det er liten variasjon, og ting blir automatisert. Wolverine er også utstyrt med et rovdyrinstinkt som hjelper deg å finne skjulte fiender, riktig vei og objekter du kan bruke til å komme deg videre. Du vil garantert finne situasjoner hvor denne evnen er nødvendig, men miljøene er generelt sett lineære og veivalgene er få.
Senere ute i spillet vil du bli introdusert for mutagens. Disse tilbyr fordeler som for eksempel mer helse, større skade med spesialangrep og kjappere regenerering av helse. Hvis du har mange mutagens tilgjengelig kan du fritt veksle mellom disse til enhver tid. Dermed får kampsituasjoner et mer taktisk preg som fungerer veldig bra.
Hevntokt
Historieforløpet i X-Men Origins: Wolverine kan primært beskrives med ett ord: tynt. Spillets første destinasjon er Afrika, hvor Wolverine er på et suspekt oppdrag med sin bror Sabertooth og et team soldater med særegne evner. I løpet av spillet blir du mange ganger ført tilbake til Afrika for å forstå årsaken til at Wolverine bestemte seg for å fly solo. I lengden blir disse tilbakeblikkene en påkjenning. Du har gjort alt før, men du må tilbake for å gå gjennom diverse gåteløsning og rive i stykker en fiendtlig lokalbefolkning.
I spillets nåtid fører du Wolverine gjennom hevntoktet mot William Stryker som er roten til alt vondt og vanskelig. Dialogene under mellomsekvensene fungerer godt ettersom det er skuespillerne fra filmen som står bak stemmene, men innholdet er gjennomgående platt. Du har også muligheten til å få utdypende informasjon ved å høre på arbeidslogger, men det blir sjeldent inspirerende. Karakterene du møter fra filmen blir sjeldent introdusert på en respektabel måte, så du forstår aldri helt hvorfor du må slåss med de.
Konklusjon
I X-Men Origins: Wolverine blir vi servert litt mer enn det vi ber om. Erfaringsnivåer og poeng som kan fordeles krydrer spillopplevelsen litt, men valgene er begrenset. Det intellektuelle nivået på dialoger er lik null, og historien bærer ikke spillet videre.
Det er unektelig underholdende å pløye gjennom bølger av fiender med Jervens klør til disposisjon. Ved å sette seg inn i et nyansert kontrollsystem, vil du få mye moro når du eksperimenterer med ulike drapsteknikker. Dessverre forstyrrer repetitiv og forutsigbar motstand motivasjonen til å spille videre. Kombinert med småfeil i grafikk og fysikk, føles spillet til tider upolert. Likevel er X-Men Origins: Wolverine definitivt verdt en titt hvis du har sansen for Marvel-universet og brutal likvidering av fiender.
