Link, her?
Nettopp det å knuse kasser er en viktig del av X-Men: Legends. Som i de fleste titler innenfor denne sjangeren er det å samle ”penger” og helse/energi-pakker, meget viktig. Nå har det seg slik at disse har blitt pakket pent inn, slik at man må knuse til den store gullmedaljen for å sikre seg viktige ressurser. Helsepakker brukes til å lappe sammen medlemmene av laget ditt nå skadene er store. Energipakker er det som kalles mana i flere andre rollespill, og er nødvendige når spesialangrep skal utføres. Selvsagt blir denne sankingen til tider repetitivt og kjedelig, men det er på en annen side vanskelig å se hvordan utvikler Raven kunne gjort det så mye annerledes.
Videre er det ikke bare kasser heltene kan knuse i småbiter. Mye av miljøet rundt deg kan manipuleres, og i enkelte oppdrag er det en nødvendighet å knuse objekter for å klare oppdraget. Det brer seg et glis over munnen nå man ser Wolverine kaste en fiende rett i en murvegg så den knuser med et enormt brak! Eller flotte Storm med lynangrep som skader alt rundt seg, men unntak av sine allierte selvfølgelig.
Grafikken i X-Men: Legends er av en relativt spesiell karakter. Miljøene, det vil si de ulike brettene, ser ut som et hvilket som helst action/rollespill på markedet i dag. God grafikk, som legger vekt på å skape en autentisk og dybdefull spillopplevelse. Figurene du spiller med derimot er skapt ved hjelp av såkalt cel-shading, sammenlignbar med titler som Zelda: The Wind Waker og XIII. Dette grepet er nok tatt for å nærme seg tegneserien som X-Men har sitt utspring fra.
Kampscene ser utrolig bra ut og selve spillingen bærer lite preg av dette. Når mer statiske situasjoner oppstår, eksempelvis ved professor X sine briefinger, ser cel-shadingen latterlig ut. Superhelter går fra å være mektige slåsskjemper til å se ut som små papirdukker. Ansiktene er nesten fullstendig utrykksløse, og de få bevegelsene som foretaes virker bare feil. Igjen så gir dette en skrape på totalinntrykket, selv om det på ingen måte overskygger de positive sidene.
Ring en venn
Spillets lyd er meget bra, og skaper en god grobunn for innlevelse. Lydeffektene under slåsskamper er fantastiske. Sammen med det visuelle gjør dette kampene til en fryd for øye og øre, som du garantert ikke blir lei av. Nesten samtlige figurer prydes med gode stemmeprestasjoner, med professor X som toppen av kransekaka. Selveste originalen, Patrick Stewart, gjør en utmerket jobb som X-Men sin mentor.
Uheldigvis har ikke X-Men: Legends støtte for flerspiller over nett, noe som er et stort minus i margen. Man har derimot muligheten til å spille lokalt, med opptil fire personer samtidig. I samarbeidsmodus kan en venn når som helst hoppe inn og ut av handlingen i hovedspillet, ikledd det trange kostymet til èn av dine fire helter. Skjermen blir da delt opp i tilsvarende deler som det er spillere. I treningsmodus kan man også invitere venner til klassiske øvelser, for eksempel kongen på haugen. Underholdingsverdien er stor, og spillet blir tilført ytterligere levetid. Dessverre forutsettes det at du faktisk har venner. Mutanter flest sliter jo som kjent med den sosiale delen av livet.
Konklusjon
Det er typisk for såkalte lisensierte spill at de blir uglesett av mange spillentusiaster. Flere av oss innehar den oppfattning at hvis man ikke er fan av et varemerke, så vil spillets verdi være forsvinnende liten. Noen titler har vist at dette kan være korrekt, men X-Men: Legends skiller seg markant fra disse. Selvsagt vil tilhengere av tegneserieheltene antageligvis få størst utbytte av denne tittelen, uavhengig av at spillet innehar flere feil. I sum er X-Men: Legends en bunnsolid utgivelse, selv for oss som er helt grønne når det kommer til muterte livsformer. Sitter du hjemme og har 25-30 timer å slå i hjel, og vil bli underholdt i samme slengen? Da vil du neppe angre på en innrullering hos professor Xaviers akademi!
