Stort arsenal
Du har en hel rekke våpen til rådighet i World War Zero, inkludert angrepsrifler, hagler, håndgranater, rakettkastere, snikskytterrifler og flammekastere. Du finner ikke mange ekte våpen i dette spillet (på grunn av den alternative historiesettingen), men våpnene føles likevel rimelig autentiske. Et problem er at maskingeværet passer i omtrent alle situasjoner, og med tanke på at det å velge nytt våpen kan være litt stress, er det nok mange som vil gå gjennom store deler av spillet uten å bry seg med de andre våpnene. Snikskytterrifla og rakettkasteren har naturligvis helt klare fordeler som blir nødvendige ved enkelte anledninger.
World War Zero: Ironstorm er dessverre ikke så godt som det kunne ha vært, og det er egentlig litt vanskelig å forklare hvorfor. Kun et fåtall av kartene er særlig interessante, og det føles ikke ut som om det skjer nok på dem. Enkelte ganger får du selskap av soldater på samme lag, men de blir stort sett drept alt for raskt, da deres våpen ikke gjør like mye skade på fienden som dine egne, og de åpenbart ikke har fått den samme dyre rustningen du har. Derfor valser du stort sett alene rundt i litt labyrintaktige kart hvor fienden åpenbarer seg etter tur i større eller mindre grupper. Det er ikke så ille som det kanskje hører ut, men det hele er veldig oppskriftsmessig, og spillet gjør stort sett aldri noe spesielt som vekker oppmerksomheten.
Greie kontroller
Førstepersons skytespill er spill som krever presisjon over alt annet, og dette er noe PS2-kontrolleren sliter med å tilby. Utviklerne har vært klar over dette, og for å kompensere har de lagt inn en funksjon som gjør at når du beveger siktet mot en fiendesoldat vil det låse seg på denne soldaten, så fremt han er innen en viss avstand fra deg. Dette systemet fungerer helt glimrende, selv om det naturligvis må sies at det ikke føles like godt som å sikte med en mus. Du vil sjelden eller aldri komme i problemer på grunn siktesystemet, i alle fall ikke etter å ha spilt spillet en stund slik at du har blitt vant til det.
Lagresystemet er rimelig enkelt. Du kan ikke lagre hvor du vil, men må finne datamaskiner rundt om på kartet (dette er forøvrig de samme maskinene som inneholder nyheter og slikt) hvor du kan lagre. Du kan imidlertid lagre ved samme maskin hvor ofte du vil, og hvis du har gjort det godt kan det ofte lønne seg å gå tilbake til forrige maskin og lagre, slik at du slipper å drepe alle fiendene om igjen. Dette aspektet av spillet fungerer generelt greit, og representerer kanskje den ideelle formen for "sjekkpunkt-lagring".
Konklusjon
World War Zero: Ironstorm begynner godt, med en annerledes og interessant historie og god stemning. Det tar dessverre ikke lang tid før den litt kjedelige kartdesignen får spillingen til å føles mer som rutine enn moro, og i perioder er det vanskelig å motivere seg for å spille videre. Etter det første knippet oppdrag blir spillet bedre igjen, da kartene blir mer interessante og oppdragene like så. World War Zero: Ironstorm blir dermed helt grei underholdning, men ikke så fryktelig mye mer. Hvis du har tilgang til en relativt ny PC er det ingen grunn til å gå til innkjøp av dette spillet, da det finnes mange bedre førstepersons skytespill å bruke pengene på. Har du ikke denne muligheten blir dette spillet straks mer interessant. Gameplayet er greit, grafikken og lyden er god, og spillet varer dessuten lenge nok til at et kjøp kan rettferdiggjøres for skytespilltilhengere på PS2.
PS! Vi har ikke hatt mulighet til å teste flerspillerfunksjonen, og planlegger å oppdatere denne artikkelen med en test av flerspillermoduset så snart det er mulig.
